Forlater Arbeiderpartiet arbeidslinjen?

Med regjeringsmakt og det ansvaret som følger med, er Det norske Arbeiderparti en prinsippfast tilhenger av arbeidslinjen - «Gjør din plikt, krev din rett». Vi så det glimtvis under de åtte rødgrønne årene som konsekvens av blant annet perspektivmeldingen. Den satte spørsmålstegn ved velferdsstatens bærekraft i møte med eldrebølgen. Flere må ut i arbeid, og vi må arbeide noe lenger. Man forsto også at skal trygdeordningene våre overleve, må uføretrygdedes restarbeidsevne oppmuntres og utnyttes. Altså varslet Stoltenberg-regjeringen endringer også her. I opposisjon har man riktignok kastet vekk støtten til deler av reformen. Men det lar seg forklare.

   I opposisjon forlater Arbeiderpartiet imidlertid delvis denne arbeidslinjen. Vi ser det særlig i motstanden mot aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere. Stortinget har gjennomført endringer som presiserer og forsterker kravet, men nå sist i Oslo vil ikke lenger partiet ha «plikt», men «mulighet». Årsaken synes rimelig klar: Det er valgår, og man vil ikke støte fra seg potensielle velgere.

   De årlige sosialhjelpsutgiftene i hovedstaden overstiger nå én milliard kroner, og byrådet strammer inn. Det skal være aktivitetsplikt for dem som mottar støtte fra fellesskapet, den skal ikke være gratis. Selv om plikten er generell, vil vurderingene være individuelle: De som av tungtveiende grunner ikke kan settes i en form for arbeid, slipper.

   Det er ingen tvil om at det å sette folk i arbeid som motytelse til sosialhjelp har både positive og noen negative sider: Bare det at mottagerne «kommer opp om morran», venner seg til en jevn arbeids- og døgnrytme, får arbeidserfaring og sosialisering på en arbeidsplass, er av det gode. Så kan det hende at folk ikke får «relevant» arbeid i forhold til utdanning og fremtidsdrømmer. Det er et problem som bør bli kortvarig. Alt arbeid er verdifullt! Jeg synes de positive sidene ved aktivitetsplikt veier tyngst. Den som er i aktivitet og gjør noe, produserer noe, vet at han eller hun «gir noe tilbake» til samfunnet. Det bør gi en god selvfølelse – det blir litt balanse i regnskapet.

   Det er et annet trekk ved Arbeiderpartiets politikk de siste årene som hverken vitner om langsiktige perspektiver eller fornuftig moral: Partiet «sykeliggjør» og «stakkarsliggjør» stadig større grupper i befolkningen. Det er synd på så mange. All fokus er på de «vanskeligstilte», de «fattige», de «svake», de som gjør dumme ting og ikke kan planlegge sin tilværelse. Selvsagt skal fellesskapet trå til overfor de basale behovene, hjelpe folk gjennom trygdeordninger, ledighetstrygd osv når de i en periode eller livsfase trenger det.

   Men dette må balanseres og oppveies av krav til ytelse, til egeninnsats – til arbeidslinjen. Vi har en kjemperessurs der ute blant de hundretusener av trygdede, funksjonshemmede og sosialhjelpsmottagere som har restarbeidsevne. Forskning viser at det å være i arbeid, er den beste form for sinnets helse, eller «folkehelse» som er det nye honnørbegrepet.

   «Hele folket i arbeid» var en gang et fengende slagord for arbeiderbevegelsen. Jeg er ikke så sikker på om Ap virkelig står for dette i dag når det kommer til noen av de praktiske grepene. De som kan bli oppfattes som utidig press. Ihvertfall ikke når det gjelder aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere. I kommunene kan arbeidsinnsatsen fra denne gruppen bli satt opp mot flere faste kommunale stillinger. Det liker ikke fagforeningene i offentlig sektor. Dermed liker ikke Arbeiderpartiet det heller.