Når krybben er tom, bites hestene

Det er så typisk, så typisk: Når et parti faller på meningsmålingene, leter man etter alle mulige årsaker, utenom den som setter et kritisk søkelys på egen politikk. For den kan det pr. definisjon ikke være noe galt med. Programmet er jo så fint formulert, standpunktene riktige, verdiene høyverdige.

   Det er noe patetisk over dagens tilløp til selvransakelse i Kristelig Folkeparti. Partiet nærmer seg sperregrensen på en opinionsmåling. Vårt Land kan melde, i mangel av bedre sommerstoff, at tidligere nestleder Odd Anders With ønsker at «KrF dropper Erna», forlovelsen bør brytes. Gjesp. With har hatt dette standpunktet lenge, lenge før samarbeidsavtalen ble undertegnet ifjor høst. «Blåblått samarbeid går på helsen løs», forkynner den tidligere statssekretæren i Bondeviks regjeringstid. Det er Frp som særlig er problemet. Partiet er i With-kretsens øyne fortsatt noe nær fanden selv. KrF må fristille seg, og det skal With forsøke å få til på landsmøtet neste år. Partiets ambisjoner må bli større. KrF må ikke bare bli «skadebegrenser», mener han.

Verdikommisjon og storhetstid

Kristelig Folkeparti hadde sin siste storhetstid under Kjell Magne Bondevik, da han for en stakket stund løftet partiet til noe over 10 prosent oppslutning under debatten om «verdikommisjonen». Siden er det bare gått nedover. Partiet taper alle sine store saker, KrF er «uta av tia», er kort og godt i utakt med samfunns- og kulturutviklingen. Men har nå en viss innflytelse som vippeparti. Intet annet. Partiet får langt større uttelling gjennom Solberg-regjeringens politikk i denne rollen enn oppslutningen blant velgerne skulle tilsi. Dette er den usminkede sannhet. Enda større uproporsjonal innflytelse vil Hareide få om han tok KrF med inn i regjeringen, det er det ingen tvil om.

   Så innbiller With seg at femprosentpartiet hans vil få økt oppslutning og gjennomslagskraft ved «fristillelse» og samarbeid med resten av «sentrum» - eller enda lenger til venstre. Det er i den retningen KrF-velgerne visstnok går. Fungerende partileder Dagrun Eriksen avviser landsmøtebehandling av samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF, og godt er det. Hun mener også at samarbeidsavtalen fungerer godt, og avslører at der finnes dem i partiets toppsjikt som også kan tenke seg å regjere sammen med Fremskrittspartiet.

Se på andre forklaringer

Før Kristelig Folkeparti for alvor drøfter et brudd med Erna, burde partiet heller gå igjennom eget program, egne standpunkter og egne smertegrenser. Kanskje forklaringen på dagens opinionsdupp ligger der? Hvorfor ikke heller stå opp som regjeringens solidariske forsvarer av Erna og Sivs frigjøringsprosjekt, alle de små og store grepene som nå gjøres for å fjerrne seg fra den sosialdemokratiske, byråkrati- og utgiftsorienterte linjen? Se litt mer kritisk på statens og det offentliges rolle i dagens globale utvikling?

   Da ville partiet dele æren og høste sympati for de små, men viktige skritt vi hittil har vært vitne til etter åtte måneders regjeringstid. Og dempe de negative virkningene KrF påførte samarbeidsregjeringen etter saken om reservasjonsrett og KRLE-flausen.