Grumset der ute

På den svarte åremålsdagen 22. juli hadde kommentator Irene Halvorsen i Dagsavisen noen refleksjoner rundt den økende netthetsen, de skjendige Facebook-oppgulpene og alt det andre grumset som eksisterer der ute på de sosiale medieplattformene om dagen. Hun pekte på noen hovedtemaer og målskiver som visstnok skal gå igjen i tastaturgjørma: Hatet mot homofile, jøder og muslimer – og kvinner og sosialdemokrater (!), for bare å nevne noe. Dagsavisens medarbeider konkluderer med at «det er nok nå, mer enn nok» og krever holdning og handling. Bakteppet er Breiviks terroroperasjon for tre år siden mot regjeringskvartalet og på Utøya.

Lav terskel

Hun peker på et alvorlig, dagsaktuelt problem. Det er ingen tvil om at de puerile ytringene på Facebook og Twitter aldri ville vært akseptert av noen norsk avisredaktør i «de gode, gamle dager», det vil si gjennom hele etterkrigstiden. Helt til de siste tiårene har «grumset» vært henvist til buskagitasjon og hviskekampanjer under den offisielle, polerte medieoverflaten. I dag er det fritt fram i de nye mediene, og terskelen for å sende fra seg hatefulle ytringer er blitt uhyggelig lav.

   I mellomkrigstiden inneholdt riktignok de sosialistiske og kommunistiske talerørene i avis-Norge like hatefulle, nedsettende og stigmatiserende innlegg og kommentarer i forhold til politiske motstandere, som hatgruppene nå blir til del – og vel tilsvarende på motsatt fløy. Det er nok å vise til omtalen av kapitalister, overklasse og rikinger og utilslørte trusler om «dynamitt i borehullene». Men det er historie.

Etterlyser handling

Irene Halvorsen etterlyser handling og oppfordrer dagens regjering til å gjøre mer for å drive tilbake de ideene som en Breivik eller en islamsk konvertitt som Anders Dale (al-Qaida-trent, venstreorientert terrorist i Jemen) står for. Løsningen er blant annet opprettelsen av et forskningssenter (foreslått av Antirasistisk Senter), som selvfølgelig bør komme inn på statsbudsjettet til høsten (SV-forslag). Det er nemlig blitt forsket så lite på høyreekstremister i Norge, mener hun – på «slike» miljøer, ideologier, årsaker, utvikling og effektive mottiltak. Mon det? Vet vi ikke ganske mye allerede? Har ikke debatten rundt 22. juli ført til både økt kunnskap, bevisstgjøring og gode forslag til mottiltak?

   Vi kan vel aldri få nok kunnskap om emnet. Men det eksisterer faktisk en rekke forskningsmiljøer og -institutter allerede som undersøker både dette temaet og beslektede problemstillinger, og noen følger bedre med og overvåker nøyere enn andre, fra tenketanker til PST. Problemet er ikke hva vi vet, men hva vi gjør med det. I den daglige oppdragelsen, i klasserommet, i matpausen på arbeidsplassen, på pensjonistbenken. Irene Halvorden etterlyser «alle gode krefter» og deres innsats for å yte motstand mot ideer og holdninger som kan knyttes til en Breivik.

Utvide perspektivet

Jeg ville foretrekke å utvide perspektivet noe (som Dagsavisens kommentator sikkert ikke er uenig i) og ta med de mer dagsaktuelle utfordringene og farene også. Både juridisk og holdningsmessig har sikkert 95 prosent av det offisielle Norge og de som bor og oppholder seg her i landet, satt en absolutt grense for Breiviks holdninger og handlinger. En mer aktuell trussel nå er at visse politiske kretser, for å si det sånn, kan komme til å utnytte Utøyatragedien partipolitisk. Brennemerke og definere ideene til Breivik såpass vidt og upresist at de rammer dagens politiske motstandere. Ifølge Arbeiderpartiets sekretær har man der i gården ligget lavt i å bruke tragedien for å skaffe seg økt oppslutning, i frykt for at dette ville bli oppfattet negativt blant velgerne. Det har vært en klok linje. Og den var helt i tråd med Stoltenbergs praksis med å heve seg over smålåten krangel og vise glimt av statsmannsevner.

Statsmannsevner

Jeg er imidlertid ikke trygg på at den nye Ap-lederen har disse egenskapene. Støre har til nå ikke vist den romsligheten og stått tydelig fram på det felles verdifundamentet Norge tross alt besitter på en overbevisende måte. Han er ny partileder og har mye å bevise. Først av alt forventes det av ham å vinne valg. Hvilke metoder, hvilken argumentasjons- og debatteknikker er han troende til å ta i bruk for å oppfylle forventningene? Hvor langt vil han gå?

   Vil han sette i gang flere svertekampanjer mot de borgerlige slik vi opplevde partiet og LO under valgkampen i 2013? Vil han vri og vrenge på alle gode lovendringer og forslag den blå-blå regjeringen kommer med i et partitaktisk spill? Å sette søkelys på eventuelle svakheter ved borgerlig politikk og på saklig vis argumentere for eget syn, er helt legitimt og en selvsagt oppgave for opposisjonen. Men vil vi få enda mer agitasjon av typen «rasere velferdsstaten, rasere arbeidsmiljøloven, rasere skolen»?

Angrep mot oss alle

En viktig lærdom fra Utøya var at terroristens anslag ikke bare var rettet mot Arbeiderpartiet og AUF, men hele det norske samfunnet, den norske væremåten, de felles verdiene. Hva ville skjedd dersom Solberg-regjeringen hadde hatt regjeringsansvaret 22. juli 2011? Høyst sannsynlig ville Breivik da øvd terror mot den sittende regjering og partiene bak dem. Et parti i opposisjon ville ikke vært et like interessant terrormål.