mandag 30. oktober 2017

"Kakefest på venstresiden"

En hissig polemikk er oppstått mellom leder i Oslo Arbeidersamfunn, Fredrik Mellem, og selveste Dagsavisens lederskribent. Oslo Arbeidersamfunn er Arbeiderpartiets største og mest tradisjonsrike partilag, Dagsavisen het lenge Arbeiderbladet og var eid og finansiert av Arbeiderpartiet. Bladets redaktør ble valgt på landsmøtene og tilhørte partiets innerste krets. I dag er man - formelt - uavhengig, og det gir seg noen komiske utslag i ny og ne. Dessuten er bladets linje på både reportasje- og kommentarplass mye mer SV- og Rødt-orientert enn det Støre-ledede mainstream Ap. Undertegnede konstaterer det etter flere års daglig lesning som abonnent. Feirer bolsjevik-kuppet Stridens kjerne er feiringen av det kommunistiske bolsjevik-kuppet 7. november 1917 («Oktoberrevolusjonen») i Russland. Oslo Arbeidersamfunns leder har – helt korrekt – påpekt at kommunisters og sosialisters feiring av jubileet er «ytre venstres makabre kakefest». Mellem har sammenlignet årets feiring med at norske nynazister i 2033 skulle markere 100-årsdagen for Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland i 1933. Han minner om at Oktoberrevolusjonen ikke var noe folkelig opprør, men et kriminelt statskupp. Det får Dagsavisen til å skrive at sammenligningen med Hitler og nazismen er «vanvittig». Maktovertagelsen i Russland var slett ikke så tragisk som nazistenes, for Hitlers makt basert på rasistisk intensjon og ideologi var jo første steg på veien mot den mest aggressive krigføringen verden har sett (!). Hindret frie valg, men... Man gnir seg i øynene og leser en gang til. Like før i samme leder har avisens ansvarlige redaktør (eller en lederskribent han har tillit og gitt fullmakt til) måttet innrømme at jo, Oktoberrevolusjonen hindret de planlagte første frie valgene i Russland. Revolusjonen utviklet seg «i en svært uheldig retning» med mangel på ytringsfrihet og demokrati. Idealene ble korrumpert. Sovjet utviklet seg til et sosialistisk diktatur som krevde millioner av menneskeliv (jeg legger til at langt flere millioner ble drept eller sultet til døde av Lenin og Stalin, selv om det akkurat her er av underordnet betydning). «Markerer et historisk skifte» Dagsavisens redaktør forsvarer likevel markeringen av jubileet. Det er helt legitimt, det, for revolusjonen satte en stopper for en samfunnsorden (tsarregimet) basert på utnytting og undertrykkelse av massene. «7. november markerer således et historisk skifte», mener Dagsavisen, og «det dreier seg ikke om å feire et sosialistisk diktatur». Å, neivel? Vi kjenner jo historien som fulgte – helt til Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetunionen. Tre generasjoner levde i dødsskyggenes dal, de led, de bøyde nakken, de var tvunget til å tie. Er det helt greit å feire? Verden ble ikke bedre etter 1917, den ble om mulig enda verre. Dessverre smittet revolusjonsromantikken over på partier i den vestlige verden som før hadde vært sosialdemokratiske. Arbeiderpartiet i Norge sluttet helt opp om Moskva-linjen og den kommunistiske internasjonalen. Tranmæls bevingede ord fra 1917 blir gjengitt i lederen (Tranmæl var nettopp redaktør i Arbeiderbladet): «Måtte den norske arbeiderklassen forstå sin besøkelsestid og gripe det gunstige øyeblikk til et oppgjør med de gamle makthaverne og til å legge grunnen til den samfunnsorden man i så mange år har higet mot». Forbildet var åpenbart statskuppet i Russland. Fikk det ikke til Man fikk det likevel ikke til i Norge. Det viste seg at de demokratiske instinktene var intakt i flertallet av folket til tross for Tranmæls og Arbeiderpartiets agitasjon og oppfordring til maktovertagelse. At de gamle arbeiderklassekjempene etter hvert kom til at det ville være nytteløst å kopiere Lenin, får vi bare være glad for. Og at de samme instinktene sørget for at Nasjonal Samling og Quisling heller ikke fikk til noen voldelig samfunnsomveltning. Fredrik Mellems lakoniske og lett raljerende svar i dagens utgave av Dagsavisen setter tingene ettertrykkelig på plass. Han stiller spørsmålet om avisen har bukket under for kommunistisk historieforståelse og revolusjonsromantikk. Etter mitt syn er det nettopp dette som er tilfellet. Det er lenge siden jeg har lest noe så historie- og kunnskapsløst i Dagsavisen. Oslo Arbeidersamfunns leder gjentar at bolsjevikenes maktovertagelse i 1917 var like tragisk som nazistenes maktovertagelse i 1933. Hvorfor ikke feire Kerenskiaden? Han minner om at regjeringssjefen i Russland i november 1917, som bolsjevikene feide til side med vold og drap, var sosialisten Aleksandr Fjodorovitsj Kerenskij. Arbeiderklassen var slett ikke utestengt fra den demokratiske omveltningen som var underveis. For min del vil jeg antyde at dersom Dagsavisen ønsket å feire det historiske skiftet i Russland, så måtte det være 100 år etter februarrevolusjonen samme år, da tsar Nikolai II gikk av. Men i stedet hyller man Lenin og bolsjevikenes statskupp noen måneder senere, finansiert og støttet av Tyskland. Det sier i grunnen alt.

søndag 22. oktober 2017

Det haster for Forsvaret

Vi er inne i en periode – statsbudsjettmånedene – da mange lobbyister og mange særinteresser bråker høyt med iltre krigstrommer. Kutt eller «for lite» økning på særinteressenes områder får preg av krise og katastrofe. Regjeringen er smålig og helt bak mål. Man klynker og sutrer, er dypt skuffet og frustrert. Presset mot politikere er stort, truslene henger i lufta.

Som en kommentator i Aftenposten påpeker, er detaljeringsgraden i statsbudsjettet for høy. Stortingsrepresentantene skal ta stilling til latterlige små beløp i den store sammenhengen. Budsjettet er på 1.325 milliarder kroner, representantene skal avgjøre beløp på en million eller to, eller noen hundretusener. Alt for mange har fått et sugerør i statskassa, alt for mange setter sin lit til pappa stat og mamma kommune i dette landet. De store linjene og de viktige grepene har lett for å forsvinne inn i kruttrøyken rundt småsakene.

Forsvaret først

Når dette er sagt, er det én sektor som trenger mer oppmerksomhet enn andre: Det haster med å bygge opp et forsvar som er i stand til å holde en inntrenger på armlengdes avstand inntil alliert hjelp er på plass. Til det trengs et avskrekkende luft- og marineforsvar først og fremst. Men det er også viktig å ha en oppegående hær og et visst innslag av lokale HV-styrker, spesielt der hvor man kan anta at en fiende vil sette inn støtet for territoriell ekspansjon.

De siste dagene har debatten konsentrert seg om to hovedsaker: Under den russiske Zapad-øvelsen 14-20. september simulerte Russland et angrep på Svalbard i den hensikt å bite seg fast der. Her har Norge så godt som intet å stille opp til forsvar, først og fremst fordi øygruppa som vårt land har overherredømme over, skal være en demilitarisert sone. Man kan ikke etablere faste forsvarsanlegg, stasjonere jagerfly eller utruste en marinestasjon for ubåter og overflatefartøyer. Det norske forsvaret har dessuten mer enn nok med å holde en invasjonsstyrke unna fastlandet.

Hærens rolle og status

Den andre problemstillingen er hærens størrelse og kampkraft, utrustning og mobiliseringsstatus. Hærsjefen har kastet alle hemninger i forhold til landets politiske lederskap og opptrer som lobbyist i kampen om ressursene. Han peker særlig på – faglig sett helt legitimt - at en av de mekaniserte bataljonene først skal være oppe og gå ved mobilisering. Bare sivile skal drifte «basen» under normale forhold. Så er det usikkerhetsmomenter knyttet til nytt artilleri og nye stridsvogner: Når kommer det moderniserte materiellet på plass, i hvilken rekkefølge kommer de viktige elementene, og hvor mange soldater skal være på permanent beredskap?

Det er nærliggende å tenke seg at den mobiliserbare bataljonen bør være utgangspunkt for førstegangstjeneste og rekruttopplæring, slik at det alltid er til stede personell som i større eller mindre grad er i stand til å bruke eksisterende forsvarsressurser. I tillegg: En tanke er å trene stabs- og lederfunksjonene hyppigere akkurat her – og innkalle både dem og mobiliserbare mannskaper for beredskap og trening ved varsel om større russiske øvelser.

Putin ikke til å stole på

Zapad skulle i prinsippet kun omfatte 13.500 soldater, men vi vet nå at den i realiteten engasjerte langt over 100.000. Russland har brutt sine traktatfestede forpliktelser om varsling og prinsippet om vestlige observatørers tilstedeværelse. Vi kan rett og slett ikke stole på russerne lenger. Svaret er derfor nødt til å være høyere beredskap og delvis mobilisering hver gang NATOs etteretning kommer under vær med forestående øvelser. Russland følger et konsept om at store, samordnede øvelser tett opp til NATO-land på sekunder kan omgjøres til reelle angrepsstyrker. Da kan det stå om timer, ikke dager, før en alvorlig militær konflikt er på gang. Overraskelsesmomentet vil bli utnyttet til fulle.

Et annet motmiddel er å øke antallet allierte NATO-øvelser på norsk jord, invitere flere amerikanske marinesoldater hit – og kanskje flytte dem nordover til prekære, utsatte steder når situasjonen tilsier det. Det krever omfattende logistikk, vel forberedte baser – og en tilstrekkelig forflytningskapasitet luftveien. Men da vet også russerne at de ikke «bare» møter Ola og Kari soldat, men styrker fra en supermakt. Det er i seg selv avskrekkende.

Akseptable kutt

Tilbake til sutrepavene: Det må kunne gå an å forsvare det stramme statsbudsjettet med behovet for å styrke forsvaret. Vi må prioritere forsvar og beredskap fremfor noen stillinger i de aktivistiske klima- og dyrevernorganisasjonene og de mest innvandringskåte miljøene som gjør hva de kan for å motarbeide stortingsflertallets og folkeflertallets vilje og vedtak. Er idealismen sterk nok og kontaktene inn i mediene tilstrekkelig velpleide, vil de neppe få redusert sin innflytelse i samfunnsdebatten.