mandag 31. august 2015

Flyktninger og lykkejegere

Flytningestrømmen fra øst og sør til Vest-Europa gjør et dypt inntrykk og setter følelser i sving samtidig som humane holdninger blir satt på prøve. Der er mange grader av de siste, og vi ser grelle utslag av fremmedfrykt i enkelte land samtidig som andre store siviliserte nasjonene viser lederskap.
   Bildene av familier som kryper under piggtrådsperringer og kaster seg over grensegjerder forteller om hvor desperat situasjonen er blitt for hundretusener av krigsflyktninger. Det er klart at et samlet Europa må ta ansvar, fordele byrdene og finne et system som kan ta imot og gi et minimum av verdig hjelp til ulykkelige på flukt.

Vår egen politikk på prøve
Høyst sannsynlig blir også Norges flyktningepolitikk satt på prøve. Som nasjon er vi blant dem som gjør aller mest, både i forhold til folketallet og i forhold til økonomiske ressurser. Men det er ikke sikkert dette er nok tatt i betraktning de overveldende utfordringene vi er stilt overfor.
   Likevel må man ikke glemme å tenke og opptre rasjonelt. Situasjonen må vurderes, analyseres og tiltak (eller mottiltak) settes inn ut fra kjensgjerninger og ulike menneskers forskjellige behov og motiver for å flykte.
   For det første: Hovedinnsatsen må fortsatt settes inn i nærområdene i regioner som er rammet av krig. Libanon og Jordan er på tålegrensen, men Tyrkia har fortsatt mulighet for å ta imot og bosette flere – hvis viljen er til stede og omverdenen hjelper til. Saudi Arabia bør kunne vise større innsatsvilje. Flere andre land i Midt-Østen og på den arabiske halvøy i Persiabukta har kjempeinntekter fra oljevirksomhet og bør kunne trå til i langt større grad enn i dag. Ikke nødvendigvis ved å ta imot og bosette flyktninger, men ved å stille økonomiske ressurser til disposisjon i flyktningeleire og midlertidige bosetninger.

Har valgt seg enkelte land
Alle som nå kommer til Europa fra Afghanistan, Irak, Syria og Nord-Afrika kaller seg krigsflyktninger eller asylsøkere. Slett ikke alle er det de sier. Dersom flyktninger kort og godt var redde for sine liv, ville de ha stanset rett utenfor krigssonen eller slått seg ned i det første europeiske landet på fluktruten. Men nei, de har sett seg ut enkelte land med en (til nå) robust velferdsstat, som også i teorien eller i håpet kan gi dem jobbmuligheter, en ny tilværelse.
   Krigsfrykt blander seg med ønsket om lykke, en bedre tilværelse. Det siste er det ikke noe galt med. Jeg legger ikke noe negativt i ordet lykkejeger i denne sammenheng. Alle er vi på jakt etter lykken for oss selv og familien. Men lykkejegerne må ikke bli så mange at de setter Vest-Europas egne, møysommelig opparbeidede velferdssystemer på prøve. De europeiske statene sliter selv med økonomiske problemer og relativt høy arbeidsledighet. Kommer det millioner av flyktninger inn i disse landene, blir det opplagt sterke gnisninger og motsetninger, og det kan oppstå frykt og endog hat i store befolkningsgrupper. Sporadiske angrep på flyktningemottak er bare en liten forsmak på det som sannsynligvis vil skje.

Menneskesmuglingen må stanses
Tragedier med døde mennesker i lastebiler og flytende i Middelhavet setter menneskesmuglingen i fokus. Smuglerne «hjelper» ikke flyktningene, de utnytter dem, raner dem, setter livene deres i fare. Det er liten tvil om at Europa ikke har lykkes i å stanse trafikken deres med de spede forsøkene som gjøres nå.
   Det eneste effektive er å ødelegge farkostene på strendene i Libya, forhindre menneskesmuglerne i å bruke slike brutale metoder som å stappe flyktninger i rustholker og gummibåter og forlate dem til havs. Selvsagt er det noen internasjonale konvensjoner som må brytes, for her får Europa ingen hjelp av FN. Likevel må slike tiltak snart settes i verk. Det er unntakstilstand i vår verdensdel for tiden, force majeur som ingen forutså da konvensjonene ble utarbeidet.

Midlertidig opphold
Det gjelder fortsatt å skjelne mellom de som har et reelt behov for beskyttelse fra overgrep og forfølgelse (som kristne i muslimske land), og de som i realiteten ikke har et slikt behov. Det er forsåvidt den samme problemstillingen vi har levd med noen år, også i Norge. Dernest må de som flykter fra krig og utryddelse få en midlertidig oppholdstillatelse med beskjed om at de skal repatrieres når forholdene i hjemlandet gjør det mulig. Selv om det kan ta lang tid, kanskje to, fire eller seks år. Vi opplevde den samme problemstillingen da flyktningestrømmen fra Balkan-krigene var på det mest intense: Flyktningene ble tatt imot, men de skulle sendes hjem når krigene der var over. Det store flertall ble sendt hjem igjen.

Kan ikke ta imot alle
Europa kan ikke ta imot alle verdens fattige. Det er milliarder av dem. Lykkejegerne (i god, nøytral betydning) skal og må tilbake til eget land. De har sine egne fedreland å bygge opp, ikke stikke av fra. Samtidig er det et tankekors at for eksempel Putin-Russland stiller seg fullstendig passiv og likegyldig til flyktningestrømmen og gjør ingenting for å bidra til å løse krisen. Det sier litt om moral og holdninger hos de styrende i et tilsynelatende sivilisert land.

   La oss ta imot folk som flykter i et omfang som er bærekraftig for Europas egen befolkning, verdensdelens økonomi og velferd. For ett sted går grensen, både bokstavelig og figurlig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar