mandag 31. august 2015

Flyktninger og lykkejegere

Flytningestrømmen fra øst og sør til Vest-Europa gjør et dypt inntrykk og setter følelser i sving samtidig som humane holdninger blir satt på prøve. Der er mange grader av de siste, og vi ser grelle utslag av fremmedfrykt i enkelte land samtidig som andre store siviliserte nasjonene viser lederskap.
   Bildene av familier som kryper under piggtrådsperringer og kaster seg over grensegjerder forteller om hvor desperat situasjonen er blitt for hundretusener av krigsflyktninger. Det er klart at et samlet Europa må ta ansvar, fordele byrdene og finne et system som kan ta imot og gi et minimum av verdig hjelp til ulykkelige på flukt.

Vår egen politikk på prøve
Høyst sannsynlig blir også Norges flyktningepolitikk satt på prøve. Som nasjon er vi blant dem som gjør aller mest, både i forhold til folketallet og i forhold til økonomiske ressurser. Men det er ikke sikkert dette er nok tatt i betraktning de overveldende utfordringene vi er stilt overfor.
   Likevel må man ikke glemme å tenke og opptre rasjonelt. Situasjonen må vurderes, analyseres og tiltak (eller mottiltak) settes inn ut fra kjensgjerninger og ulike menneskers forskjellige behov og motiver for å flykte.
   For det første: Hovedinnsatsen må fortsatt settes inn i nærområdene i regioner som er rammet av krig. Libanon og Jordan er på tålegrensen, men Tyrkia har fortsatt mulighet for å ta imot og bosette flere – hvis viljen er til stede og omverdenen hjelper til. Saudi Arabia bør kunne vise større innsatsvilje. Flere andre land i Midt-Østen og på den arabiske halvøy i Persiabukta har kjempeinntekter fra oljevirksomhet og bør kunne trå til i langt større grad enn i dag. Ikke nødvendigvis ved å ta imot og bosette flyktninger, men ved å stille økonomiske ressurser til disposisjon i flyktningeleire og midlertidige bosetninger.

Har valgt seg enkelte land
Alle som nå kommer til Europa fra Afghanistan, Irak, Syria og Nord-Afrika kaller seg krigsflyktninger eller asylsøkere. Slett ikke alle er det de sier. Dersom flyktninger kort og godt var redde for sine liv, ville de ha stanset rett utenfor krigssonen eller slått seg ned i det første europeiske landet på fluktruten. Men nei, de har sett seg ut enkelte land med en (til nå) robust velferdsstat, som også i teorien eller i håpet kan gi dem jobbmuligheter, en ny tilværelse.
   Krigsfrykt blander seg med ønsket om lykke, en bedre tilværelse. Det siste er det ikke noe galt med. Jeg legger ikke noe negativt i ordet lykkejeger i denne sammenheng. Alle er vi på jakt etter lykken for oss selv og familien. Men lykkejegerne må ikke bli så mange at de setter Vest-Europas egne, møysommelig opparbeidede velferdssystemer på prøve. De europeiske statene sliter selv med økonomiske problemer og relativt høy arbeidsledighet. Kommer det millioner av flyktninger inn i disse landene, blir det opplagt sterke gnisninger og motsetninger, og det kan oppstå frykt og endog hat i store befolkningsgrupper. Sporadiske angrep på flyktningemottak er bare en liten forsmak på det som sannsynligvis vil skje.

Menneskesmuglingen må stanses
Tragedier med døde mennesker i lastebiler og flytende i Middelhavet setter menneskesmuglingen i fokus. Smuglerne «hjelper» ikke flyktningene, de utnytter dem, raner dem, setter livene deres i fare. Det er liten tvil om at Europa ikke har lykkes i å stanse trafikken deres med de spede forsøkene som gjøres nå.
   Det eneste effektive er å ødelegge farkostene på strendene i Libya, forhindre menneskesmuglerne i å bruke slike brutale metoder som å stappe flyktninger i rustholker og gummibåter og forlate dem til havs. Selvsagt er det noen internasjonale konvensjoner som må brytes, for her får Europa ingen hjelp av FN. Likevel må slike tiltak snart settes i verk. Det er unntakstilstand i vår verdensdel for tiden, force majeur som ingen forutså da konvensjonene ble utarbeidet.

Midlertidig opphold
Det gjelder fortsatt å skjelne mellom de som har et reelt behov for beskyttelse fra overgrep og forfølgelse (som kristne i muslimske land), og de som i realiteten ikke har et slikt behov. Det er forsåvidt den samme problemstillingen vi har levd med noen år, også i Norge. Dernest må de som flykter fra krig og utryddelse få en midlertidig oppholdstillatelse med beskjed om at de skal repatrieres når forholdene i hjemlandet gjør det mulig. Selv om det kan ta lang tid, kanskje to, fire eller seks år. Vi opplevde den samme problemstillingen da flyktningestrømmen fra Balkan-krigene var på det mest intense: Flyktningene ble tatt imot, men de skulle sendes hjem når krigene der var over. Det store flertall ble sendt hjem igjen.

Kan ikke ta imot alle
Europa kan ikke ta imot alle verdens fattige. Det er milliarder av dem. Lykkejegerne (i god, nøytral betydning) skal og må tilbake til eget land. De har sine egne fedreland å bygge opp, ikke stikke av fra. Samtidig er det et tankekors at for eksempel Putin-Russland stiller seg fullstendig passiv og likegyldig til flyktningestrømmen og gjør ingenting for å bidra til å løse krisen. Det sier litt om moral og holdninger hos de styrende i et tilsynelatende sivilisert land.

   La oss ta imot folk som flykter i et omfang som er bærekraftig for Europas egen befolkning, verdensdelens økonomi og velferd. For ett sted går grensen, både bokstavelig og figurlig.

lørdag 29. august 2015

Forlater Arbeiderpartiet arbeidslinjen?

Med regjeringsmakt og det ansvaret som følger med, er Det norske Arbeiderparti en prinsippfast tilhenger av arbeidslinjen - «Gjør din plikt, krev din rett». Vi så det glimtvis under de åtte rødgrønne årene som konsekvens av blant annet perspektivmeldingen. Den satte spørsmålstegn ved velferdsstatens bærekraft i møte med eldrebølgen. Flere må ut i arbeid, og vi må arbeide noe lenger. Man forsto også at skal trygdeordningene våre overleve, må uføretrygdedes restarbeidsevne oppmuntres og utnyttes. Altså varslet Stoltenberg-regjeringen endringer også her. I opposisjon har man riktignok kastet vekk støtten til deler av reformen. Men det lar seg forklare.
   I opposisjon forlater Arbeiderpartiet imidlertid delvis denne arbeidslinjen. Vi ser det særlig i motstanden mot aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere. Stortinget har gjennomført endringer som presiserer og forsterker kravet, men nå sist i Oslo vil ikke lenger partiet ha «plikt», men «mulighet». Årsaken synes rimelig klar: Det er valgår, og man vil ikke støte fra seg potensielle velgere.
   De årlige sosialhjelpsutgiftene i hovedstaden overstiger nå én milliard kroner, og byrådet strammer inn. Det skal være aktivitetsplikt for dem som mottar støtte fra fellesskapet, den skal ikke være gratis. Selv om plikten er generell, vil vurderingene være individuelle: De som av tungtveiende grunner ikke kan settes i en form for arbeid, slipper.
   Det er ingen tvil om at det å sette folk i arbeid som motytelse til sosialhjelp har både positive og noen negative sider: Bare det at mottagerne «kommer opp om morran», venner seg til en jevn arbeids- og døgnrytme, får arbeidserfaring og sosialisering på en arbeidsplass, er av det gode. Så kan det hende at folk ikke får «relevant» arbeid i forhold til utdanning og fremtidsdrømmer. Det er et problem som bør bli kortvarig. Alt arbeid er verdifullt! Jeg synes de positive sidene ved aktivitetsplikt veier tyngst. Den som er i aktivitet og gjør noe, produserer noe, vet at han eller hun «gir noe tilbake» til samfunnet. Det bør gi en god selvfølelse – det blir litt balanse i regnskapet.
   Det er et annet trekk ved Arbeiderpartiets politikk de siste årene som hverken vitner om langsiktige perspektiver eller fornuftig moral: Partiet «sykeliggjør» og «stakkarsliggjør» stadig større grupper i befolkningen. Det er synd på så mange. All fokus er på de «vanskeligstilte», de «fattige», de «svake», de som gjør dumme ting og ikke kan planlegge sin tilværelse. Selvsagt skal fellesskapet trå til overfor de basale behovene, hjelpe folk gjennom trygdeordninger, ledighetstrygd osv når de i en periode eller livsfase trenger det.
   Men dette må balanseres og oppveies av krav til ytelse, til egeninnsats – til arbeidslinjen. Vi har en kjemperessurs der ute blant de hundretusener av trygdede, funksjonshemmede og sosialhjelpsmottagere som har restarbeidsevne. Forskning viser at det å være i arbeid, er den beste form for sinnets helse, eller «folkehelse» som er det nye honnørbegrepet.

   «Hele folket i arbeid» var en gang et fengende slagord for arbeiderbevegelsen. Jeg er ikke så sikker på om Ap virkelig står for dette i dag når det kommer til noen av de praktiske grepene. De som kan bli oppfattes som utidig press. Ihvertfall ikke når det gjelder aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere. I kommunene kan arbeidsinnsatsen fra denne gruppen bli satt opp mot flere faste kommunale stillinger. Det liker ikke fagforeningene i offentlig sektor. Dermed liker ikke Arbeiderpartiet det heller.

fredag 21. august 2015

Skattekutt skaper arbeidsplasser

Et uavhengig analysebyrå har denne uken levert sin rapport om kapitalbeskatning og investeringer i norsk næringsliv. Rapporten bekrefter at skattelettelser gir økte investeringer, flere arbeidsplasser, og at en reduksjon i formuesskatten vil øke andelen norsk personlig eierskap.
   Det er nøyaktig hva Solbergregjeringen har hevdet i lang tid – og forsøkt å få til. Det var nytteløst under de rødgrønne: Stoltenbergregjeringen reduserte selskapsskatten med fattige én prosent – men sørget samtidig for at oljeselskapene fikk skatteskjerpelse, aller minst det selskapene trenger nå med lav oljepris og stigende ledighet! Hittil har Erna Solbergs regjering senket skattene med 13,2 milliarder kroner, og alle motforestillingene som går på at skattelettelser ikke skaper økonomisk vekst, er grundig parkert.
   Menon-rapporten er et innspill til ny skattereform, og det skal bli spennende å se hvordan de rødgrønne reagerer: Vil de motarbeide skattelettelser som gir arbeidsplasser, eller innser de – selv i opposisjon – at den faglige anbefalingen har noe for seg? Dette blir krevende for Arbeiderpartiet. Vil Støre bruke alle virkemidler for å skape nye private arbeidsplasser i en tid der Norge trenger omstilling?
   Den faglig tunge rapporten slår altså fast at andelen norsk personlig eierskap øker med kutt i formuesskatten. For enkelte sektorer i industrien er lettelser i formuesskatten spesielt gunstige. Eksempler er små, kapitalintensive tjenestenæringer. Slike næringer står for stadig større andel av økonomien og representerer nærmere halvparten av alle bedriftene i næringslivet vårt.
   Jeg er fullt klar over at vi snakker om to typer skatt: Selskapsskatt og formuesskatt og at det er faglig uenighet om hvilke lettelser som virker best. Denne rapporten mener senkning av selskapsskatten er viktigst. Antagelig bør vi ha begge deler: Ved å senke formuesskatten og til slutt fase den helt ut, fjerner vi den diskriminerende forskjellen mellom norskeide og utenlandsk eide bedrifter. Sistnevnte betaler jo ikke formuesskatt. Vi får også bukt med den himmelropende urettferdigheten i at skatten må betales uansett om bedriften går med overskudd eller underskudd. Det virker heller ikke smart å skattlegge arbeidende kapital i form av maskinpark og andre produksjonsmidler, lager av usolgte varer osv.

   Så kan vi gjerne diskutere innslagspunkt for lettelser i formuesskatten slik at flere alminnelige lønnsmottakere får glede av lettelsene. Vi kan også lage en miks av kutt i selskaps- og formuesskatt. Problemstillingen om at «de rike får så mye lettelser» er bare vulgær og populistisk. Det er arbeidsplasser vi snakker om – å sikre de eksisterende og skape nye.

onsdag 12. august 2015

Frem og tilbake, opp og ned

Problemet med Jonas Gahr Støre er at han ikke er noen partileder som står oppreist i stormen, men som synes å snu kappen etter vinden. Det vil si at han «står for» det som er mest populært i øyeblikket. Man kan også si at det virker som han «bærer kappen på begge skuldre», det vil si tjener to herrer samtidig som en slags forsikring. Når kommunikasjonsbyrået Geelmyuden Kiese gang på gang utnevner ham til «tåkefyrste» på faglig vurderingsgrunnlag, er det ikke uten grunn.
   Faren for en slik leder er han etter en tid, etter at «signingsferden» og ovasjonene på et landsmøte er over, fremstår som lite troverdig. En man ikke helt kan stole helt på. Mener han det samme om en uke eller måned som han gjør i dag? Kan vi inngå noen avtale med ham? Har han stayerevne i det lange løp?

Olje og klima
To eksempler fra de siste ukene illustrerer hva jeg mener:
   For et år siden sa han til AUF`ere på leir at klimakampen krevde at vi unnlater å ta opp all olje og gass på norsk sokkel. To tredjedeler burde ligge i bakken til evig tid. Denne delen av vår nasjonalformue bør ikke utnyttes uansett hvor mange arbeidsplasser eller økonomisk vekst petroleumsproduksjonen skaper. Han fikk sterk applaus fra en gruppe unge mennesker som ennå ikke er gamle nok til å påta seg ansvar, skaffe seg jobb, bidra til å brødfø en familie med barn. Støre skaffet seg billige poenger, popularitet og støtte fra miljøvernere og klimaentusiaster.
   Så har han i mellomtiden fått kjeft så det holder fra Fellesforbundet i privat sektor, spesielt fra fagorganiserte som er sysselsatt i oljebransjen med tilliggende næringer. Bedrifter og kommuner som er avhengig av høy aktivitet i Nordsjøen og Barentshavet har sendt tydelige signaler.

Et annet budskap
Utøya i år: Støre mener nå at oljeproduksjonen skal være «høy og stabil». I et intervju med Dagens Næringsliv under AUF-leiren kommer dette «nye» standpunktet enda tydeligere frem. Det oppsiktsvekkende var at NRK TV ikke grep fatt i denne dobbeltkommunikasjonen og stilte Støre kritiske spørsmål eller bad om presiseringer. I stedet sendte man kose-reportasjer dagen lang, formidlet den gode stemningen og seieren som lå i at Utøya var tatt tilbake. Det siste kan jeg forstå – og støtter. Det er bra at Utøya er tatt tilbake. Men er det ikke rom i det hele tatt for å opptre profesjonelt kritisk i vår statskanal? Anders Magnus hadde klart det.
   Eksempel to: Kommunereformen. Dagsavisen hadde overskriften «Langer ut mot kommunereformen» med denne introen: «Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre startet valgkampen med togtur og et spark mot regjeringens planer om ny kommunestruktur». Han mener at reformen henger i en tynn tråd. Dette til tross for at partiet erkjenner i sitt eget program at det er behov for forandringer i kommunestrukturen.

Hoppet av på landsmøtet
Kommentator Arne Strand i samme avis bruker tittelen «Rødt lys for blå kommunereform», tydelig ut fra signalene fra Støre. For Ap-lederen avviser bruk av tvang. Arbeiderpartiet hoppet av sporet allerde i april, på landsmøtet (som undertegnede har skrevet diverse avisinnlegg om). Så skriver Strand: «Samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg hadde nok hatt lettere for å være med på Sanners prosjekt enn statsviteren Jonas Gahr Støre.» Sistnevnte vil altså overhodet ikke vite noe av tvang i kommunereformen. Det høres jo snilt og pent ut.
   Men, så må Støre stå skolerett i Aftenpostens spalter onsdag 12. august, og da er tonen litt annerledes. Han siteres slik: «Vi vil selvsagt ikke oppheve Stortingets ansvar for å gripe inn dersom det dukker opp tilfeller som krever det». Samtidig avviser han at Arbeiderpartiet har snudd i synet på kommunereformen! Det fremgår i intervjuet at ja, jo, kanskje han kan komme til å støtte tvang likevel (frivillighetsprinsippet har ført til at det bare er blitt syv færre kommuner siden 1995).

Gjelder ikke partiprogrammet?
I det gjeldende stortingsprogrammet 2013-2017 står det at enkeltkommuner ikke må stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn. Mange av oss trodde at slike programposter gjaldt for en hel stortingsperiode. Men nei, da, i Arbeiderpartiet kan et taktisk landsmøtevedtak overkjøre det partiet kort tid i forveien har vedtatt – som et løfte overfor velgerne.
   Nå – i Aftenposten – sier Støre seg enig med Erna Solberg i at vi har en situasjon for øyeblikket hvor det er viktig med frivillighet. I intervjuet vakler han mellom flere forskjellige standpunkter og grader av frivillighet/tvang. Men vil selvfølgelig ikke ta standpunkt til «en hypotetisk problemstilling» som at én av tre-fire kommuner kan komme til å ha vetorett og velte en bedre struktur for en hel region. Spørsmålet er selvsagt ikke hypotetisk – vi kan levende forestille oss at problemstillingen vil bli reell.

Vil ikke ta standpunkt nå
Støre vil ikke ta standpunkt nå, men ta stilling «når det måtte skje».Aftenposten prøver igjen og igjen å få et klart svar, men det er helt umulig. Støre vrir seg åleglatt unna. På spørsmålet om kommuner skal ha vetorett eller ikke, svarer Støre:»Vi får oppsummere når vi ser helhetsbildet». Så legger han til, når han blir konfrontert med uttalelser fra Ap-ordførere som er i nabosamtaler, at «vi ønsker at de skal lykkes». Javel, men om det i slike samtaler viser seg at én kommune kan velte det hele, nei, det vil ikke Ap-lederen ta standpunkt til.
   Støre og Arbeiderpartiet rir på to hester samtidig, gir uklare eller motstridende svar, kritiserer regjeringen for noe de egentlig er for (en bedre kommunestruktur). Dette blir en håpløs valgkamp. Det blir som å slåss mot ulldotter.

   Ikke rart at partiet hans har falt fra over 40 prosent i oppslutning til langt ned på 30-tallet ifølge to nylige målinger. 

tirsdag 4. august 2015

Parti på tomgang

Aftenposten har gående en tidvis interessant gjesteskribentserie kalt "Internrevisjonen" der uredde og uavhengige samfunnsdebattanter tar tak i feil og lyter i egen leir. Jan Arild Snoen kritiserer høyresiden, mens tidligere leder i Sosialistisk Ungdom, Andreas Halse, valser opp med venstresiden.
   For ikke så lenge siden skriver Halse om Arbeiderpartiet: "Den som ikke klarer å sette sin egen agenda, vil bli slukt av noen andres. Arbeiderpartiet kler ikke opposisjon spesielt godt. De fremstår som et parti som vil at det meste skal være som det er og synes det er dumt når noe endrer seg. Det er rett og slett litt uklart hva Arbeiderpartiet egentlig ønsker med landet hvis de skulle få regjeringsmakten etter 2017."
   Innlegget har overskriften "Et parti på tomgang". Det er lenge siden jeg har sett en mer presis karakteristikk av Jonas Gahr Støres arbeiderparti, slik han har omskapt det etter Stoltenberg. Tomgangen kom markant til syne da Støre liksom skulle ta tak i Solberg-regjeringens kommunereform.
   Han tror ikke det blir noe av reformen, går i rette med "prosessen" rundt den, går imot bruk av press eller tvang, og er på det viset helt i samsvar med landsmøtevedtaket om at kommunesammenslutninger skal være "frivillige". Støre mener det ikke skjer noe i kommune-Norge for tiden. Han må være dårlig informert, unnlater å lese Kommunal Rapport eller har rett og slett dårlige rådgivere. Det skjer svært mye rundt kommunereformen for tiden, og mye mer vil skje i høst -  etter valget. Den første sammenslutningen er alt gjennomført (Stokke, Andebu, Sandefjord). Som gulrot får den nye kommunen 70 millioner kroner av regjeringen. Regjeringen satser på frivillighet, og vil bare i ekstreme tilfelle la Stortinget avgjøre.
   Innerst inne er selvsagt både Arbeiderpartiet og Støre klar over behovet for reformer i kommune-Norge. Det innrømmer man i andre forbindelser, og Stoltenberg var klar i sin støtte før han ble NATO-sjef (nestleder Helga Pedersen kludret det til like etterpå).
   Men Støre tenker taktisk, kortsiktig og spontant. Han er ingen statsmann. Arbeiderpartiet gjorde ikke en skitt for nødvendige endringer og modernisering av Norge i sine åtte rødgrønne regjeringsår. Hvorfor? Fordi fagforeningene ikke var interessert og fordi Senterpartiet og SV nedla veto om endringer i kommunekartet.
   Vi ser det samme rundt jernbanereformen, veireformen (veiselskap og OPS), politireformen (det blir langt flere politidistrikter enn de 12 når Ap blir presset av Sp og SV til å drive distriktspolitikk). Ap er gått imot opphevelse av arveavgiften og lettelser i formuesskatten, mer fleksible arbeidstidsordninger. Listen på motstand mot enhver forandring er uendelig.

søndag 2. august 2015

Bryt opp rovdyrforliket

De groteske sauedrapene den siste tiden har vakt sorg og sinne langt ut over sauebøndenes rekker. Bare i Stange og nord i Akershus har mer enn 100 dyr blitt massakrert av ulv, og tar vi med oss fylkene Hedmark, Oppland og Akershus er mer enn 300 dyr tatt av rovdyr bare hittil i sommer.
   Stadig flere ulver streifer over flere fylker enn før, og langt flere ulv blir observert tett opp til befolkede områder, ikke minst i Østmarka nær Oslo.
   Sauetragediene handler ikke bare om økonomisk tap og stadig frykt for massedrap på egne husdyr. Det dreier seg om det motsatte av dyrevelferd, om lidelser av ufattelige dimensjoner. Vi har sett bønder gråte åpenlyst foran kamera, gårdbrukere som ser ulv på barnas skolevei, mennesker som kvier seg for å gå turer inn i hovedstadens friluftsområder.
   Som en passende reaksjon på sauedrapene har ordfører Nils A. Røhne i Stange tatt initiativ til et ordføreropprop som 28 ordførere har undertegnet. Ordføreren fra Arbeiderpartiet unngår snedig midt i valgkampen å gå løs på hovedsaken, som kort og godt er "rovdyrforliket" Stortinget gjorde i 2011. Nei, han går løs på forvaltningsmyndigheten i Klima- og Miljødepartementet og sier at forliket ikke "etterleves". Ordførerne vil ha Riksrevisjonen på banen for å kritisere oppfølgingen av forliket. De vil ha stående fellingstillatelser, skyting av de verste drapsmaskinene fra luften og bruk av ulvesporingshunder.
   Dette er spill for galleriet, et ynkelig forsøk på å snakke om noe annet. Forvaltningen - nå bestyrt av den blå-blå regjeringen - gjør så godt den kan etter forskriftene som den rødgrønne regjetingen laget etter forliket. Ap-ordføreren vender oppmerksomheten mot noe helt annet. Han later som om han "gjør noe".
   Problemet er ikke forvaltningen eller regelverket, problemet er rovdyrforliket i seg selv. Et forlik Høyre og andre borgerlige partier aldri skulle gått med på. De skulle latt Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet gjøre vedtaket selv slik st de kunne sole seg i saken og selv hatt ansvaret for konsekvensene. Nok en gang viste Martin Kolberg seg som en lur forhandler.
   Rovdyrforliket bør etter min mening i det minste reforhandles (det er forpliktende inntil nytt vedtak er gjort) til et punkt der "grønne soner" er utvidet kraftig, og ulv bare tilllates langs svenskegrensa. Vandrende ulv over fea Sverige er forøvrig hovedproblemet. Myndighetene i begge land har mistet kontrollen.
   Rovdyrforliket slår fast at "Norge skal ha alle norske rovdyr i norsk natur", dvs ulv, bjørn, gaupe og jerv. Jeg er dypt uenig. Ulv og andre husdyrmordere hører ikke hjemme i et moderne samfunn i 2015. Vi må holde opp med romantikken og desimere særlig ulven  kraftig. Hvem savnet den egentlig i den lange perioden da ulv var så godt som utryddet, annet enn spesielt interesserte"?
   Jeg vil ikke savne den. Jeg stiller meg solidarisk med sauebøndene - og dyrene deres.