Hamas er hovedproblemet

Vi opplever det igjen og igjen: Terrororganisasjonen og Gaza-myndigheten Hamas kjøper inn eller monterer raketter med stadig lengre rekkevidde, legger et økende volum eksplosiver inn i dem for deretter å skyte den dødbringende lasten på måfå i retning av israelske byer. Etter alle folkerettslige regler er dette forbudt. Først og fremst fordi rakettene ikke er målstyrt mot militære mål, men er ment å være terrorvåpen mot sivile lokalsamfunn.

   Det har vært flere runder med denne kriminelle virksomheten de siste åtte-ti årene, og mange tusen raketter har forlatt Gazastripen for å terrorisere vanlige israelere. Det er opplagt, og helt i tråd med internasjonale regler, at Israel svarer med forsvarstiltak av typen målrettet bombing av Hamas-reir eller invasjon på bakken. Hadde Hamas latt være å sende raketter, ville Israel hverken bombet eller invadert. Etter hver runde der Israel har knekket den militære ryggen til Hamas, har vi opplevd lange perioder, flere år, da det stort sett var ro. Palestinerne i Gaza fikk mulighet til å bygge opp hjemmene sine, sende barna på skole og bygge opp et normalt nærings- og arbeidsliv.

Stadig nye runder

Inntil Hamas følte seg sterke nok til å starte en ny runde rakett- og terrorvirksomhet (som å bortføre og drepe jødiske tenåringer). Ikke for å vinne over Israel, men for å «bestille» israelske motangrep som man visste omverdenen, den mye omtalte «verdensopinionen», lett lar seg påvirke av og protesterer mot.

   Hamas er ikke en «vanlig» myndighet. Organisasjonen, en utløper av Det muslimske brorskap, har full kontroll over menneskene som bor der. Gazaboerne fikk lov til å velge mellom flere kandidater ved siste parlaments- og presidentvalg, men alle visste at utfallet var gitt. Konkurransen med den andre store palestinske utfordreren, Fatah, var på forhånd dømt til å gå i Hamas` favør i Gaza.

   Det finnes palestinere i Norge som måtte flykte fra Gaza (blant annet gjennom tunneler til Egypt) og bort fra den politiske ensrettingen og undertrykkelsen av alle andre politiske krefter enn Hamas selv.

Land for fred?

Med munnen sier palestinerne (ikke Hamas) at dersom Israel oppgir sin okkupasjon av «palestinsk» land, da vil det bli fred. Israel forlot Gaza i 2005, rev ned de israelske bosetningene og tvang jødene der til å flytte innenfor staten Israels grenser. Men Israel fikk ikke fred. Hamas fortsatte å angripe Israel likevel. De løy om «land for fred».

   Hamas opptrer også som en «veldedighetsorganisasjon» som sørger for grunnleggende tjenester som nødhjelp, lokalt produsert energi, matforsyninger innen- og utenfra og medisinsk hjelp. De har kontroll med alle forsyninger av bygningsmaterialer, en økende mengde militært materiell og det som skal til for at et samfunn «skal gå rundt». Dermed har de kontroll over folks liv. Politisk opposisjon i vår mening av ordet eksisterer ikke, eller blir ikke tillatt å fungere.

   Da FN sendte hjelpeforsyninger til befolkningen sist Israel gikk inn med bakkestyrker, ble lastebilkolonnene med makt «overtatt» av Hamas, og den internasjonale hjelpen ble fordelt i Hamas` navn.

Et ensrettet samfunn

Som på Vestbredden er aviser og andre medier propagandaorganer for myndighetene der det ikke tillates noen form for grunnleggende politisk eller religiøs debatt. I barne-TV og alle fjernsynsprogrammer blir Israel og jødene demonisert. Historiebøkene er gjennomsyret av jødehat og krigsretorikk. Alle som dør for Hamas er martyrer og helter. Mødre blir direkte oppfordret til å «ofre» sine sønner for den store saken – å slette Israel fra kartet og kaste jødene på havet.

   Hamas i Gaza bygger våpenlagre under sykehus, sender raketter opp fra de tettest befolkede områdene og bruker sivile som skjold. De gjemmer seg i skjørtene og burkaene til sine kvinner. De vet at israelske styrker i mange tilfelle ikke vil ta hensyn til at der er sivile, blant dem barn, i nærheten av militære mål. Selv om israelerne varsler om rakettangrep telefonisk eller ved flyveblader før angrepene finner sted. Sivile får ikke anledning til å flykte, særlig dersom de bor tett opptil husene til ledende Hamas-medlemmer.

Fatah mer moderat (?)

Fatah-partiet på Vestbredden («PLO») har anerkjent statens Israel, som ble opprettet av FN i 1948. Under den krigerske overflaten foregår det mye uoffisielt samarbeid med Israel. Hamas driver ikke med slikt. Jødenes land i Midt-Østen skal utslettes. På Vestbredden har palestinerne hatt en viss suksess med samfunnsbygging og velstandsutvikling. Gradvis får innbyggerne her mer å tape hvis de går til intifada, krig og driver terror mot Israel. På Gazastripen har ikke innbyggerne den muligheten på grunn av det nådeløse styret til Hamas. Dets medlemmer eier riktignok femstjerners luksushoteller, supermarkeder og herskapshus vanlige palestinere bare kan drømme om. Mens fattigdommen preger vanlige palestineres liv ellers.

   Legg merke til at jeg i denne bloggen ikke har berørt folkerettslige spørsmål som Israels kontroll over okkupert eller omstridt land, heller ikke israelernes uproporsjonale maktbruk, lovlige/ulovlige bosetninger, muren som beskytter israelske bosetninger, undertrykkelse og diskriminerende lover og praksis, arroganse og brutalitet.

   Det er Hamas som er hovedproblemet.