søndag 15. april 2018

Propagandaløgnene fra øst

"Ett angrep - tre sprikende versjoner" er Aftenpostens førstesideoppslag søndag 15. april. Det dreier seg om USAs, Storbritannias og Frankrikes luftangrep mot laboratorier og lagersteder for kjemisk krigføring i Syria. Ved første øyekast kunne det virke som om avisens journalister mente de tre versjonene var likeverdige - like sannsynlige og omtrent like sannferdige. Det er bare øynene som ser litt forskjellig på virkeligheten...
   Fullt så ille var det ikke, avisen hanker inn eksperter som mener at de vestlige kildene er "mest til å stole på". Du verden for en slagside Aftenposten tillater seg å lansere! Tenk: "Mest til å stole på".

Likeverdige påstander?
Likevel - ved å gi de tre versjonene omtrent like stor plass, likt typografisk utstyr, like portretter - er signalet at vi må ikke stole for mye på USA, Storbritannia og Frankrike, for det var jo de som sto bak angrepet og som har størst behov for å presentere missilangrepene som vellykket. Og selv om NATO og generalsekretær Jens Stoltenberg støtter og bekrefter hva som skjedde og hvorfor angrepet var nødvendig, får Stoltenberg nøyaktig samme behandling som Putin.
   En glitrende øvelse i balansert journalistikk og samfunnskritisk holdning? Her gjelder det å opptre mest mulig nøytralt, "saklig" og tilsynelatende faktisk. Den russiske ambassaden i Oslo må gni seg i hendene. Putins versjon kan her bli oppfattet som like troverdig og sannsynlig som forsvarsalliansens.

Mange ble skutt ned...
Jeg ser av de russiske påstandene at "av 103 missilangrep ble 71 skutt ned før de nådde målene". Denne propagandaløgnen er formet helt i tråd med Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels råd til alle løgnere i statens tjeneste: Du må bruke nøyaktige tall, ikke omtrentlige og runde. Det øker troverdigheten. Og så gjenta og gjenta løgnen til den til slutt blir trodd av tilstrekkelig mange.
   Det ville være et nederlag for russiske våpen i Syria (av gammeldags type, produsert for flere år siden) om de ikke evner å skyte ned moderne amerikanske Tomahawk-missiler (siste versjon). Så for å skryte av denne eldre versjonen av luftforsvar, hevder nå Putin og hans krets at til tross for at de er gamle, klarte de likevel å skyte ned nøyaktig 71.... Påstanden er ikke helt i stil med de samme russernes uttalelse for et par dager siden om at de nå ville gi det syriske regimet det nyeste av sitt antiluftforsvar for at det skulle står sterkere mot angrep fra Vesten. Man innrømmet egentlig da at skytset de har gitt syrerne, ikke holder mål.

Eksperter til gjenbruk
Jeg ser også av kommentarspalten på samme oppslagsside at Aftenposten, i likhet med andre "mainstreams", bruker alle sine gjengangere av eksperter, forsvarseksperter som vi kjenner fra uttalelser i omtrent alle medier og vet hvor står. Ingenting av det de sier overrasker, og det gjøres ikke forsøk på å hente inn nye stemmer i debatten. Jeg bare konstaterer det, ekspertene er sikkert flinke nok.
   Men det er noe lesere, seere og lyttere bør være oppmerksom på i disse postfaktuelle, alternative fakta-tider: Når en journalist i dagens medier henter inn kommentarer, så vet vedkommende nøyaktig hva som kommer. Henvender man seg til den eksperten, fagpersonen eller spesialisten, får jeg det svaret. Henvender jeg meg til en annen, får jeg et annet svar. Det dreier seg om uttalelser på bestilling. For å vinkle saken slik journalisten ønsker. For at den skal fremme en agenda. Mange journalister i dag er ikke observatører, men aktive meningspåvirkere. Det svekker omdømme og troverdighet og gjør at man er nødt til å søke alternative kilder og vurderinger. Faktisk tenke litt selv.

Etterretningsflause
Pressens varsomhet med å ta alle påstander fra vestlige stormakter for god fisk, oppsto da Irak-krigen startet i 2003: Hovedbegrunnelsen for invasjonen var at Saddam Hussein hadde skaffet seg masseødeleggelsesvåpen. Så viste det seg i ettertid at slike våpen ikke ble funnet noe sted (kanskje hadde han kjørt dem over til Syria?). Både George Bush og Tony Blair fikk store problemer med sitt omdømme og ettermæle etter den etterretningsfadesen. Mistanken om at Saddam hadde kjemiske våpen var riktignok styrket av det faktum at han tidligere hadde brukt dem mot egne landsmenn. Men i 2003 fant man altså ingen.
   En slik sunn skepsis må imidlertid ikke brukes i alle andre sammenhenger ever since. De som var ansvarlige for å innhente sikker informasjon om Saddams våpenarsenal, har fått sin "straff", og landene som sto for invasjonen, har forhåpentligvis lært. Her i Vesten har vi en ganske annen mulighet til å ettergå påstander fra myndighetene. De på toppen av samfunnspyramiden vet at løgner eller halvsannheter før eller siden kan komme for en dag. Derfor vil de være mye mer forsiktig med å hevde uriktige påstander enn i for eksempel dagens Russland, der reell opposisjon og frie ytringer har dårlige vilkår og utsikter, for å si det mildt.

Vi lærte å være kritiske
Vi som levde gjennom den kalde krigen fra begynnelse til slutt, husker godt alle de sovjetrussiske løgnene rettet mot vanlige folk og velgere i Norge. Men her og i andre NATO-land lærte man seg relativt raskt å identifisere propagandaen. Den var ofte plump og uraffinert og lett å avsløre. Russland under Putin har lært seg mer sofistikerte teknikker og metoder.
   Med så mange observatører og øyenvitner på bakken i Syria ville det være merkelig om ikke noen var i stand til å avbilde og filme missiler som etter sigende ble rammet av antiluftskyts, eller finne rester av dem som ikke fant sine mål. Det har vi til gode å se eller høre om. Dessuten hadde de vestlige stormaktene ikke gjort noe forsøk på å ta ut det syriske luftvernet på forhånd. Det tyder på at man ikke fryktet at egne missiler ville blit skutt ned. Så mye om den påstanden.

Pateteiske reaksjoner
I det aktuelle spørsmålet om påstått nedskutte amerikanske, britiske og franske raketter er det neppe vi i den vestlige verden som er målet for løgnene, men folk i Midt-Østen som ønsker, har et mentalt behov for, å tro på løgn for å styrke selvtilliten. Manger arabere synes å ha en veldig spesiell oppfatning og definisjon av seire og nederlag. Syrere som støtter Assad danser i Damaskus` gater etter det massive rakettangrepet og feirer det som en form for "seier". Det er nesten patetisk.
   Norske frie medier bør etter min mening være flinkere til - ikke å presentere løgn og sannhet fra russisk hold på lik linje - men bruke litt sunn dømmekraft, faktavurderinger og entydige konklusjoner. I hvert fall fortelle oss hva som åpenbart er løgn - i klartekst. Ikke "mest til å stole på".

Riktig og nødvendig
Uansett: Det var både riktig og nødvendig å sende en klar beskjed til den syriske diktatoren Assad om at han ikke ustraffet kan bruke giftgasser mot sivile i egen befolkning. Der går den røde linjen. Han har gjort det før, i 2014 ble det lovet å fjerne samtlige lagre av kjemiske stridsmidler. Det har Assad-regimet med russisk støtte ikke gjort. Norge ga et stort bidrag den gang til å fjerne og frakte stridsmidlene til destruksjon. Likevel hadde Assad altså ikke oppgitt alt, men gjemt noe unna. De skrekkelige scenene fra det siste gassangrepet forteller hvor langt Assad og russerne er villig til å gå for å knuse all opposisjon og unngå press ved forhandlingsbordet om Syrias fremtid.
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar