onsdag 23. mai 2018

Hva Malkenes avslørte

Lektor Simon Malkenes ved Ulsrud videregående skole i Oslo har fått stor oppmerksomhet de siste ukene, og to prestisjetunge priser, angivelig fordi han har benyttet seg av ytringsfriheten innenfor et system der man helst skal ligge lavt av hensyn til skolens omdømme. Debatten har konsentrert seg om nettopp dette: Er det en åpen eller lukket kultur i Oslo-skolen for ytringer rundt arbeidsplassen og hva som foregår der?
   Den politisk superradikale Malkenes, godt kjent fra skole- og samfunnsdebatten, hadde en agenda med sine ytringer i Dagsnytt 18-programmet (som jeg så og hørte på). Rødt-politikeren vil det frie skolevalget til livs (ihvertfall få temaet opp til diskusjon), antagelig ut fra en oppfatning om at det er denne retten som er årsaken til den vanskelige skolehverdagen for lærerne.

Fritt skolevalg er bra
Min interesse for saken ligger ikke der. Jeg kommer ikke på noe annet system for skolevalg som fikst og kjapt kan løse det "problemet" Malkenes vender oppmerksomheten mot. Nei, det var en annen side av saken som etter mitt syn er langt viktigere. Det lektoren gjorde, var å avsløre den faktiske tilstanden i mange skoler og klasserom: Mangelen på respekt for lærer og medelever, den lunkne interessen for fag og kunnskapstilegnelse, likegyldigheten overfor det privilegium det er å få gå på skole i et fritt, rikt og velferdsorientert samfunn som det norske.
   I en rask Facebook-kommentar etter Dagsnytt 18-innslaget kalte jeg elevene noe i retning av bortskjemte drittunger - og mener det fortsatt. Situasjonsbeskrivelsen av det som skjedde i klasserommet var hårreisende. Det var åpenbart at elevene manglet oppdragelse og motivasjon, de var "giddeslause".

Oppsiktsvekkende reaksjon
Enda mer oppsiktsvekkende var skoleledelsens reaksjon etter at Malkenes gikk offentlig ut med sin nøkterne beretning om hva som faktisk skjedde i innledningen til timen: Rektor laget "sak" av det. For tenk, elevene følte seg "krenket" og hengt ut av Malkenes - de kjente seg igjen i de illustrerende setningene om undervisningssituasjonen. Og da er ikke veien lang til opplæringslovens mobbeparagraf 9 A-5, skarpe irettesettelser fra et PR-kåt barneombud og en drøss andre instanser, rikssynsere og trendy lederskribenter. At elevorganisasjonen kritiserte Malkenes og forsvarte elevene tok jeg med et gjesp.
   Jeg synes jeg hører alt skriket og skrålet fra alle dem med sosionomholdninger: Stakkars barn, de er sikkert fattige, ressurssvake, har vokst opp i dårlige kår, de har ikke fått nok spesialtilpasset undervisning. Kanskje dreier det seg om innvandrerbarn med traumer. Man må da skjønne at dette er "samfunnets skyld", "systemets" ansvar! Lærerne og skolen har ikke gitt elevene nok motivasjon, stakkar, man kan da ikke presse dem til å lære noe når de selv ikke vil? Politikerne må på banen, fritt skolevalg på skraphaugen, større ressurser, økte bevilgninger, flere lærere...

"Føle seg krenket"
Og så dette med å "føle seg krenket". Er man tilstrekkelig innstilt på å trekke mobbeparagrafens definisjoner ut i det absurde, kan man sikkert finne en slags juridisk konklusjon til elevenes forsvar. Selv kjøper jeg ikke den gjengse oppfatningen av at dersom en elev mener seg krenket, så er vedkommende de facto krenket, og læreren må krype til korset og be om forlatelse.
   Simon Malkenes kalte en spade for en spade. Hans beskrivelse var anonymisert, men elevene kjente seg igjen, såpass husket de faktisk fra timen. I ettertid "følte de ubehag" over at det ble satt ord på oppførselen deres. Det er "ujettferdig", det. I Aftenposten 22. mai har postdoktor Markus Jerkø ved Universitetet i Oslo en utmerket språklig og juridisk analyse av krenkelsesinstituttet, så jeg skal ikke utbrodere hans saklige og skarpe argumentasjon. Les og bli vis!

Sjefen i klasserommet
Det er på tide at læreren får støtte som "sjefen i klasserommet", også for umotiverte, giddeslause elever i videregående. Han har rett til å forlange et minimum av oppmerksomhet rundt  undervisningen. Han fortjener å møte våkne, rimelig godt forberedte elever med egenmotivasjon. Ja, faktisk egenmotivasjon. Møte elever som innser at de har fått det privilegiet å bli tildelt en skoleplass, og som har et minimum av oppdragelse hjemmefra. Om de ikke har det, må det være mulig å innse - helt på egen hånd - at det å gå på skole gir en mulighet for et godt liv senere.
   Ingen kan forvente full konsentrasjon, nysgjerrighet og vitebegjær hvert eneste minutt i hvert eneste fag hver dag. Men å forstyrre andre, snakke med sideeleven, ikke gidde å ta opp en lærebok og helt uanfektet gi uttrykk for kjedsomhet og totalt manglende interesse for læreren, det går langt ut over hva norsk skole skal finne seg i.

søndag 13. mai 2018

Ny taktikk, lett å avsløre

I løpet av de siste månedene har noe forandret seg i stortingsopposisjonen taktiske spill. Man er begynt å tillegge regjeringen og enkeltstatsråder ansvaret for feil, svakheter eller negative hendelser oppstått i underliggende statlige organer.
   Alle skjønner at i en moderne velferdsstat med et komplisert byråkrati og indirekte styringsmekanismer kan ikke politikere på toppen, i dette tilfellet ministrene, ta avgjørelser i enkeltsaker, ha full oversikt over absolutt alt som skjer og "gripe inn" når mediene hisser opp følelsene i en akutt hendelse.
   Moderne stater må nødvendigvis basere seg på fullmaktslovgivning og gi underliggende ledd makt og ansvar for gjennomføringen av politikk. Ingen statsråder eller regjeringssjefer kan være eksperter, spesialister eller ha faglig innsikt i absolutt alt på samtlige saksområder. Vi har departementer, direktorater, statlige foretak og "vesener" som tar seg av store og små enkeltsaker. Det skjer etter nøyaktig utarbeidede retningslinjer, forskrifter og innenfor politisk vedtatte rammer.
   La meg i forbifarten nevne tre eksempler på usaklige angrep mot fagstatsråder de siste månedene:
Det ble debatt og hissig meningsutveksling etter at fødeavdelinger på enkelte sykehus var begynt å vurdere hvor lang tid en fødende hadde behov for å oppholde seg der etter fødselen. Medisinske faglige vurderinger går ut på at noen kvinner faktisk vil klare seg med et par dagers "innleggelse", andre har behov for å være der lenger.
   Straks hylte jordmødre og sykepleiere opp og skjøv noen ekstreme eksempler foran seg for å fremme sin egen agenda - flere jordmødre, større ressurser og større oppmerksomhet mot eget fagfelt. Men de kritiserte ikke sykehusene og helseforetakene, de rettet pekefingeren mot helseministeren! Han måtte ordne opp slik at jordmødrene ble fornøyd! Debatten og oppgjørene skulle selvsagt ha foregått internt i helseforetakene og de faglige organene som steller med slikt. Det er dette de har fullmakt til. Det er her ekspertene er.
   Det andre eksemplet var Jernbanedirektoratets høringsuttalelse om at jernbaneutbyggingen i Nasjonal Transportplan muligens likevel ikke kan gjennomføres innen den tidsrammen Stortinget så for seg før valget i 2017. Tidsaspektet var for ambisiøst. Ved nærmere gjennomgang av planlegging og ressursberegninger var det dukket opp problemstillinger som gjorde at det faglige organet anbefalte noen års utsettelse med gjennomføringen.
   Straks fikk samferdselsministeren og regjeringen skylda for de rådene underliggende fagorganer hadde kommet med. Skulle virkelig de samme fagfolkene unnlatt å fremme sine tvil og etterberegninger - og på den måten risikere at utbyggingen brøt sammen?
   Det tredje eksemplet er dagsaktuelt. Norsk Luftambulanse er underlagt og eid av helseforetakene som med jevne mellomrom gjennomfører anbudsrunder for å holde kontraktsprisene på et nivå som er i samsvar med fornuftig offentlig ressursbruk. Det har de fullmakt til. Pilotene ansatt i selskapet som i dag står for tjenesten, aksjonerte som ledd i en fagforeningstvist, lot som om de var syke og utsatte pasientene for påkjenninger og faktisk risiko for dødsfall. I stedet for å rette pekefingeren mot pilotene og fagforeningen som skjøv pasienters liv og helse foran seg i en kamp for egne interesser, blir helseministeren avkrevd handling og inngripen. Han skulle altså bryte lov og avtaleverk og ikke bry seg om fullmaktene og ansvaret som ligger i helseforetakene - luftambulansens arbeidsgiver.
   Det er nødvendig å peke på slike tilfelle som dette. For det begynner å bli en klar tendens, jeg kaller det urent spill, fra opposisjonen på Stortinget, som løfter enhver negativ hendelse opp til regjeringens og dens enkeltmedlemmers bord til tross for at ansvaret ligger i underlagte statlige fagorganer. Det er både usaklig og urettferdig. Men helt i tråd med de taktiske holdningene og "lureriet" til Støre og co, som har mistet folkets tillit ved valg, som egentlig ikke har noen kraftfull alernativ politikk, løsninger eller visjoner. Da griper man til denne type desperate skinnmanøvre.
   Til hjelp har de sensasjonshungrige medier som benytter sine emosjonelle teknikker i billige oppslag og som ikke evner eller gidder å gå inn på de prinsipielle sidene ved hardkjøret.