Flytningestrømmen
fra øst og sør til Vest-Europa gjør et dypt inntrykk og setter
følelser i sving samtidig som humane holdninger blir satt på prøve.
Der er mange grader av de siste, og vi ser grelle utslag av
fremmedfrykt i enkelte land samtidig som andre store siviliserte
nasjonene viser lederskap.
Bildene
av familier som kryper under piggtrådsperringer og kaster seg over
grensegjerder forteller om hvor desperat situasjonen er blitt for
hundretusener av krigsflyktninger. Det er klart at et samlet Europa
må ta ansvar, fordele byrdene og finne et system som kan ta imot og
gi et minimum av verdig hjelp til ulykkelige på flukt.
Vår egen politikk på
prøve
Høyst
sannsynlig blir også Norges flyktningepolitikk satt på prøve. Som
nasjon er vi blant dem som gjør aller mest, både i forhold til
folketallet og i forhold til økonomiske ressurser. Men det er ikke
sikkert dette er nok tatt i betraktning de overveldende utfordringene
vi er stilt overfor.
Likevel
må man ikke glemme å tenke og opptre rasjonelt. Situasjonen må
vurderes, analyseres og tiltak (eller mottiltak) settes inn ut fra
kjensgjerninger og ulike menneskers forskjellige behov og motiver for
å flykte.
For
det første: Hovedinnsatsen må fortsatt settes inn i nærområdene i
regioner som er rammet av krig. Libanon og Jordan er på tålegrensen,
men Tyrkia har fortsatt mulighet for å ta imot og bosette flere –
hvis viljen er til stede og omverdenen hjelper til. Saudi Arabia bør
kunne vise større innsatsvilje. Flere andre land i Midt-Østen og på
den arabiske halvøy i Persiabukta har kjempeinntekter fra
oljevirksomhet og bør kunne trå til i langt større grad enn i dag.
Ikke nødvendigvis ved å ta imot og bosette flyktninger, men ved å
stille økonomiske ressurser til disposisjon i flyktningeleire og
midlertidige bosetninger.
Har valgt seg enkelte
land
Alle
som nå kommer til Europa fra Afghanistan, Irak, Syria og Nord-Afrika
kaller seg krigsflyktninger eller asylsøkere. Slett ikke alle er det
de sier. Dersom flyktninger kort og godt var redde for sine liv,
ville de ha stanset rett utenfor krigssonen eller slått seg ned i
det første europeiske landet på fluktruten. Men nei, de har sett
seg ut enkelte land med en (til nå) robust velferdsstat, som også i
teorien eller i håpet kan gi dem jobbmuligheter, en ny tilværelse.
Krigsfrykt
blander seg med ønsket om lykke, en bedre tilværelse. Det siste er
det ikke noe galt med. Jeg legger ikke noe negativt i ordet
lykkejeger i denne sammenheng. Alle er vi på jakt etter lykken for
oss selv og familien. Men lykkejegerne må ikke bli så mange at de
setter Vest-Europas egne, møysommelig opparbeidede velferdssystemer
på prøve. De europeiske statene sliter selv med økonomiske
problemer og relativt høy arbeidsledighet. Kommer det millioner av
flyktninger inn i disse landene, blir det opplagt sterke gnisninger
og motsetninger, og det kan oppstå frykt og endog hat i store
befolkningsgrupper. Sporadiske angrep på flyktningemottak er bare en
liten forsmak på det som sannsynligvis vil skje.
Menneskesmuglingen må
stanses
Tragedier
med døde mennesker i lastebiler og flytende i Middelhavet setter
menneskesmuglingen i fokus. Smuglerne «hjelper» ikke flyktningene,
de utnytter dem, raner dem, setter livene deres i fare. Det er liten
tvil om at Europa ikke har lykkes i å stanse trafikken deres med de
spede forsøkene som gjøres nå.
Det
eneste effektive er å ødelegge farkostene på strendene i Libya,
forhindre menneskesmuglerne i å bruke slike brutale metoder som å
stappe flyktninger i rustholker og gummibåter og forlate dem til
havs. Selvsagt er det noen internasjonale konvensjoner som må
brytes, for her får Europa ingen hjelp av FN. Likevel må slike
tiltak snart settes i verk. Det er unntakstilstand i vår verdensdel
for tiden, force majeur som ingen forutså da konvensjonene ble
utarbeidet.
Midlertidig opphold
Det
gjelder fortsatt å skjelne mellom de som har et reelt behov for
beskyttelse fra overgrep og forfølgelse (som kristne i muslimske
land), og de som i realiteten ikke har et slikt behov. Det er
forsåvidt den samme problemstillingen vi har levd med noen år, også
i Norge. Dernest må de som flykter fra krig og utryddelse få en
midlertidig oppholdstillatelse med beskjed om at de skal
repatrieres når forholdene i hjemlandet gjør det mulig. Selv om det
kan ta lang tid, kanskje to, fire eller seks år. Vi opplevde den
samme problemstillingen da flyktningestrømmen fra Balkan-krigene var
på det mest intense: Flyktningene ble tatt imot, men de skulle
sendes hjem når krigene der var over. Det store flertall ble sendt
hjem igjen.
Kan ikke ta imot alle
Europa
kan ikke ta imot alle verdens fattige. Det er milliarder av dem.
Lykkejegerne (i god, nøytral betydning) skal og må tilbake til eget
land. De har sine egne fedreland å bygge opp, ikke stikke av fra.
Samtidig er det et tankekors at for eksempel Putin-Russland stiller
seg fullstendig passiv og likegyldig til flyktningestrømmen og gjør
ingenting for å bidra til å løse krisen. Det sier litt om moral og
holdninger hos de styrende i et tilsynelatende sivilisert
land.
La
oss ta imot folk som flykter i et omfang som er bærekraftig for
Europas egen befolkning, verdensdelens økonomi og velferd. For ett
sted går grensen, både bokstavelig og figurlig.