Krigsforbrytelser i Midt-Østen

De forente nasjoner har varslet en «gransking» av kamphandlingene i Gaza for å undersøke om der er begått mulige krigsforbrytelser under rakettangrep og bakkeinvasjon. Det er en gransking Israel bør hilse velkommen, og noe Midt-Østens eneste demokrati trygt kan imøtese.

   Enda klarere enn i de tidligere konfliktene er det denne gang stadfestet og bekreftet at Hamas-regimet har gjort seg skyldig i grove brudd på folkeretten og de konvensjonene krigførende land har forpliktet seg på. Jeg ser bort fra selvmordsdrap, kidnappinger og enkeltoverfall og vil påpeke følgende: De målløse, vilkårlige rakettangrepene inn mot israelske sivilsamfunn er et soleklart brudd på alle rettsregler i krig. Rakettene er ikke rettet mot militær infrastruktur, men er ene og alene ment å virke som terrorvåpen. Rakettene, sirenehylene og tilfeldige nedslag har til hensikt å gjøre hverdagen så vanskelig, stressende og traumatisk som mulig for alle i arbeids- og næringslivet, på skolene og i barnehavene, og for å skape generell frykt og usikkerhet. Israel har måttet utvikle et kostbart antirakettforsvar som skyter ned de fleste av Hamas-rakettene, men det unnskylder ikke den aggressive part som sender dem i vei på måfå. Hensikten er å drepe jøder.

Mot flyplasser og atomanlegg

Eller måfå? Denne gang har faktisk raketter vært sendt mot to utvalgte mål: Atomkraftverket Dimona i Negevørkenen, og Ben Gurion-flyplassen utenfor Tel Aviv. Det siste er for om muligens å treffe sivile passasjerfly eller lamme flytrafikken. Det første er spesielt farlig. Dagens raketter gjør neppe stor skade på godt beskyttede kjernefysiske anlegg i dag, men hva når Hamas får enda mer avanserte missiler fra sine terroristbrødre i Midt-Østen? Bare tanken på at Hamas har slike mål for sin aggressivitet, er mer enn uhyggelig. Det vitner om en grenseløs fanatisme som går langt utenom «vanlige» opprørsformer og terrorhandlinger. Man ønsker tydeligvis å lage en atomkatastrofe med uoversiktlige virkninger.

   Det andre bruddet på folkeretten gjør Hamas seg skyldig i når deres ledere og krigere helt bevisst og systematisk benytter sivile som menneskelige skjold. Organisasjonen gjør ikke noe forsøk på å skjule taktikken engang, men skryter av den. Rakettlagre og tunnelinnganger anlegges under eller like i nærheten av skoler, moskeer, sykehus og tett befolkede boligområder. Man vet at Israel vil gå etter lagrene og den militære infrastrukturen og på den måten drepe sivile. Det er bevisst taktikk og politikk. Hamas håper at Israel vil bli så upopulær i det internasjonale samfunnet langt fra realitetene i Midt-Østen, at stormaktene føler seg nødt til å gripe inn.

Våpenhvile og avslag

Ved flere anledninger de siste dagene har Israel gjennom internasjonal megling foreslått og akseptert våpenhvile. Hamas har avslått. De har ikke tømt rakettlagrene sine riktig ennå og har enda noen tunneler igjen der de kan ta seg inn i Israel for å sette i verk bakholdsangrep. De sivile tapene i Gaza er urovekkende og tragiske. Israel forsøker å treffe sine mål presist og sender ut telefon- og sms-meldinger samt flyveblader til den palestinske befolkningen på forhånd. Knapt noen krigførende nasjon i historien har gjort så mye for å advare uskyldige sivile mot angrep som er i vente. Men kyniske Hamas-ledere ber folk bli der de er og lide martyrdøden for islamistisk jihad.

   Noen nyhetsreportere forsøker å vise til at «Gaza er jo så tett befolket at sivile har ikke noe sted å flykte». Det er tøv. Enhver Google Earth-app med zooming viser at det ikke er sant. Problemet er at Hamas er et tyrannisk regime som ikke gir palestinere i Gaza noe valg. De har for lengst utryddet all opposisjon, Fatah-medlemmer (som styrer på Vestbredden) er skutt, fengslet eller har flyktet forlengst.

Blokade og okkupasjon

Husk at Hamas` egentlige mål slett ikke er opphevelse av blokaden og okkupasjonen, men å knuse staten Israel og kaste jødene på sjøen. Det sier de selv svart på hvitt i sitt charter, i sine taler og med sine handlinger. Og det er ikke sant at Hamas har så stor oppslutning blant Gaza-boere. Det beviset ligger bare i frie valg og frie ytringer. Det tillater ikke Hamas.

   Blokaden har én hensikt, og det er å forebygge at Hamas får betong og armeringsjern, våpen og annet krigsutstyr som skal benyttes til neste krig mot Israel. Hamas bruker ikke byggematerialer til å gi befolkningen beskyttelse i form av bomberom, slik israelerne får, de går utelukkende til bygging av raketter, våpenlagre, rakettramper og underjordiske anlegg som forberedelse til krig – og til luksushjem for Hamas-ledere.

   Det finnes bare én god utgang på disse evinnelige konfliktene: Hamas må avvæpnes, og et internasjonalt observatørkorps i FN-regi må overvåke nye valg på folkevalgte forsamlinger og folkevalgte ledere i Gaza. Da vil de to delene i en selvstyrt palestinsk administrasjon kunne enes om full anerkjennelse av staten Israel som jødenes hjemland (PLO/Fatah på Vestbredden anerkjenner Israel slik nabolandene gjør). En tostatsløsning er fortsatt mulig.

Fra vondt til verre i Ukraina

Det kan virke som om situasjonen går fra vondt til verre i Ukraina: Den massive russiske støtten til de selvoppnevnte opprørerne i landets østlige deler skal sikre at Vladimir Putin vinner fram med sin separatist- og Krim-strategi – en destabilisering og helst full oppløsning av det vest- og EU-orienterte Ukraina. Samt territoriell ekspansjon for Moder Russland.

   Russiske spesialsoldater, tungt og avansert militært utstyr går i strie strømmer over den russisk-ukrainske grensen. En grense regjeringen i Kiev ennå ikke har kontroll over. Blant utstyret som stilles til disposisjon for de prorussiske «separatistene» er moderne stridsvogner, selvdrevet artilleri, granatkastere og siste utgave av russiske håndvåpen samt feltkommunikasjon. Og rakettbatterier av den typen som skjøt ned Malaysian Airlines MH17. Hvem som faktisk sørget for nedskytingen – prorussiske opprørere eller russiske «rådgivere» ved utløserknappen - er ikke avklart.

God oversikt

Ingen skal være i tvil om at dette bildet er korrekt. Amerikanerne og andre vestlige allierte har så gode satelittovervåkningssystemer at de kan telle hver stridsenhet, hvert kjøretøy og nøyaktig hvor store personellressurser som passerer grensen og deretter deltar i kampene mot de ukrainske regjeringsstyrkene. Oppløsningen på satelittovervåkningen er så høy at det ville overraske almenheten om den fikk ta en titt. Amerikanerne registrerte selvsagt oppskytningen av den raketten som traff det sivile passasjerflyet, og sammenholdt med den berømmelige kommunikasjonen mellom lavere og høyere ledd blant «prorusserne» kort tid etter, er det hevet over tvil hvor ansvaret ligger. Med forbindelseslinjer helt opp til Kreml og Putin personlig.

Råskap og brutalitet

Vi er vitne til en stigende råskap og brutalitet fra de prorussiske opprørerne mot alle som motsetter seg deres vilje. De bruker metoder som har vært sjelden vare siden urolighetene, massakrene og den etniske rensningen på Balkan på 1990-tallet. De opptrer som bøller og lovløs berme, som militære hooligans. De kidnapper, torturerer og dreper vestorienterte etniske ukrainere i de østlige provinsene, driver hundretusener på flukt og gjør hva de kan for å hindre innsikt og inspeksjon fra internasjonale organisasjoner som OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), som både Russland og Ukraina har forpliktet seg til å følge. De hindrer inspektørene i deres kontrollarbeid langs grensen mot Russland, de har forsøkt å fjerne bevis fra nedskytningen av det malayiske passasjerflyet (rakettrester m.m.), har plyndret lik og bagasje etter passasjerene og har tuklet med vrakrester.

   Nederlandske pårørende er blitt sjokkert når de ringer opp mobiltelefonene til de døde passasjerene, og i noen tilfelle blir besvart av «fremmede» (prorussiske likplyndrere).

De samme prorusserne hindrer granskningen som et enstemmig FN har vedtatt.

En passiv Putin

Alt dette sitter Vladimir Putin passivt og ser på. Han har selvsagt full kontroll over opprøret og opprørerne i Ukrainas østlige provinser, gjennom alle de forsyningene og våpnene han stiller til disposisjon, og alle de ordinære russiske offiserene han har satt inn i separatistenes ledelsesapparat.

   Hvordan stoppe den tragedien som utspiller seg? Det er bare ett språk Putin forstår, og det er makt som er større enn hans, og et alvorlig press i form av sanksjoner, boikott og nedfrysing av handel, import og eksport. Problemet er selvsagt at mottiltakene fra russisk side vil få økonomiske skadevirkninger også i Vest-Europa. Det er nok å se på handelsbalansen, land for land, for å måle graden av vilje til sanksjoner.

Spesielt haster det for Ukraina og Vest-Europa å gjøre seg energimessig uavhengig av russiske olje- og gassrørledninger. Stoppe alt teknisk samarbeid som gjelder leting, utvinning og transport fra reservoarene i Barentshavet.

   Det vil være helt meningsløst for vestlige land å delta i VM i fotball som Russland skal arrangere i 2018. Et signal om dette bør komme kjapt. En kompakt vestlig boikott her vil være et så ydmykende nederlag at Putin selv kan få alvorlige problemer på hjemmebane. Fortsatt finnes det noen anstendige russere som ikke vil finne seg i flere innskrenkninger i ytringsfrihet, politiske friheter og menneskerettigheter for evig tid.

Tradisjonelle russiske verdier

Den egentlige Putin viser seg i stadig nye former og på flere arenaer. Legg merke til hvordan han er i ferd med å bygge opp bildet av en ideell folkekarakter, et ideologisk fundament der de russiske «verdiene», kjennetegnene ved det å være russisk, den moralske, kristen-humanistiske tradisjonalismen, blir opphøyet i kontrast til vestlig dekadanse. Det siste som påstås er at vestlige land, blant dem Norge, godtar både prostitusjon, incest og pedofili i sin lovgivning. Fra før har Putin stigmatisert og nærmest forbudt homofili ved lov.

   Minner ikke dette om mellomkrigstiden og nasjonalsosialismens dyrkelse av det ariske overmenneske i motsetning til jødisk-kapitalistisk degenerasjon? Russerne, som nå ikke har full mulighet til å la seg informere av uavhengige aviser og TV-kanaler, er i ferd med å bli hjernevasket på grunnlag av løgnpropaganda gjennom statlige medier - som Putin og hans nærmeste krets har full kontroll over. En del reflekterte russere har nok allerede fått nok. For ikke å tape ansikt må Putin lykkes i Øst-Ukraina.

   Ikke rart vondt går til verre der.

Feighetens nådegave

Det er all mulig grunn til å ta dagens terrorvarsel alvorlig. Denne gang gjelder det ikke et uspesifisert rykte eller vagt «forlydende», men enten en lekkasje eller et overvåkningsbevis fra det islamistiske krigermiljøet i Syria. Blant dem er det som kjent en del «nordmenn». En islamistisk organisasjon har gitt ordre om at en terroraksjon skal gjennomføres i Norge, men ikke konkret hvor, eksakt når eller på hvilken måte.

   Politiets sikkerhetstjeneste, det ordinære politiet, Forsvaret, Regjeringen og justisministeren har funnet – helt korrekt – at situasjonen denne gang er såpass alvorlig at man har valgt å gå bredt ut med varsel om at noe kan skje. Ihvertfall er ondsinnet terror planlagt for å bli gjennomført.

Velvalgt og balansert

Justisministerens ordbruk er velvalgt og balansert; Det er viktig at man følger de råd politiet gir, at man er aktpågivende som borger – og ikke fordømmer eller reagerer mot grupper.

   Dagens politiske myndigheter har valgt en åpen linje mot publikum i den alvorlige situasjonen og har satt inn ekstra ressurser i form av synlig, væpnet politi og en del mindre synlige tiltak. Det er en korrekt fremgangsmåte og viser god vurderinhgsevne. PST-sjefen gjorde i kveld en glitrende figur overfor media og enkelte reportere som åpenbart ikke skjønte hva de skulle spørre om.

   Statsministeren utsatte sin ferie og var tydelig og klar i sine uttalelser. Regjeringen har satt stab for å håndtere situasjonen.

Holder hodet lavt

Hva gjorde det største opposisjonspartiet for å matche uttalelsene fra det offisielle Norge? De sendte lederen i justiskomiteen på Stortinget, den unge, genierklærte og svært selvsikre Hadia Tajik ut på banen for å kritisere måten Regjeringen har valgt å tackle terrortrusselen på. Hun var usikker på om det var riktig å gå så sterkt ut for å advare befolkningen.

Det var en uklok uttalelse. Men den viser samtidig hvor feigt Arbeiderpartiet opptrer i saker som dette: Her gjelder det å gå på gummisåler. De skulle selvsagt ha skjøvet partilederen eller nestlederen frem i lyset. Hvorfor holde en så lav profil? Er det fordi Arbeiderpartiet har så lav score i beredskapsspørsmål? Er det fordi Stoltenberg-regjeringen fikk juling så det holdt av Gjørv-kommisjonen? Er det fordi beredskapen var så elendig 22. juli 2011?

Ubeleilig for Ap

Én ting er sikkert: Terrorvarslet kom svært ubeleilig for partikontoret på Youngstorvet. Her har man den siste uken forberedt en medieoffensiv mot Breiviks «ideer og holdninger», det ekstreme høyremiljøet. Planen er åpenbart å sette søkelyset på disse svært isolerte og begrensede kretsene for å utnytte 22. juli-tragedien og definere «Breiviks ideer» så vidt og upresist at kampanjen kan ramme politiske meningsmotstandere, også de som holder seg anstendig innenfor grensene av demokrati og menneskerettigheter. Det er valg neste år.

   Derimot er dagens terrorvarsel helt i tråd med trusselvurderingen PST har lagt ut de siste årene: Den største trusselen kommer fra ekstreme islamistiske grupper. I Arbeiderpartiet liker man åpenbart ikke det. Faren kommer jo fra høyre, ikke sant?

Grumset der ute

På den svarte åremålsdagen 22. juli hadde kommentator Irene Halvorsen i Dagsavisen noen refleksjoner rundt den økende netthetsen, de skjendige Facebook-oppgulpene og alt det andre grumset som eksisterer der ute på de sosiale medieplattformene om dagen. Hun pekte på noen hovedtemaer og målskiver som visstnok skal gå igjen i tastaturgjørma: Hatet mot homofile, jøder og muslimer – og kvinner og sosialdemokrater (!), for bare å nevne noe. Dagsavisens medarbeider konkluderer med at «det er nok nå, mer enn nok» og krever holdning og handling. Bakteppet er Breiviks terroroperasjon for tre år siden mot regjeringskvartalet og på Utøya.

Lav terskel

Hun peker på et alvorlig, dagsaktuelt problem. Det er ingen tvil om at de puerile ytringene på Facebook og Twitter aldri ville vært akseptert av noen norsk avisredaktør i «de gode, gamle dager», det vil si gjennom hele etterkrigstiden. Helt til de siste tiårene har «grumset» vært henvist til buskagitasjon og hviskekampanjer under den offisielle, polerte medieoverflaten. I dag er det fritt fram i de nye mediene, og terskelen for å sende fra seg hatefulle ytringer er blitt uhyggelig lav.

   I mellomkrigstiden inneholdt riktignok de sosialistiske og kommunistiske talerørene i avis-Norge like hatefulle, nedsettende og stigmatiserende innlegg og kommentarer i forhold til politiske motstandere, som hatgruppene nå blir til del – og vel tilsvarende på motsatt fløy. Det er nok å vise til omtalen av kapitalister, overklasse og rikinger og utilslørte trusler om «dynamitt i borehullene». Men det er historie.

Etterlyser handling

Irene Halvorsen etterlyser handling og oppfordrer dagens regjering til å gjøre mer for å drive tilbake de ideene som en Breivik eller en islamsk konvertitt som Anders Dale (al-Qaida-trent, venstreorientert terrorist i Jemen) står for. Løsningen er blant annet opprettelsen av et forskningssenter (foreslått av Antirasistisk Senter), som selvfølgelig bør komme inn på statsbudsjettet til høsten (SV-forslag). Det er nemlig blitt forsket så lite på høyreekstremister i Norge, mener hun – på «slike» miljøer, ideologier, årsaker, utvikling og effektive mottiltak. Mon det? Vet vi ikke ganske mye allerede? Har ikke debatten rundt 22. juli ført til både økt kunnskap, bevisstgjøring og gode forslag til mottiltak?

   Vi kan vel aldri få nok kunnskap om emnet. Men det eksisterer faktisk en rekke forskningsmiljøer og -institutter allerede som undersøker både dette temaet og beslektede problemstillinger, og noen følger bedre med og overvåker nøyere enn andre, fra tenketanker til PST. Problemet er ikke hva vi vet, men hva vi gjør med det. I den daglige oppdragelsen, i klasserommet, i matpausen på arbeidsplassen, på pensjonistbenken. Irene Halvorden etterlyser «alle gode krefter» og deres innsats for å yte motstand mot ideer og holdninger som kan knyttes til en Breivik.

Utvide perspektivet

Jeg ville foretrekke å utvide perspektivet noe (som Dagsavisens kommentator sikkert ikke er uenig i) og ta med de mer dagsaktuelle utfordringene og farene også. Både juridisk og holdningsmessig har sikkert 95 prosent av det offisielle Norge og de som bor og oppholder seg her i landet, satt en absolutt grense for Breiviks holdninger og handlinger. En mer aktuell trussel nå er at visse politiske kretser, for å si det sånn, kan komme til å utnytte Utøyatragedien partipolitisk. Brennemerke og definere ideene til Breivik såpass vidt og upresist at de rammer dagens politiske motstandere. Ifølge Arbeiderpartiets sekretær har man der i gården ligget lavt i å bruke tragedien for å skaffe seg økt oppslutning, i frykt for at dette ville bli oppfattet negativt blant velgerne. Det har vært en klok linje. Og den var helt i tråd med Stoltenbergs praksis med å heve seg over smålåten krangel og vise glimt av statsmannsevner.

Statsmannsevner

Jeg er imidlertid ikke trygg på at den nye Ap-lederen har disse egenskapene. Støre har til nå ikke vist den romsligheten og stått tydelig fram på det felles verdifundamentet Norge tross alt besitter på en overbevisende måte. Han er ny partileder og har mye å bevise. Først av alt forventes det av ham å vinne valg. Hvilke metoder, hvilken argumentasjons- og debatteknikker er han troende til å ta i bruk for å oppfylle forventningene? Hvor langt vil han gå?

   Vil han sette i gang flere svertekampanjer mot de borgerlige slik vi opplevde partiet og LO under valgkampen i 2013? Vil han vri og vrenge på alle gode lovendringer og forslag den blå-blå regjeringen kommer med i et partitaktisk spill? Å sette søkelys på eventuelle svakheter ved borgerlig politikk og på saklig vis argumentere for eget syn, er helt legitimt og en selvsagt oppgave for opposisjonen. Men vil vi få enda mer agitasjon av typen «rasere velferdsstaten, rasere arbeidsmiljøloven, rasere skolen»?

Angrep mot oss alle

En viktig lærdom fra Utøya var at terroristens anslag ikke bare var rettet mot Arbeiderpartiet og AUF, men hele det norske samfunnet, den norske væremåten, de felles verdiene. Hva ville skjedd dersom Solberg-regjeringen hadde hatt regjeringsansvaret 22. juli 2011? Høyst sannsynlig ville Breivik da øvd terror mot den sittende regjering og partiene bak dem. Et parti i opposisjon ville ikke vært et like interessant terrormål.

Ikke bra for Arbeiderpartiet

Allerede en måned etter lederskiftet i Arbeiderpartiet, kan vi se at Jonas Gahr Støre ikke var noe godt valg. Det vil vise seg det neste året, og i tiden frem mot neste stortingsvalg. Han får høy oppslutning på dagens meningsmålinger sammen med partiet, men det kan fort bli midlertidig.

   Støre er kort og godt en riking som har valgt partiet av karrierehensyn. Han var i sin tid nær ved å gå en annen politisk vei. Han er ikke vokst opp i og med arbeiderbevegelsen, men adoptert inn i den av mangel på bedre kandidater. Nestlederen ble veiet, men funnet for lett.

Nordmenns hverdag

Støre vil ha problemer med å forstå nordmenns hverdag. Han kan opptre så mye han orker i partilagene, fagforeningene eller på «gølvet» i bedriftene, og komme med velvalgte formuleringer laget av partiets taleskrivere ved siden av å opptre i fritidsklær eller oppbrettede skjorteermer. Han er bare ikke den delen av hverdags-Norge, hverken nå eller i barndom og ungdom. Vi ser det på dagens partiprogram, standpunktene hans og politikken som er for bastant, stivbent og ideologisk. Programmet peker ikke fremover mot et mer moderne Norge anno 2014 og videre.

Nærmere LO

Støre sier han vil ha et nærmere samarbeid med LO. Det må han for å få finansiert valgkamp og svertekampanjer mot de borgerlige. Men politisk er det å satse på LO det samme som å konservere, for ikke å si gå baklengs inn i fremtiden. Han får ikke til en modernisering av Norge i tospann med LO. Sistnevnte er dyktig til å fremme nåværende medlemmers interesser, og særlig de som alt er i arbeid, men bidrar med lite for å øke sysselsettingen og gi de arbeidsløse en sjanse i arbeidslivet. LO vil forsøke å stoppe enhver forandring i arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser som åpner for at flere får midlertidig jobb, en fot innenfor, en utsikt til fast ansettelse. Så fastlåst er holdningene at fagorganiserte på flere arbeidsdplasser har meldt seg ut. Rigorøse betemmelser i arbeidstids- og turnusoprdningene skal fryses fast uansett hva arbeidstagerne mener. Det protesterer mange mot. Det ulmer.

Maskingevær og rikssynser

Støre er som sagt for ideologisk og programmatisk orientert, for mye opptatt av å hakke, fordreie og være et maskingevær av en rikssynser som tenker høyt og fort på inn- og utpust overfor mediene, men som sjelden gir fra seg kloke refleksjoner, for ikke å si ta selvkritikk.

   Han var dyktig og populær som utenriksminister, men har ikke vist seg som noen stor statsmann så langt. Faktisk er han på vei til å bryte den svært viktige tverrpolitiske enigheten rundt de store linjene i et lite lands forhold til omverdenen.

Urettferdig kritikk

Det siste nå er at han har gått løs på utenriksminister Børge Brendes og Solberg-regjeringens politikk og holdninger til Israel, Palestina og Midt-Østen. For et par dager siden beskyldte han regjeringen for at den «ville ha en ny Israelpolitikk fordi Frp var med i regjeringen». Utenriksminister Brende ble kritisert for å være «unnfallen». Og så mente (selvsagt) Støre at «okkupasjonen (til Israel) er kjernen i konflikten på Gaza-stripen». Hamas-terroren ble ikke nevnt.

   Det har fått Børge Brende til å konstatere at Støres utsagn er «uverdig». Hvilken det er med god margin. Brende sier rett ut at Arbeiderpartiets nye leder bedriver en form for partipolitisk taktikkeri som han ikke opplevde mens Jens Stoltenberg var Ap-leder. Støre gjør seg selv liten, sier dagens utenriksminister. Brende oppholder seg i FN i et forsøk på å finne en løsning på Midt-Østenkonflikten sammen med de store aktørene i verdenssamfunnet. Norsk utenrikspolitikk ligger fast, slår Brende fast, og ber om at vi i Norge, uansett partitilhørighet, står samlet om hovedlinjene, særlig i den konflikten Midt-Østen nå er oppe i.

Ikke lenger jobb nummer én

Jonas Gahr Støre har valgt ut tre hovedområder for Arbeiderpartiets valgkampstrategi, hvor klimaspørsmålet er satt aller høyest. Det er bra for den borgerlige regjeringen. Klimapolitikk er kanskje ingen direkte tapersak, men det er desidert ikke noen stor vinnersak overfor norske velgere. Det eneste Støre oppnår, er å komme i konflikt med LOs industriforbund, hvilket alt har skjedd.

   Det vakte oppsikt i Stortinget da Støre la frem de tre politiske hovedmålene. «Arbeid, jobb nummer én» var ikke blant de prioriterte sakene.

   Arbeiderpartiet under Støre kommer til å kreve markante skatteøkninger. Han vil nullstille alle lettelser Solberg-regjeringen har gitt og vil gi, og i tillegg øke formueskatten og det generelle skattenivået. Han vil være opptatt av «forskjells-Norge» med stigende avstand mellom rikfolk og vanlige folk – helt i Thomas Pikettys ånd. Piketty er omstridt blant fagøkonomer, men det vil ikke avstå Støre fra å legge den sosialistiske økonomens blåkopi ut over Norgeskartet. Etter et betydelig sosialdemokratisk fotavtrykk på Norge gjennom årtier – og spesielt i perioden 2005-2013, da ulikhetene økte mest.

Hamas er hovedproblemet

Vi opplever det igjen og igjen: Terrororganisasjonen og Gaza-myndigheten Hamas kjøper inn eller monterer raketter med stadig lengre rekkevidde, legger et økende volum eksplosiver inn i dem for deretter å skyte den dødbringende lasten på måfå i retning av israelske byer. Etter alle folkerettslige regler er dette forbudt. Først og fremst fordi rakettene ikke er målstyrt mot militære mål, men er ment å være terrorvåpen mot sivile lokalsamfunn.

   Det har vært flere runder med denne kriminelle virksomheten de siste åtte-ti årene, og mange tusen raketter har forlatt Gazastripen for å terrorisere vanlige israelere. Det er opplagt, og helt i tråd med internasjonale regler, at Israel svarer med forsvarstiltak av typen målrettet bombing av Hamas-reir eller invasjon på bakken. Hadde Hamas latt være å sende raketter, ville Israel hverken bombet eller invadert. Etter hver runde der Israel har knekket den militære ryggen til Hamas, har vi opplevd lange perioder, flere år, da det stort sett var ro. Palestinerne i Gaza fikk mulighet til å bygge opp hjemmene sine, sende barna på skole og bygge opp et normalt nærings- og arbeidsliv.

Stadig nye runder

Inntil Hamas følte seg sterke nok til å starte en ny runde rakett- og terrorvirksomhet (som å bortføre og drepe jødiske tenåringer). Ikke for å vinne over Israel, men for å «bestille» israelske motangrep som man visste omverdenen, den mye omtalte «verdensopinionen», lett lar seg påvirke av og protesterer mot.

   Hamas er ikke en «vanlig» myndighet. Organisasjonen, en utløper av Det muslimske brorskap, har full kontroll over menneskene som bor der. Gazaboerne fikk lov til å velge mellom flere kandidater ved siste parlaments- og presidentvalg, men alle visste at utfallet var gitt. Konkurransen med den andre store palestinske utfordreren, Fatah, var på forhånd dømt til å gå i Hamas` favør i Gaza.

   Det finnes palestinere i Norge som måtte flykte fra Gaza (blant annet gjennom tunneler til Egypt) og bort fra den politiske ensrettingen og undertrykkelsen av alle andre politiske krefter enn Hamas selv.

Land for fred?

Med munnen sier palestinerne (ikke Hamas) at dersom Israel oppgir sin okkupasjon av «palestinsk» land, da vil det bli fred. Israel forlot Gaza i 2005, rev ned de israelske bosetningene og tvang jødene der til å flytte innenfor staten Israels grenser. Men Israel fikk ikke fred. Hamas fortsatte å angripe Israel likevel. De løy om «land for fred».

   Hamas opptrer også som en «veldedighetsorganisasjon» som sørger for grunnleggende tjenester som nødhjelp, lokalt produsert energi, matforsyninger innen- og utenfra og medisinsk hjelp. De har kontroll med alle forsyninger av bygningsmaterialer, en økende mengde militært materiell og det som skal til for at et samfunn «skal gå rundt». Dermed har de kontroll over folks liv. Politisk opposisjon i vår mening av ordet eksisterer ikke, eller blir ikke tillatt å fungere.

   Da FN sendte hjelpeforsyninger til befolkningen sist Israel gikk inn med bakkestyrker, ble lastebilkolonnene med makt «overtatt» av Hamas, og den internasjonale hjelpen ble fordelt i Hamas` navn.

Et ensrettet samfunn

Som på Vestbredden er aviser og andre medier propagandaorganer for myndighetene der det ikke tillates noen form for grunnleggende politisk eller religiøs debatt. I barne-TV og alle fjernsynsprogrammer blir Israel og jødene demonisert. Historiebøkene er gjennomsyret av jødehat og krigsretorikk. Alle som dør for Hamas er martyrer og helter. Mødre blir direkte oppfordret til å «ofre» sine sønner for den store saken – å slette Israel fra kartet og kaste jødene på havet.

   Hamas i Gaza bygger våpenlagre under sykehus, sender raketter opp fra de tettest befolkede områdene og bruker sivile som skjold. De gjemmer seg i skjørtene og burkaene til sine kvinner. De vet at israelske styrker i mange tilfelle ikke vil ta hensyn til at der er sivile, blant dem barn, i nærheten av militære mål. Selv om israelerne varsler om rakettangrep telefonisk eller ved flyveblader før angrepene finner sted. Sivile får ikke anledning til å flykte, særlig dersom de bor tett opptil husene til ledende Hamas-medlemmer.

Fatah mer moderat (?)

Fatah-partiet på Vestbredden («PLO») har anerkjent statens Israel, som ble opprettet av FN i 1948. Under den krigerske overflaten foregår det mye uoffisielt samarbeid med Israel. Hamas driver ikke med slikt. Jødenes land i Midt-Østen skal utslettes. På Vestbredden har palestinerne hatt en viss suksess med samfunnsbygging og velstandsutvikling. Gradvis får innbyggerne her mer å tape hvis de går til intifada, krig og driver terror mot Israel. På Gazastripen har ikke innbyggerne den muligheten på grunn av det nådeløse styret til Hamas. Dets medlemmer eier riktignok femstjerners luksushoteller, supermarkeder og herskapshus vanlige palestinere bare kan drømme om. Mens fattigdommen preger vanlige palestineres liv ellers.

   Legg merke til at jeg i denne bloggen ikke har berørt folkerettslige spørsmål som Israels kontroll over okkupert eller omstridt land, heller ikke israelernes uproporsjonale maktbruk, lovlige/ulovlige bosetninger, muren som beskytter israelske bosetninger, undertrykkelse og diskriminerende lover og praksis, arroganse og brutalitet.

   Det er Hamas som er hovedproblemet.

Kose- eller jobbtilværelse?

”Foreldre ødelegger barnas jobbframtid”, hevder direktøren i hovedorganisasjonen Virke, Vibeke Hammer Madsen. Hun synes noen foreldre syr puter under armene på barna sine og tar dem med på hytta og lange utenlandsturer når de heller burde vært hjemme og jobbet. Ikke hele sommeren, men en del av den.

Selvsagt trenger ikke alle skoleelever eller studenter å jobbe i sommerferien. Familiene har stort sett god råd, de unge er ikke avhengig av jobbinntekter fra deltidsstillinger, vikariater og forefallende arbeid. Men Virkedirektøren har en annen innfallsvinkel som er vel verd å reflektere over. Hun sier:

”Det er viktig at dagens unge skaffer seg jobberfaring mens de går på skole eller studerer. Dette handler ikke bare om penger. Tidlig yrkeserfaring gir større sannsynlighet for å få den jobben du ønsker deg når du er ferdig utdannet. I tillegg er det en viktig læringseffekt i det å ha kjent på forpliktelser og tjent sine egne penger. Dessuten reduserer det praksissjokket. Ved å bli kjent med arbeidslivet i små doser, er du også mer robust når alvoret virkelig starter”, sier Madsen.

Selvsagt får hun så hatten passer av dem som nærmest av prinsipp vil forsvare de unge (eller som skal innynde seg): ”De får jo ikke jobb, de søker og søker, men det er for få sommerjobber”. Og så trenger de ferie, de som alle andre, blir det hevdet. Men gjelder det hele sommeren?

Kan det være en delforklaring at alt for mange norske ungdommer er blitt for bortskjemte og kun ønsker seg jobber de trives i, er passe belastende eller gir en viss prestisje? Hvorfor må vi importere polakker, litauere og andre til landbruket for bærplukking, luking og innhøsting? Hvorfor må 60-70.000 svenske ungdommer overta de jobbene norske jevnaldrende ikke vil ha?

Jobbene er der nok, men noen nordmenn er kanskje blitt litt for selektive, og ”tar ikke hva som helst”. Uansett er det både renhold og vedlikehold av hus og bolig som kan utføres hjemme i deler av sommertiden mot en viss betaling. Barnepass når barnehagene er feriestengt er en mulighet. Frivillig arbeid er en erfaring som er verdt å ta med seg. Bare fantasien setter grensen for hva som faktisk kan gjøres av gagns og ærlig arbeid. Bare noen vil. Eller gidder.

Når krybben er tom, bites hestene

Det er så typisk, så typisk: Når et parti faller på meningsmålingene, leter man etter alle mulige årsaker, utenom den som setter et kritisk søkelys på egen politikk. For den kan det pr. definisjon ikke være noe galt med. Programmet er jo så fint formulert, standpunktene riktige, verdiene høyverdige.

   Det er noe patetisk over dagens tilløp til selvransakelse i Kristelig Folkeparti. Partiet nærmer seg sperregrensen på en opinionsmåling. Vårt Land kan melde, i mangel av bedre sommerstoff, at tidligere nestleder Odd Anders With ønsker at «KrF dropper Erna», forlovelsen bør brytes. Gjesp. With har hatt dette standpunktet lenge, lenge før samarbeidsavtalen ble undertegnet ifjor høst. «Blåblått samarbeid går på helsen løs», forkynner den tidligere statssekretæren i Bondeviks regjeringstid. Det er Frp som særlig er problemet. Partiet er i With-kretsens øyne fortsatt noe nær fanden selv. KrF må fristille seg, og det skal With forsøke å få til på landsmøtet neste år. Partiets ambisjoner må bli større. KrF må ikke bare bli «skadebegrenser», mener han.

Verdikommisjon og storhetstid

Kristelig Folkeparti hadde sin siste storhetstid under Kjell Magne Bondevik, da han for en stakket stund løftet partiet til noe over 10 prosent oppslutning under debatten om «verdikommisjonen». Siden er det bare gått nedover. Partiet taper alle sine store saker, KrF er «uta av tia», er kort og godt i utakt med samfunns- og kulturutviklingen. Men har nå en viss innflytelse som vippeparti. Intet annet. Partiet får langt større uttelling gjennom Solberg-regjeringens politikk i denne rollen enn oppslutningen blant velgerne skulle tilsi. Dette er den usminkede sannhet. Enda større uproporsjonal innflytelse vil Hareide få om han tok KrF med inn i regjeringen, det er det ingen tvil om.

   Så innbiller With seg at femprosentpartiet hans vil få økt oppslutning og gjennomslagskraft ved «fristillelse» og samarbeid med resten av «sentrum» - eller enda lenger til venstre. Det er i den retningen KrF-velgerne visstnok går. Fungerende partileder Dagrun Eriksen avviser landsmøtebehandling av samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF, og godt er det. Hun mener også at samarbeidsavtalen fungerer godt, og avslører at der finnes dem i partiets toppsjikt som også kan tenke seg å regjere sammen med Fremskrittspartiet.

Se på andre forklaringer

Før Kristelig Folkeparti for alvor drøfter et brudd med Erna, burde partiet heller gå igjennom eget program, egne standpunkter og egne smertegrenser. Kanskje forklaringen på dagens opinionsdupp ligger der? Hvorfor ikke heller stå opp som regjeringens solidariske forsvarer av Erna og Sivs frigjøringsprosjekt, alle de små og store grepene som nå gjøres for å fjerrne seg fra den sosialdemokratiske, byråkrati- og utgiftsorienterte linjen? Se litt mer kritisk på statens og det offentliges rolle i dagens globale utvikling?

   Da ville partiet dele æren og høste sympati for de små, men viktige skritt vi hittil har vært vitne til etter åtte måneders regjeringstid. Og dempe de negative virkningene KrF påførte samarbeidsregjeringen etter saken om reservasjonsrett og KRLE-flausen.

Ap-trollet stikker hodet frem

En av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter fra Aust-Agder, Freddy de Ruiter, går med ryggen inn i fremtiden og slipper ut følgende prøveballong: "Nå er det på tide å diskutere beordring av leger til de små distriktskommunene som sliter med rekrutteringen".
   Bakgrunnen er at en del mindre kommuner har problemer med å rekruttere almenleger. De opplever stor gjennomtrekk og har i praksis ingen fastleger. Det er også svært kostbart for små kommuner å skaffe legedekning, for de må betale høy lønn og andre goder og rekruttere via dyre vikarbyråer, sier de Ruiter. Han synes at "samfunnet må styre legeressursene bedre enn i dag". For samfunnet har jo bekostet en dyr legeutdannelse, og da må fellesskapet ha noe igjen. For eksempel i form av tvangsbeordring til grisgrendte strøk.
   Har vi ikke hørt dette før? Ikke bare i Arbeiderpartiets glansdager på 50- og 60-tallet var beordring god latin. Da Arbeiderpartiet foreslo å opprette Statens lånekasse, var man i forarbeidene inne på tanken å beordre visse akademiske yrkesgrupper ut dit hvor "samfunnet trengte dem mest". De borgerlige partiene protesterte voldsomt mot denne "styringen av ressursene", og beordringsregelen ble tatt bort.
   I Sovjet-Unionens tid, og under Putin og andre autoritære regimer, hørte vi ekkoet av dette menneske- og verdisynet: Borgere som ønsket å slå seg ned i et annet land, skulle værsågod betale for hele studiet privat og personlig før utreisetillatelse kunne vurderes. Staten eide enkeltmenneskene og skulle ha kontrollen.
   Men planøkonomiens tid er forbi, og de Ruiter får neppe noe gjennomslag for sin høyttenkning. Lederen for Norsk forening for allmennleger uttaler at tvang er farlig for rekruttering av almenleger og går sterkt imot forslaget.
   Svaret på de små kommunenes legeproblemer ligger selvsagt ikke i beordring, men i kommunesammenslåinger. Legeeksemplet er en bekreftelse på at større komuner vil ha lettere for å tiltrekke seg kompetanse, etablere bredere fagmiljøer og skaffe seg et mer bærekraftig miljø generelt.
   Det er typisk at Freddy de Ruiter uttaler seg om saken i Nationen, Senterpartiets hofforgan. Sp er imot en kommunereform. Tvangsbeordring er en (tilsynelatende) enklere løsning.
   Selv synes jeg litt synd på Marte Gerhardsen og den nye tenketanken Agenda, som må slite med denne type reaksjonære og totalitære holdninger. Gufs fra fortiden vil ikke gjøre det lettere å fremstå som nytenkende og moderne. Eller bygge bro mot sentrum. Kan noen se for seg at det liberale Venstre vil være med på beordring av leger til distrikts-Norge?