Russerne er ikke som oss

Mange undrer seg over at vanlige russere støtter Putin. De gjenvelger ham, finner seg i hans autoritære skinndemokrati hjemme og den aggressive politikken overfor andre land. De synes å  akseptere hans kvelning av frie medier og godtar alle propagandaløgnene i de statskontrollerte.
   Er russerne dumme, uopplyste og ukritiske? Svaret er snarere: De vet ikke bedre. Den vanlige russiske bonde, industriarbeider, kjøpmann, helsearbeider, lærer eller statsfunksjonær har knapt opplevd annet enn undertrykkelse, overvåkning, sensur og "alternative fakta" - i et uendelig antall generasjoner bakover i historien. De russiske massene (inklusive alle de folkeslagene de erobret og okkuperte fra middelalderen til 1990-tallet) har levd under slavelignende forhold, har vært rammet av uhyggelige utrenskninger, krig, nedslaktninger, hungersnød og dyp fattigdom så lenge at det har satt spor i folkekarakteren, i psyken, noe som har skapt intuitive reaksjonsmønstre som kan gjenkjennes også i dag. De fleste russere kan med god grunn karakteriseres som slavemennesker med slavementalitet. Les de russiske klassikerne, som beskriver den mentale tilstanden eksakt. Tidene har ikke endret seg vesentlig.

Tsaren, Sovjet, Putin
Den vanlige russer måtte bøye nakken under tsarregimets  nådeløse undertrykkelse. Noen priviligerte grupper gjorde riktignok opprør tidlig på 1900-tallet og imperiet hadde i teorien utsikt til en liberal utvikling, men ble tvunget inn under nok et tyrannisk regime - det kommunistiske diktaturet - etter bolsjevikenes statskupp i oktober 1917. Det diktaturet varte i 60 år.
   For å overleve måtte - og må - borgerne hele tiden se seg over skulderen og på skrå oppover: Hvem har makten nå? Hvem må jeg frykte, hvem lønner det seg å være «venn» med, hvem kan gi meg og familien en noenlunde anstendig levestandard og håp for fremtiden, og samtidig beskytte samfunnet mot indre og (innbilte) ytre fiender? Først og sist: Hvem er mektig og sterk nok? Maktbegrepet har en rotfestet tradisjon i sjel og sinn.
   Det aller meste dreier seg om makt, belønning eller represalier. Russerne anerkjenner og dyrker styrke - og forakter motsatsen, svakhet. Kompromisser, en utstrakt hånd, en forsonlig gest blir oppfatte som svakhet. Se hvordan mannssamfunnets macho-kultur fortsatt lever og blir oppmuntyret av myndighetene, se på statistikken over vold i nære relasjoner, alkoholmisbruk, det overveldende antall skilsmisser.

Har gitt opp
De er vant til å følge makthavernes paroler, finne seg i forbud og påbud. Velgerne visste at Putin uansett ville bli gjenvalgt, og svært mange hadde aldeles ikke tenkt seg til stemmelokalene en gang. Men en allestedsnærværende, massiv kampanje med gulrot og pisk gjorde at de likevel avla sin stemme, samtidig som overivrige valgfunksjonærer stappet falske stemmesedler i urnene. De får selvsagt ingen straff av betydning. Den liberale, demokratiske opposisjonen er kvalt. Folk som har tenkt i andre baner, synes å ha gitt opp.
   Den jevne russer har likevel som andre mennesker et behov for å føle stolthet over hva enkeltindivider og fellesskapet har skapt gjennom tidene. Den kollektive hukommelsen og bevisstheten innbefatter den russiskortodokse kirkens og religionens posisjon, kirkekunsten og tradisjonen, kulturen i vid forstand, musikken og litteraturen -  som tilhører verdensarven. Sportsprestasjoner og teknologisk avanserte nyvinninger i for eksempel moderne romfart gir svulmende bryst. Husk også at Russland fortsatt er en imperialistisk kolonimakt som omfatter et titalls nasjoner og hundre etniske grupper. Mange russere er faktisk stolte over sitt imperium, at de er herskere og herrefolk. Mange ser nostalgisk bakover i historien, til Peter den stores tid.

Forsvare Moder Russland
Det er ingen grunn til å tvile på at nasjonalfølelsen og fedrelandskjærligheten er ekte og dyrekjøpt - selv om den også blir forsterket gjennom propaganda fra dagens myndigheter. Det er nok å minne om de ufattelige lidelsene denne nasjonen måtte gjennomgå i kampen mot Hitler. Det dreier seg om smertelige, dypt traumatiske erfaringer som ingen russer får sjanse til å unngå å få kjennskap til gjennom oppdragelse og skolegang.
   De aller fleste russere er fortsatt fattige sammenlignet med andre industrinasjoner, og forskjellen mellom fattig og rik er avgrunnsdyp. Avstanden opp til oligarkenes privilegerte luksusliv er lengre enn i noe annet land. Den vanlige russer murrer, men tør ikke gjøre opprør - til det er oligarkene for tett knyttet til Putin-regimet som sådant. Oligarkene er satt inn som guvernører og høyere myndighetspersoner av Putin i et vidt forgrenet nettverk.

Lavere livsstandard
Man skal ikke bevege seg langt utenfor Moskva og andre større byer for å observere den lave leve- og livsstandarden. Det russiske folket i stort er, og har lenge vært, et forfyllet, likegyldig og passivisert folk. Alkoholen er en av de aller verste folkefiendene - myndighetene både bekrefter og erkjenner det, men til liten nytte.
   Økonomien under Putin svikter nå. Russere flest opplevde en relativt sterk velstandsøkning mellom 2000 og 2014 som følge av høye oljepriser og økonomisk vekst, økte pensjoner og høyere gjennomsnittslønninger. Antallet fattige sies å ha falt fra hele 40 millioner til 15 millioner i den perioden. De siste tre årene er fattigdomsspøkelset imidlertid kommet tilbake. Antall fattige er økt med 33 prosent, alt ifølge offisiell statistikk. 20 millioner russere lever nå for under 45 kroner dagen, innrømmet Putin selv i valgkampen. Behovet for økonomiske reformer er enormt. Men systemet er ikke i stand til å endre seg så raskt som i vestlige markedsøkonomier. Omstilling og endringsvilje, investeringskapital og gründermuligheter mangler. Overalt hersker korrupsjon i mange former.

Store far i Kreml
Hvorfor reagerer ikke den jevne russer? Fordi de ikke tør, kan eller vil. Tross alt oppfattes Putin som den velmenende tsaren, og alternativer mangler. Opposisjon og radikale ideer holdes nede, myndighetenes propagandaapparat arbeider ufortrødent døgnet rundt, og de få gjenværende, relativt frie medier, inklusive de sosiale, må legge bånd på seg. Sivilsamfunnet er underkuet, og enhver forening eller organisasjon utenfor myndighetenes absolutte kontroll, er "utenlandske agenter" og påstått Russlandsfiendtlige.
   Fattige og undertrykte mennesker har under slike forhold behov for en fattigmannstrøst, en form for psykisk kompensasjon, det å føle seg store og stolte som del av et mektig land med mektige makthavere. Makthavere som sørger for at Russland kan hevde seg overfor omverdenen, gjerne det rike Vesten, det som avtvinger respekt, det vil si å frykte Russland. Såret stolthet fra 1990-tallet blir nå kompensert med en tøff utenrikspolitikk, dels for å få folks tanker bort fra problemer på hjemmebane.

Jeltsin hadde mye av skylden
De kaotiske tilstandene etter oppløsningen av Sovjetunionen og Jeltsins turbo-kapitalisme sitter fortsatt igjen i minnet som en vond drøm. Det liberale, vestlige demokratiet fikk mye av skylden og er dømt nord og ned av den jevne russer. De foretrekker sterke myndigheter, en noenlunde forutsigbar hverdag, sosial trygghet og håp om materiell økt velstand.
   Gjennom oppveksten, fra barnehageinstitusjoner til universitetene, har russerne fått høre at det er grunn til å frykte press og angrep utenfra - og der finnes jo historisk dokumentasjon på nettopp det, fra Napoleons felttog, vestlige stormakters støtte til «de hvite» i borgerkrigen som fulgte etter første verdenskrig og ikke minst Hitlers angrep og erobringsforsøk under den andre. Budskapet er hamret inn: Vi må være mistenksomme og skeptiske til omverdenen og skaffe oss styrke, avsette store ressurser til krigsindustrien, utvikle det aller siste av moderne militært utstyr, stridsvogner, fly, raketter, krigsskip, sterke hærstyrker. Ha atomarsenalet i orden (konferer Putins skrytevideo om de nyeste taktiske atomvåpnene like før valget). For se: Vi er innringet, NATO kryper stadig vekk nærmere grensene våre. Fedrelandet, Moder Russland, er i fare!

Ingen fare utenfra truer
Nei, Russland er ikke i fare, men når det er problemer på hjemmebane, tyr myndighetene som sagt til innbilte ytre trusler. Det er en taktikk gammel som menneskeheten selv.
   Ingen forteller den jevne russer at NATO-styrkene i Baltikum nærmest er symbolske - de vil ikke på noen måte vil være i stand til å engang å krysse grensene til Russland og Hviterussland. Ingen forteller dem at hadde NATO og Vesten hatt skumle planer om å erobre det russiske fedrelandet, så hadde de gjort det på 90-tallet eller tidlig på 2000-tallet, da det russiske forsvaret lå med brukket rygg og landet opplevde kaotiske tilstander i økonomi og sosialvesen.
   I stedet tror faktisk mange russere at de må vokte seg for naboer og omverden, være militært sterke og ideologisk bevisste, og fremfor alt slutte opp om den sterke mann på toppen. Man har utviklet klare paranoide trekk - som ledelsen i toppen av pyramiden også lider av. Vi ser hvordan avvikere på alle felter motarbeides, hetses og mobbes. Putin-lovene skal forsvare den russiske "kulturen" mot mennesker med en annen seksuell legning, som bare ett eksempel.
   For å forstå russiske holdninger og handlinger, må man forstå hvordan russerne tenker. De tenker ikke som oss, reagerer ikke som oss som lever i fredelige, moderne demokratier basert på tillit, frie valg og frie tanker. Det er grunn til å være i beredskap, for en såret kjempe kan være uforutsigbar og uberegnelig, aggressiv og utagerende. Trusselnivået har økt. Vi er allerede inne i en ny kald krig.