Putin forstår bare ett språk

I det siste har statsledere, og faktisk også redaktører og kommentatorer i den frie demokratiske pressen, begynt å forstå cyberkrigens konsekvenser for et moderne, digitalisert samfunn. Bakgrunnen denne gang er de alvorlige angrepene på samfunnskritisk infrastruktur i flere vestlige land, spesielt USA. Vi kan la Russlands ondsinnede påvirkningsforsøk under den amerikanske valgkampen i 2016 ligge i denne omgang. Sporene for fem år siden pekte ganske entydig mot russiske trollfabrikker under Putins kontroll.

Nå har hackere imidlertid ved et par anledninger tatt kontroll over annen sentral infrastruktur i USA og på den måten virkelig provosert president Biden: En viktig oljeledning ble lammet, og USAs største kjøttprodusent fikk alvorlige logistikkproblemer etter at dens datasystem ble infiltrert. Den amerikanske presidenten forsøker å komme til enighet med Putin om at de begge skal la være å angripe kritisk digital infrastruktur som gjelder vann, mat, kommunikasjon og energi.

Så vidt vites har amerikanerne ikke utført lignende angrep mot tilsvarende russisk kjernevirksomhet. Nå  er signalene fra den amerikanske presidenten ikke til å misforstå: Enten sørger russiske myndigheter for å stanse cyberangrepene, eller så vil russerne få smake samme medisin.

Problemet Biden står overfor, er at russerne helt sikkert ikke vil stanse angrepene før de får smake den samme medisinen. Russerne tenker helt annerledes rundt begreper som makt, angrep og forsvar. De innser først alvoret når noe svært kritisk rammer dem selv.

NATO-land og andre vi regner som "vestlige" har alt for lenge satset på dialog, forhandlinger, oppfordringer og godsnakk. Putin vil ikke stanse hackerne før han og de andre oligarkene i Kreml får en sjokkopplevelse som går direkte på deres samfunnskontroll, posisjoner og rikdom.

Spesielt effektivt ville et amerikansk samordnet hackerangrep mot sentrale samfunnsfunksjoner være midt i en pandemi som russerne ikke klarer å håndtere - delvis fordi innbyggerne ikke har tillit til myndighetene og nekter å ta vaksinen, dels fordi deres egen vaksine kanskje ikke holder hva den lover. En macho- og vodkakultur sperrer for sunn fornuft og gode løsninger.

Som ledende statsmann i vår del av verden bør Biden gi ordre om å sette inn amerikanske ressurser og virkemidler i et cyberangrep som gir en støkk i Putin. Ikke en "tilpasset respons", men noe som går enda lenger enn hva amerikanske forbrukere fikk smaken på for få uker siden.

Dert er synd at verden er blitt slik. I det lengste vil vi tro vel om våre medmennesker, finne passende unnskyldninger for regelbrudd og i det lengste unngå skarpe reaksjoner. Dessverre er vi kommet dit hen at den myke linjen bare oppmuntrer til å gå videre, tøye grensene.

For snart fem år siden, i oktober 2016, deltok jeg på en lagssamling og konferanse i Bergen i regi av Europabevegelsen. Forsvarseksperter, spesielt på europeisk sikkerhetspolitikk, innledet til debatt. En av dem var pensjonert oberstløytnant og konsulent i PRIO, Robert Mood. Blant temaene han poengterte, var at "Cyberkrig foregår hver dag". Jeg spurte fra salen: Er det ikke på tide at NATO og EU gjør mottiltak og faktisk gjennomfører tilsvarende cyberangrep - med det mål for øye at det oppstår en "cyberkrigens terrorbalanse" - dvs at partene innser at hacking mot kritiske infrastrukturer hos hverandre ikke er til noens fordel? Jeg sammenlignet faktisk situasjonen med atomtrusselen: Atomvåpen eksisterer, men ingen tør bruke dem.

Svaret var nokså uklart og ullent, noe om at "det der får amerikanerne og CIA ta seg av". Altså at det ikke var noen oppgave for NATO som forsvarsorganisasjon eller et EU med egne forsvarsressurser.

Ja, vel, og hvor er vi nå, fem år etter? Angrepene blir stadig farligere, Putin (og chineserne for den del) tøyer strikken stadig lenger.

Det er selvfølgelig ikke slik at Putin gir personlig ordre om cyberangrep i absolutt alle tilfelle, og han kontrollerer ikke alle som hacker. Noen av de onde kreftene er rent kriminelle bander som forlanger løsepenger for å la være å angripe datasentrene. Men en del av angrepene kan helt klart føres tilbake til hans egne hemmelige tjenester, og han lar trollfabrikkene på egen jord leve uforstyrret så lenge angrepene ikke rammer Russland selv. Putin må aktiviseres i felles kamp mot uvesenet. Han kan hvis han vil. Etter en vestlig inspirert cyberaksjon som rammer mål i Russland.

Det som holder amerikanerne fra å ty til gjengjeldelse, er selvfølgelig at de i det lengste unngår å vise kortene, vise hvilken kapasitet de har. Men tiden er overmoden for reaksjoner - samme mynt.

Noen som husker "Komiske Ali"?

En talsmann for den antisemittiske terrormilitsen Hamas: "Vi har gitt Israel en lærepenge".  Basem Naim, for sikkerhets skyld med et "Dr." som prefiks til navnet, er blitt intervjuet av NRKs korrespondent Yama Wolasmal. Sistnevnte er født i Kabul og har blant annet jobbet for den kommuniststyrte TV-kanalen CCTV med hovedkvarter i Fastlands-China. Et i og for seg godt valg av NRK som Midt-Østen-korrespondent med Wolasmals bakgrunn fra den muslimske verden. Han er språkmektig og snakker et godt norsk riksmål, noe som har gitt ham en pris for nettopp det.

Men var intervjuet et "scoop"? Det var vel heller Hamas som med tilfredshet så en sjanse til å formidle budskapet om seier og nederlag til et norsk publikum som fra før er påvirket og "mørnet" av Israelkritikk og jødehat. Det passet sikkert Basem Naim perfekt å få adgang til norske seere, uten så mange motforestillinger fra korrespondenten. Wolasmal stilte et par profesjonelle motspørsmål, selvsagt, men hovedbudskapet fra Hamas kom greit igjennom. I Norge står Palestinakomiteen sterkt i det offentlige ordskiftet, og Norge spiller en sentral rolle blant giverlandene når det gjelder generøse bidrag til Gazastripen og de selvstyrte palestinske områdene på Vestbredden. Det vites ikke om norsk UD eller bistandsmyndigheter noen gang har forsøkt å moderere Hamas gjennom økonomisk press. I så fall har forsøkene ikke hatt noen virkning.

"Kom seirende ut"

I intervjuet, som selvfølgelig fikk topp-oppslag i Dagsrevyen og vel så det ("eksklusivt", må vite), får altså Hamas-toppen seg til å si at Gazas folk kom seirende ut av den siste konflikten med Israel. Etter at 249 palestinere ble drept, 2.000 bygninger bombet av israelerne og den militære infrastrukturen til Hamas så ødelagt at det vil ta år å bygge den opp igjen. Militære Hamas-ledere er drept, og deres bosteder og dekkleiligheter i vanlige boligstrøk lagt i ruiner. Vær oppmerksom på at av tallet 249 "sivile" drepte var det en god slump Hamas-krigere, altså legitime mål i et militært oppgjør.

Hvor kommer "Komiske Ali" inn i denne kommentaren? La meg minne om hvem han var: Muhammed Said al-Sahhaf var Saddam Husseins informasjonsminister under den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Han førte et usedvanlig farverikt språk i mediene, brukte tirader av skjellsord mot de alliertes invasjonsstyrker og deres militære og politiske ledere, og han løy åpenlyst om krigens gang og endelige resultat. Mest berømt ble han under et direkteintervju hvor Ali sa: "De (amerikanerne) er syke i hodet. De sier de har kjørt 65 stridsvogner inn i sentrum av byen (Bagdad). Jeg sier dere at dette er løgn. Dette er en del av deres syke sinn", sa informasjonsministeren, mens amerikanske stridsvogner nærmest passerte bak ryggen hans, fullt synlig for seerne. "Der finnes ingen amerikanske kolonner i Bagdad i det hele tatt. Vi har beleiret dem og drept de fleste av dem.... Gud griller deres mager i helvete." og så videre, i den duren. Et komplett fravær av sannhet og realitetssans.

Raketter opp fra skolestrøk

Dr. Basem Naim benekter på samme måten realiteter som alle andre ser. Da han ble vist bilder av at Hamas skyter ut raketter fra sivile områder i Gaza kloss ved skolebygg, var svaret: "Sønnen min på seks år kan forfalske bilder mye bedre enn dette." 

Selvsagt "vant" ikke Naims terrororganisasjon denne gangen heller. I stedet utsatte dens blodtørstige ledere sin egen befolkning for nye lidelser. Alle vi andre vet at de 4.300 rakettene Hamas sendte mot  Israel i den 11 dager lange konflikten, gjorde liten skade hos fienden totalt sett. Angrepet var foranlediget av et påskudd, et påfunn: Mot slutten av fastemåneden Ramadan begynte palestinske demonstranter å samle stein på Tempelhøyden og kastet dem ned mot jøder ved Tempelmuren. Israelske sikkerhetsstyrker måtte ta seg inn på høyden for å få slutt på steinkastingen. Samtidig var en eiendomstvist i Øst-Jerusalem under behandling i israelsk høyesterett. Under det hele lurte spørsmålet om bydelens palestinske velgere skulle kunne stemme ved det utlyste valget på Vestbredden og i Gaza (et valg knapt noen observatører trodde ville bli gjennomført uansett).

Startet rakettkrigen

Alle som observerte den siste "krigen" utenfra, ser at det å starte en krig med raketter på denne bakgrunnen, er en uproporsjonal respons. Den står ikke i forhold til episodene som utløste den. Igjen: Det dreide seg om et rent påskudd. Hamas-lederne visste dessuten inderlig vel hvordan Israel ville svare på angrepet. Kynismen i hodene deres kalkulerte med tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser. Det viktigste var ikke å vinne, men vise verden hvor forferdelige israelerne var når sivile og uskyldige barn ble drept og såret. De kunne ofres av hensyn til det store bildet de ønsket å skape: Israel som skurken, Hamas som helten.

Denne gangen gikk det imidlertid ikke helt som planlagt: Verden er begynt å gå grundig lei av de evinnelige palestinske provokasjonene. Den arabiske verdens reaksjoner var heller ikke særlig solidarisk. Der finnes ikke lenger (om det noen gang har eksistert) noe oppegående arabisk brorskap, bortsett fra den tiden de trodde egen militær overlegenhet ville knuse jødestaten. Israel og araberland er tvert imot i gang med en storstilt normalisering og forsoningsprosess. At araberstater for syns skyld sender ut noen verbale protester, gir bare skuldertrekk i diplomatiske kretser og hovedsteder. Jeg smilte litt da den marrokanske statsministeren sendte en gratulasjon til Hamas i anledning "seieren".

Forhåndsvarsler til sivile

Så er det noe annet som var annerledes denne gang: Det ble dokumentert gang på gang under konflikten hvordan israelske militære sendte ut forhåndsvarsler til dem som bodde i bygninger som skulle bombes i grus, slik at sivile kunne komme seg i sikkerhet. I tillegg fulgte gjerne en ufarlig varselsrakett rett forut for selve hovedangrepet.

Dermed kunne omverdenen konstatere at Israel fulgte krigens rettsregler om å minimalisere sivile tap  hos fienden, samtidig som landet utførte retten til selvforsvar. På den andre siden var rakettene mot Israel et eklatant brudd på krigens lover: Man skal angripe militære mål hos motstanderen, ikke sivilbefolkningen generelt. Men de forholdsvis primitive angrepsrakettene til Hamas kunne lande hvor som helst i israelske byer, det visste Hamas inderlig vel. Noen av dem kom ikke så langt en gang - de landet innenfor Gazastripen på vei mot Israel og drepte og ødela på eget territorium.

Hvor går veien nå?

Hvor går veien for partene i Midt-Østen-konflikten fra nå av? Har Hamas og Hellig krig-bandene fått en lærepenge? Vil de sette seg ved forhandlingsbordet med sikte på en tostatsløsning og en palestinsk stat? Neppe. Arvefiendskapet og jødehatet er for sterkt, ønsket om å utslette Israel fra verdens overflate alt for brent fast i sjela. Hele den palestinske befolkningen er gjennom generasjoner blitt lært opp til å hate staten Israel. Israel eksisterer ikke på skolekartene deres annet enn som okkupasjonssoner. En gang på 1990-tallet foreslo israelske ledere å gå igjennom begges lærebøker for å luke ut formuleringer og faktabeskrivelser som egget til fiendskap og på den måten dempe konfliktnivået. Palestinerne nektet. For dem eksisterer bare én sannhet - deres egen.

Påtrykk utenfra? Neppe gjennom FN-systemet, der er Israel-fiendene i flertall. Verdensorganisasjonen er hverken nøytral eller ute etter en rettferdig og balansert løsning. Det er stormakter som USA, Russland, EU og de tidligere mandatutøverne Storbritannia og Frankrike som kan spille en nøkkelrolle. Norge står egentlig på sidelinjen - om da ikke partene ønsker en "kanal" for å komme nærmere en forhandlingsløsning.

Gaza ikke okkupert

Gaza er ikke okkupert, men blokkert - for å forhindre at Hamas bygger opp militære kapasiteter som igjen kan utløse et rakettregn mot israelske byer. Også Egypt er med på blokaden. Hvorfor rettes ikke kritikken mot egypterne, som kunne heve sin blokade på dagen - om de ville?

Blokaden er imidlertid ikke verre enn at Israel daglig gir leveranser av vann, gass og elektrisitet uten avbrudd, flere hundre vogntog med bygningsmaterialer, livsnødvendigheter og medisiner slipper igjennom hver eneste dag. Selv under den siste krigen gikk det forsendelser med medisinsk utstyr fra Israel inn i Gaza - med noen avbrudd fordi Hamas og Hellig Krig skjøt mot israelske grensevakter slik at grensen måtte stenges i perioder. Israel slåss ikke mot den vanlige palestiner, men mot deres tyranniske ledere.

Hundrevis av palestinere slipper inn i Israel hver eneste dag for å få medisinsk behandling på Tel Avivs sykehus. Hvilken "okkupasjonsmakt" gjør det? Israelerne trakk seg ut av Gaza og tok med seg sine bosettere i 2005. Takken de fikk, var nye krigerske handlinger, bomber og knivdrap inne i Israel.

Alt Hamas trenger å gjøre for å heve blokaden, er å avslutte angrepene som bare tjener til å stramme inn blokaden - som den franske forfatteren og filosofen Bernard-Henri Levy skrev for noen dager siden.

Hamas-diktaturet

For man skal ikke la seg lure: Hamas har de facto innført et diktatur i Gaza, et militært og religiøst tyranni som ikke har noen av de kjennetegn som karakteriserer et demokratisk samfunn. Skulle palestinerne få et eget land, som de har rett til, taler alle tegn i tiden på at de vil få en diktatorisk, ensrettet "regjering" og "nasjonalforsamling" over seg. Er det virkelig noen som tror at en palestinsk stat under Hamas-styre vil bli en ekte demokratisk statsdannelse med frie valg, flerpartisystem, flere  valgkandidater og en rettsstat som respekterer  menneskerettighetene?

Resultatet blir sannsynligvis at den vanlige palestiner blir underlagt et regime med fundamentalistisk terrordyrkelse som rettesnor, et Iran i miniatyr, med prestestyre og revolusjonsgarder som holder folk på plass.

Ulike prioriteringer

Stadig flere begynner å sette spørsmålstegn ved prioriteringene til Hamas: Mens Israel har brukt store ressurser på å bygge tilflukts- og bomberom for så godt som hele sin sivile befolkning, bruker Hamas alle tilgjengelige ressurser til å grave et sinnrikt system av tunneler og underjordiske haller i Gaza, dels som fabrikklokaler for rakettproduksjon, dels som angrepstunneler under grensen mot Israel, og dels for å beskytte egne liv og lemmer. Sivilbefolkningen, den vanlige palestiner, er det ikke så nøye med.

Hva med bosetningene på Vestbredden - det landområdet som ble overlatt til Israel gjennom fredsavtalen med Jordan i 1994? Man får inntrykk av at Vestbredden er oversådd med bosetninger - sannheten er at de dekker ca fem prosent av det omstridte landområdet. Minst fem ganger har Israel tilbudt forhandlinger om en tostatsløsning. Palestinerne er ikke interessert. De setter betingelser som alle vet er umulig å innfri.

Nå når Israel muligens får ny regjering som ikke har gammel prestisje og tidligere standpunkter i bagasjen, er det faktisk en mulighet for at en forhandlingsløsning kan være i sikte - mer enn 70 år etter at FN opprettet staten Israel. Det er på tide.