Det står om barnas fremtid

Skolepolitikk har vært et sentralt tema i valgkampen denne gang. Oslo har i flere år satt inn store ressurser for å gi skoleelever større kunnskaper slik at sjansene øker for at de skal lykkes senere i livet. Skolen er viktig for å utjevne forskjeller, bedre levekårene og øke den sosiale mobiliteten.

   Resultatene av den målbevisste innsatsen er svært positive. Østkantskoler med mange minoritetsbarn gjør det jevnt over bedre på nasjonale prøver enn mange skoler i andre deler av landet der elevene for det meste er etnisk norske. Svært mange kommuner lærer av Osloskolen og bruker forskjellige varianter av dens organisering, læringstrykk, prøver og kartlegging av «huller» slik at elever som sliter får mer oppmerksomhet og hjelp.

   Det er verdt å merke seg at Oslo Arbeiderparti med Raymond Johansen som ordførerkandidat ikke ønsker å endre Osloskolen i en retning som nødvendigvis svekker resultatene (sitat Aftenposten). Undersøkelser viser at trivselen i hovedstadens grunnskoler ikke er dårligere enn andre steder. Kanskje har det noe med en god mestringsfølelse å gjøre: at elevene er stolte over å kunne mye, og at lærernes prestisje øker når elevene deres lærer mer enn andre. Foreldrene er i det store og hele fornøyd med retningen og resultatene Osloskolen har oppnådd. Selvsagt vil det alltid være noen som er misfornøyde, og de er høylytte og pågående, men et avgjort mindretall.

Utdanningsforbundets rolle

Utdanningsforbundet har engasjert seg sterkt mot Osloskolen og lignende pedagogiske systemer, men har hatt lite gjennomslag, delvis fordi skolebyrådens administrasjon er faglig og politisk sterk og har foreldrene i ryggen. Dessuten kan man vise til resultater. I andre kommuner som «forsøker seg» med Oslo-varianten, derimot, ser vi at forbundet allierer seg med lokale motstandere og trykker på for å forhindre at Osloskolen «sprer seg».

   Vi må aldri glemme at Utdanningsforbundet er et fagforbund. En fagforenings hovedoppgave er å forbedre sine medlemmers lønns- og arbeidsvilkår. Det er helt legitimt og en viktig del av balansen i arbeidslivet. Medlemmenes ve og vel er imidlertid et hovedanliggende. Da er det viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er noe likhetstegn mellom det som fremmer elevenes interesser - rett til å lære, rett til å få kunnskap, ferdigheter og sosial kompetanse på den ene side - og lærernes ønsker og krav som fagorganiserte lønnsmottagere på den annen.

Skyver elevene foran seg

Det vil alltid være fristende for lærernes tillitsvalgte å «skyve skole og elever foran seg» og hevde at det som er best for lærernes lønns- og arbeidsvilkår er best også for elevene.

Mange av lærernes tillitsvalgte vil gjerne ha det til at det er de som «eier skolen», og at de vil ha seg frabedt at samfunnet rundt ved skoleeier og folkevalgte blander seg inn og krever innflytelse og innsyn i det som foregår i klasserommet. Med det setter lærerne seg over lovverk og forskrifter og bryter med FN-konvensjoner.

   Opplæringsloven, Kunnskapsløftet, lovens forskrifter og læreplaner med kompetansemål er de overordnede styringsdokumentene som skal styre skolen. Slik har det alltid vært, og en kommune vil risikere å sette lovverket til side hvis den bare «lot lærerne styre som de ville».

   (I parentes bemerket er de styringsdokumentene som legger rammer for dagens norske skole, innført av den rødgrønne regjeringen i perioden 2005-2013, med SV-statsråder som kunnskapsministre. Dagens borgerlige regjering har stort sett ført politikken videre.)

På den annen side ville det være dumt og arrogant å avfeie lærernes faglige råd og stemmer i lokale skolesaker. De vet hvor skoen trykker og kan gi skoleadministrasjon og politikere kloke pedagogiske innspill som fremmer elevenes og foreldrenes saklige interesser. Men innspillene må være innenfor opplæringslovens formålsparagraf og rammer. De må oppfattes som konstruktive og velmente. Hvis ikke, oppstår det fronter og konflikter, og partene fjerner seg fra en god dialog.

   I svært mange kommuner har Utdanningsforbundets tillitsvalgte lagt opp til en aksjonslinje utenfor folkevalgte fora. De bruker «utenomparlamentariske» virkemidler og ser ikke ut til å være villig til dialog og samarbeid med politikere. Det er tilfellet i for eksempel Sandefjord.

Tilfellet Sandefjord

«Case Sandefjord» er blitt landskjent fordi en gruppe opprørske lærere nektet å etterkomme de folkevalgtes vedtak for et par år siden. De er ledet av en ganske aktiv og til dels aggressiv gruppe tillitsvalgte som gjør hva de kan for å skape uro og undergrave den lokale skolepolitikken, en politikk som er bestemt av de folkevalgte i fagutvalg og kommunestyre og med referanse til nasjonalt lovverk. I stedet for å henvende seg til de lokale folkevalgte og argumentere, sender man dypt usaklige og usannferdige innlegg til for eksempel «Dagbladet» for å sverte Sandefjord og snakke Sandefjordsskolen ned. Selvfølgelig som en del av valgkampen.

   Uenigheten i Sandefjord var inntil ifjor særlig konsentrert rundt ett redskap for læring og ett begrep: Halvårsvurdering og «målstyring» (midt oppe i alt dette snakkes det om «tidstyver», det vil si overdreven rapportering og dokumentasjon). Ja, i noen år var halvårsvurderingen relativt detaljert i Sandefjord, med inndelinger og kategorier som ble oppfattet som snikinnføring av karakterer, selv om det på ingen måte var tilfellet eller hensikten. Det ble påstått at lærerne måtte foreta 70-80 »avkrysninger» i elevenes halvårsvurderinger. Det var ikke korrekt, det dreide seg om 17-18 spredt over tid. Men myten om de 70 avkrysningene har vært ganske seig.

En omforent løsning

Etter en hissig lokal offentlig debatt for to år siden, tok politikerne grep og førte partene – foreldrene, lærernes tillitsvalgte, skolelederne og skoleadministrasjonen – sammen i utredningsgrupper for å finne frem til en ny «mal» for halvårsvurdering som alle kunne slutte opp om. Hensikten var å få ro i skolen slik at lærere og skoleledere kunne konsentrere seg om hovedoppgaven sin: å sørge for elevenes læring og trivsel.

   Det var en vanskelig prosess. Skolelederne la frem tre alternativer slik oppdragsgiveren hadde bedt om. Lærerne nektet og la frem kun ett, nærmest som et ultimatum. Det så en stund ut til at partene ikke var i stand til å bli enige. En todelt innstilling ble sendt til skole- og barnehageutvalget. Da slo et enstemmig utvalg i bordet: Bli enige! Forslagene ble sendt tilbake til partene for en ny runde.

Kompromiss førte til enighet

Et kompromiss ble løsningen: Lærernes forslag ble i hovedsak lagt til grunn for en ny halvårsvurdering, med bare ett lite tillegg: Kjernefagenes kompetansemål (hentet fra den nasjonale læreplanen gjennom lov og forskrift ved Utdanningsdirektoratet) ble knyttet opp mot halvårsvurderingen i den nye malen. Det ble slutt på avkrysning, i stedet skulle lærerne gjennom prosatekster vurdere elevenes kunnskaper og resultater sett i relasjon til kompetansemålene («pensum»). Modellen skaffet lærerne vesentlig merarbeid i forhold til avkrysning, men det var slik de ville ha det. Eller rettere sagt: slik de tillitsvalgte ville ha det. Det hører med til historien at foreldrene gjennom en spørreundersøkelse ønsket en vurdering som lå tettere opp til hva skolelederne ønsket, enn hva lærerne forlangte.

   Den «gamle» halvårsvurderingen har ikke vært i bruk siden høsten 2013, og det har vært ro i Sandefjordsskolen. Inntil nå i valgkampens sluttfase. En ny «læreraksjon» med heltids hovedtillitsvalgte i spissen har fått det til å «ulme» igjen, et uttrykk som den politiske opposisjonen ved Sandefjord Arbeiderparti har formidlet videre og utnyttet maksimalt til siste time før valglokalene åpnes. På selve valgdagen, og i strid med all sedvane,   samarbeider arbeiderpresseavisen Sandefjords Blad med Utdanningsforbundet om å spille ut gjentatte harde angrep for å gi det lokale Arbeiderpartiet flere stemmer. I tillegg har man i lengre tid benyttet sosiale medier og en gratis fulldistribusjons ukeavis («Byavisa») maksimalt uken før valget. Ved å bruke Byavisa tirsdag 8. september har de tillitsvalgte lykkes i å agitere for egne påstander som «sannheter» vel vitende om at ansvarlige politikere og skolefolk i Sandefjord ikke ville få anledning til å gå i rette med påstandene før valgdagen. Ingen andre skolepolitikere fikk komme til orde.

   Byavisa har i denne saken drevet en kampanjepreget, uprofesjonell enkildejournalistikk som helt sikkert vil svekke avisens omdømme blant leserne.

   Jeg som leser mange aviser ser at Dagsavisen (Ap) og flere andre arbeiderpresse-eide aviser landet rundt, kjører på den samme linjen. På selve valgdagen. Agitasjonen er åpenbart samordnet.

«Målstyrings-ideologien»

Gjennom en ny hovedtillitsvalgt i Sandefjord som i egenskap av lærer selv i 2013 nektet å følge vedtak fra administrasjon og folkevalgte, går man i Byavisa løs på en skriftlig halvårsvurdering og agiterer mot noe som kalles målstyring. «Lærerne har ikke slått seg til ro med målstyrings-ideologien som gjennomsyrer Sandefjordsskolen.» Glemt er enigheten som ble oppnådd i 2014, glemt er signaturen under kompromisset, glemt er løftet om å bidra til ro i skolen.

   Det er en besynderlig påstand dette med «målstyrings-ideologien» som skal være så farlig. Norsk skole har alltid vært styrt av mål og resultater for undervisningen. I gamle dager brukte man ordet «pensum», nå heter det kompetansemål. Elevene skal ha som siktemål å lære eller beherske bestemte fag og emner på ulike trinn. Det er lærernes ansvar å sørge for det. Med seg har de avdelingsledere på den enkelte skole, som opptrer som mentorer og rådgivere med fullmakt til å gi ekstra ressurser til barn som trenger det. Undervisningen skal være tilpasset til den enkelte elevs forutsetninger.

   Foreldre som støtter læreragitasjonen tar en stor risiko på sine barns vegne. De risikerer dårligere læringsresultater og setter barnas fremtid i spill.

Etter- og videreutdanning

For å gjøre lærerne enda bedre skikket for oppgaven, er det bevilget mange hundre millioner kroner av regjeringen de siste to årene, og Sandefjord kommune følger opp med sine bidrag. Lærerne får tilbud om etter- og videreutdannelse. Rektorene og avdelingslederne har gjennomgått «Rektorskolen». Skoleledere får tilbud om å ta mastergrad med stipend og undervisningsfri. Også barnehagelærere og assistenter skal få økt sin kompetanse.

   Etter Opplæringslovens forskrifter paragraf 3-1 har grunnskolens elever rett til vurdering, både underveisvurdering og sluttvurdering – og en rett til dokumentasjon av opplæringen.

   Samtidig heter det i loven at målene for opplæringen skal være kjent for eleven, og hva som blir vektlagt i vurderingen av hans eller hennes kompetane. Noe av det samme gjelder for orden og «adferd» (oppførsel).

Det heter videre i paragraf 3-2: «Formålet med vurdering i fag er å fremme læring underveis og uttrykke kompetansen til eleven.» Vurderingen skal gi god tilbakemelding og veiledning til eleven.

   Etter mitt syn er det feil å hevde, slik de hovedtillitsvalgte gjør, at vurderingene kun skal være muntlige. Alle vil forstå følgende: I de senere år er mange kommuner kommet ut for rettssaker fra tidligere elever som hevder at de ikke har lært nok på skolen, noe som har påvirket deres senere livsløp, jobbmuligheter og livskvalitet. Kommuner som ikke kan dokumentere undervisningen, er hardt ute og kjøre. Fram mot 2017 skal fylkesmannen føre tilsyn med skolene i Vestfold for å sjekke om skoleeier tilfredsstiller opplæringslovens krav til tilstrekkelig opplæring. Flere kommuner i fylket kan i verste fall få problemer med å dokumentere om lov og forskrift er fulgt. Sandefjord kan være trygg på resultatet av dette tilsynet takket være sine skriftlige halvårsvurderinger.

Skriftlige vurderinger mer presise

Foreldrene ønsker helt klart skriftlige underveisvurderinger, lærernes tillitsvalgte i Sandefjord synes det får være nok med muntlige overleveringer i elev- og foreldresamtaler. (Husk: Utdanningsforbundet er en fagforening, først og sist.)

   Alle med et minimum av kjennskap til skole og lærere (jeg vet mer om det enn gjennomsnittet) er helt på det rene med at mange lærere synes det er «leit» å måtte fortelle at eleven ikke mestrer det som forventes i forhold til lovpålagte kompetansemål (noen foreldre kan jo komme til å tro at jeg som lærer ikke er god nok.) Altså må det brukes noen mykere formuleringer som riktignok ikke er helt ærlige, men.... Dette er et kjent fenomen, menneskelig og forståelig. Men tjener det eleven i det lange løp?

   Noen elever kunne jo bli «lei seg». Men det er ikke dette som er poenget: Mange elever er tjent med å få høre: «Du kan bedre enn dette. Jeg som lærer har tro på deg. Litt ekstra innsats, eller hvis jeg eller en assistent hjelper deg litt ekstra, så går dette bra». Det er ikke sånn at en elev som får en slik beskjed gitt i beste mening, mister all motivasjon. En beskjed om at «dette mestrer du ikke» fører ikke til undergangen. Slike beskjeder går hånd i hånd med meldinger som «flott, dette skal du mestre fint! Stå på!» Hva er vitsen med veiledning om ikke utsagn som dette skal kunne aksepteres?

Opplæringsloven er tydelig

Tilbake til Opplæringslovens forskrifter 3-3 «Grunnlaget for vurdering i fag»: Her står det greit at «grunnlaget for vurdering i fag er kompetansemålene i læreplanene for fag slik de er fastsatt i læreplanverket, kfr. paragraf 1-1 eller 1-3.» Hva i all verden er da galt med at halvårsvurderingen som nå benyttes i Sandefjord (med prosatekster, ikke avkrysning eller nivådeling) er knyttet opp mot kompetansemålene? Ønsker de tillitsvalgte i Sandefjordsskolen å bryte med kompromisset for vurderingen fra høsten 2014? Vil de fortsatt ha uro og «ulming»?

   Så har vi spørsmålet om «tidstyver» i skolen. Da den siste runden med «ulming» oppsto for noen uker siden, ble de folkevalgte tatt på senga. Hverken ordfører eller folkevalgte i skole- og barnehageutvalget hadde fått noen henvendelser fra lærerhold. Hadde de gjort det, fulgt spillereglene, ville det politiske flertallet i Sandefjord ha satt seg ned sammen med lærernes tillitsvalgte og studert deres krav, ført en dialog og forsøkt å komme lærernes krav i møte – dersom kravene lå innenfor opplæringslovens rammer.

   Men det har ikke skjedd. Lærernes tillitsvalgte har i stedet «aksjonert» politisk og ideologisk og latt seg intervjue i den nevnte «Byavisa» og bedt om spalteplass i Sandefjords Blad på selve valgdagen – slik at de som blir angrepet ikke får de samme mulighetene til å forsvare seg. Man går løs på «målstyringsideologien» uten å presisere hva som menes med det, uten å lansere konkrete alternativer, uten å peke på spesifikke «tidstyver».

Har man levert innspill?

Solberg-regjeringen har tatt initiativ til en egen database som registrerer unødvendige «tidstyver» i offentlig forvaltning. Det er registrert 1.300 slike tidstyver, mange av dem i skolen. I mars i år ble det oppfordret til ytterligere en runde med innspill og forslag som kan frigjøre mer arbeidstid hos alle statlige eller kommunalt ansatte for deres kjerneoppgaver. Hvert eneste innspill vil bli fulgt opp. Flere krav til tester og prøver i skolen er alt fjernet.

   Da spør jeg: Har lærernes tillitsvalgte i Sandefjord identifisert konkrete «tidstyver» og sendt inn sine forslag? Har de forsøkt å være konstruktive, spilt på lag?

Kommunene kan selv velge måter å dokumentere sin virksomhet på i tillegg til et lovpålagt minimum fra sentralt hold. Hvilke vurderinger, tester, kartlegginger og prøver i Sandefjord er unødvendige og for tidkrevende?

«Godt samarbeid»

Vi folkevalgte setter oss gjerne ned og diskuterer slike ting med lærernes tillitsvalgte. I Byavisa uttaler en av de hovedtillitsvalgte: «Det er viktig å få til et godt samarbeid med politikerne og skoleadministrasjonen. Jeg ønsker å bidra til å gjøre Sandefjordsskolen til en skole som er god både for elever og lærere.»

   Det burde i og for seg legge et godt grunnlag for et samarbeid om skolepolitikken i Sandefjord. Men når vi skolepolitikere får slengt i ansiktet i dagene før kommunevalget at vi har innført et unødvendig, nærmest skadelig «målstyrings- og testregime» ledsaget av mange kritiske kommentarer og krav - da lurer jeg litt på ektheten i ønsket.

Blant de beste

Sandefjordsskolen har de siste årene oppnådd oppsiktsvekkende gode resultater. I den nylig vedtatte kommuneplanen ble det lansert en ambisiøs målsetning som er hentet fra et enstemmig bystyrevedtak i februar 2010: Skolen skulle være blant de 10 prosent beste skolekommunene i landet innen 2015.

   Da «Tilstandsrapport skole» ble lagt frem for skole- og barnehageutvalget 21. januar i år, viste det seg at målet var nådd. Mens Sandefjord i 2010 var nummer 360 av 400 kommuner, er man i år nummer 40 av 400.

   En tilstandsrapport er et sentralt element i det nasjonale kvalitetssikringssystemet som ble innført av den rødgrønne regjeringen og fortsatt av Solberg-regjeringen. Den daværende regjeringen fastsatte mål knyttet til læringsresultater, frafall og læringsmiljø som grunnlag for å vurdere kvaliteten i grunnopplæringen (St.meld. 31 (2007-2008).

   Denne siste tilstandsrapporten er basert på bl.a. data fra «Elevundersøkelsen» hva gjelder læringsmiljø, den andre delen som gjelder læringsresultater er basert på data fra de nasjonale prøvene ifjor høst. Rapporten belyser i tillegg grunnskolepoeng, standpunkt- og eksamenskarakter, fritak og gjennomføring etter første året på videregående trinn, samt annen relevant statistikk.

Mindre mobbing

Hva viste tilstandsrapporten ellers? Sammenlignet med Vestfold og landet forøvrig har Sandefjord tilsvarende eller bedre resultater når det gjelder elevenes trivsel og manglende opplevelse av mobbing.

   De nasjonale prøvene viser at de store forskjellene mellom barneskolene i Sandefjord er i ferd med å utjevnes. Det forklares med at skoleledelsen har bedre oversikt over og innsikt i kullene og elevene sine, og at de iverksetter tiltak på et tidligere stadium. Blant annet har man det siste skoleåret iverksatt en større satsing på realfag med utdanning av faglærere, deltagelse i realfagsprosjektet og utvikling av felles fagplaner og vurderingssystemer.

   Når det gjelder grunnskolepoeng fortsetter den positive trenden, og det til tross for at andelen fritatte elever er lavt. Grunnskolepoeng er gått opp fra 37,5 i 2009 til 40,1 i 2012 og til 40,8 i 2014. Tendensen er også positiv for utviklingen til avgangselever det første året på videregående. Mens andel elever fra Sandefjord som fullførte og besto Vg1 i 2010-2011 var 74 prosent, var denne andelen økt til 83 i skoleåret 2013-2014.

Enstemmig protokoll

Da tilstandsrapporten ble lagt frem i januar i år, kunne alle folkevalgte fra alle partier enes om denne protokollteksten: «Det var, på tvers av partiene, enighet om at det jobbes godt i skolen og at man kan være stolt av det arbeidet som er gjort på alle nivåer». Rådmannens innstilling til saken ble forøvrig enstemmig vedtatt.

   Til tross for enstemmigheten, har Arbeiderpartiet, SV og Utdanningsforbundets tillitsvalgte fortsatt hakkingen på Sandefjordsskolen og det med stigende intensitet i valgkampen. Jeg er i stuss over bakgrunnen, motivasjonen og hensikten med å gjøre dette. Skal vi ikke fortsette en politikk som beviselig virker? Hva er alternativet som kan sannsynliggjøre de samme gode resultatene?

   Kom ihvertfall ikke til meg med påstanden om at «forskning viser». Jeg og andre skolepolitikere i Sandefjord og mange andre kommuner i landet er fullstendig klar over at man får ulike svar og konklusjoner om man går til ulike forskningsmiljøer. Forskerne er slett ikke entydige i sine funn. «Forskere» er også mennesker med politiske preferanser. Når én part i denne konflikten hamrer løs på sine motstandere med argumenter av typen «nyere forskning viser», er det grunn til å tro at man henter inspirasjon fra ideologiske kompiser i bestemte høyskolemiljøer.

   Det kan med letthet vises til andre forskningsmiljøer som har gjort andre funn og som helt ut støtter og styrker Osloskolens og andre kommuners veivalg.