Ny taktikk, lett å avsløre

I løpet av de siste månedene har noe forandret seg i stortingsopposisjonen taktiske spill. Man er begynt å tillegge regjeringen og enkeltstatsråder ansvaret for feil, svakheter eller negative hendelser oppstått i underliggende statlige organer.
   Alle skjønner at i en moderne velferdsstat med et komplisert byråkrati og indirekte styringsmekanismer kan ikke politikere på toppen, i dette tilfellet ministrene, ta avgjørelser i enkeltsaker, ha full oversikt over absolutt alt som skjer og "gripe inn" når mediene hisser opp følelsene i en akutt hendelse.
   Moderne stater må nødvendigvis basere seg på fullmaktslovgivning og gi underliggende ledd makt og ansvar for gjennomføringen av politikk. Ingen statsråder eller regjeringssjefer kan være eksperter, spesialister eller ha faglig innsikt i absolutt alt på samtlige saksområder. Vi har departementer, direktorater, statlige foretak og "vesener" som tar seg av store og små enkeltsaker. Det skjer etter nøyaktig utarbeidede retningslinjer, forskrifter og innenfor politisk vedtatte rammer.
   La meg i forbifarten nevne tre eksempler på usaklige angrep mot fagstatsråder de siste månedene:
Det ble debatt og hissig meningsutveksling etter at fødeavdelinger på enkelte sykehus var begynt å vurdere hvor lang tid en fødende hadde behov for å oppholde seg der etter fødselen. Medisinske faglige vurderinger går ut på at noen kvinner faktisk vil klare seg med et par dagers "innleggelse", andre har behov for å være der lenger.
   Straks hylte jordmødre og sykepleiere opp og skjøv noen ekstreme eksempler foran seg for å fremme sin egen agenda - flere jordmødre, større ressurser og større oppmerksomhet mot eget fagfelt. Men de kritiserte ikke sykehusene og helseforetakene, de rettet pekefingeren mot helseministeren! Han måtte ordne opp slik at jordmødrene ble fornøyd! Debatten og oppgjørene skulle selvsagt ha foregått internt i helseforetakene og de faglige organene som steller med slikt. Det er dette de har fullmakt til. Det er her ekspertene er.
   Det andre eksemplet var Jernbanedirektoratets høringsuttalelse om at jernbaneutbyggingen i Nasjonal Transportplan muligens likevel ikke kan gjennomføres innen den tidsrammen Stortinget så for seg før valget i 2017. Tidsaspektet var for ambisiøst. Ved nærmere gjennomgang av planlegging og ressursberegninger var det dukket opp problemstillinger som gjorde at det faglige organet anbefalte noen års utsettelse med gjennomføringen.
   Straks fikk samferdselsministeren og regjeringen skylda for de rådene underliggende fagorganer hadde kommet med. Skulle virkelig de samme fagfolkene unnlatt å fremme sine tvil og etterberegninger - og på den måten risikere at utbyggingen brøt sammen?
   Det tredje eksemplet er dagsaktuelt. Norsk Luftambulanse er underlagt og eid av helseforetakene som med jevne mellomrom gjennomfører anbudsrunder for å holde kontraktsprisene på et nivå som er i samsvar med fornuftig offentlig ressursbruk. Det har de fullmakt til. Pilotene ansatt i selskapet som i dag står for tjenesten, aksjonerte som ledd i en fagforeningstvist, lot som om de var syke og utsatte pasientene for påkjenninger og faktisk risiko for dødsfall. I stedet for å rette pekefingeren mot pilotene og fagforeningen som skjøv pasienters liv og helse foran seg i en kamp for egne interesser, blir helseministeren avkrevd handling og inngripen. Han skulle altså bryte lov og avtaleverk og ikke bry seg om fullmaktene og ansvaret som ligger i helseforetakene - luftambulansens arbeidsgiver.
   Det er nødvendig å peke på slike tilfelle som dette. For det begynner å bli en klar tendens, jeg kaller det urent spill, fra opposisjonen på Stortinget, som løfter enhver negativ hendelse opp til regjeringens og dens enkeltmedlemmers bord til tross for at ansvaret ligger i underlagte statlige fagorganer. Det er både usaklig og urettferdig. Men helt i tråd med de taktiske holdningene og "lureriet" til Støre og co, som har mistet folkets tillit ved valg, som egentlig ikke har noen kraftfull alernativ politikk, løsninger eller visjoner. Da griper man til denne type desperate skinnmanøvre.
   Til hjelp har de sensasjonshungrige medier som benytter sine emosjonelle teknikker i billige oppslag og som ikke evner eller gidder å gå inn på de prinsipielle sidene ved hardkjøret.