Det haster for Forsvaret

Vi er inne i en periode – statsbudsjettmånedene – da mange lobbyister og mange særinteresser bråker høyt med iltre krigstrommer. Kutt eller «for lite» økning på særinteressenes områder får preg av krise og katastrofe. Regjeringen er smålig og helt bak mål. Man klynker og sutrer, er dypt skuffet og frustrert. Presset mot politikere er stort, truslene henger i lufta.

Som en kommentator i Aftenposten påpeker, er detaljeringsgraden i statsbudsjettet for høy. Stortingsrepresentantene skal ta stilling til latterlige små beløp i den store sammenhengen. Budsjettet er på 1.325 milliarder kroner, representantene skal avgjøre beløp på en million eller to, eller noen hundretusener. Alt for mange har fått et sugerør i statskassa, alt for mange setter sin lit til pappa stat og mamma kommune i dette landet. De store linjene og de viktige grepene har lett for å forsvinne inn i kruttrøyken rundt småsakene.

Forsvaret først

Når dette er sagt, er det én sektor som trenger mer oppmerksomhet enn andre: Det haster med å bygge opp et forsvar som er i stand til å holde en inntrenger på armlengdes avstand inntil alliert hjelp er på plass. Til det trengs et avskrekkende luft- og marineforsvar først og fremst. Men det er også viktig å ha en oppegående hær og et visst innslag av lokale HV-styrker, spesielt der hvor man kan anta at en fiende vil sette inn støtet for territoriell ekspansjon.

De siste dagene har debatten konsentrert seg om to hovedsaker: Under den russiske Zapad-øvelsen 14-20. september simulerte Russland et angrep på Svalbard i den hensikt å bite seg fast der. Her har Norge så godt som intet å stille opp til forsvar, først og fremst fordi øygruppa som vårt land har overherredømme over, skal være en demilitarisert sone. Man kan ikke etablere faste forsvarsanlegg, stasjonere jagerfly eller utruste en marinestasjon for ubåter og overflatefartøyer. Det norske forsvaret har dessuten mer enn nok med å holde en invasjonsstyrke unna fastlandet.

Hærens rolle og status

Den andre problemstillingen er hærens størrelse og kampkraft, utrustning og mobiliseringsstatus. Hærsjefen har kastet alle hemninger i forhold til landets politiske lederskap og opptrer som lobbyist i kampen om ressursene. Han peker særlig på – faglig sett helt legitimt - at en av de mekaniserte bataljonene først skal være oppe og gå ved mobilisering. Bare sivile skal drifte «basen» under normale forhold. Så er det usikkerhetsmomenter knyttet til nytt artilleri og nye stridsvogner: Når kommer det moderniserte materiellet på plass, i hvilken rekkefølge kommer de viktige elementene, og hvor mange soldater skal være på permanent beredskap?

Det er nærliggende å tenke seg at den mobiliserbare bataljonen bør være utgangspunkt for førstegangstjeneste og rekruttopplæring, slik at det alltid er til stede personell som i større eller mindre grad er i stand til å bruke eksisterende forsvarsressurser. I tillegg: En tanke er å trene stabs- og lederfunksjonene hyppigere akkurat her – og innkalle både dem og mobiliserbare mannskaper for beredskap og trening ved varsel om større russiske øvelser.

Putin ikke til å stole på

Zapad skulle i prinsippet kun omfatte 13.500 soldater, men vi vet nå at den i realiteten engasjerte langt over 100.000. Russland har brutt sine traktatfestede forpliktelser om varsling og prinsippet om vestlige observatørers tilstedeværelse. Vi kan rett og slett ikke stole på russerne lenger. Svaret er derfor nødt til å være høyere beredskap og delvis mobilisering hver gang NATOs etteretning kommer under vær med forestående øvelser. Russland følger et konsept om at store, samordnede øvelser tett opp til NATO-land på sekunder kan omgjøres til reelle angrepsstyrker. Da kan det stå om timer, ikke dager, før en alvorlig militær konflikt er på gang. Overraskelsesmomentet vil bli utnyttet til fulle.

Et annet motmiddel er å øke antallet allierte NATO-øvelser på norsk jord, invitere flere amerikanske marinesoldater hit – og kanskje flytte dem nordover til prekære, utsatte steder når situasjonen tilsier det. Det krever omfattende logistikk, vel forberedte baser – og en tilstrekkelig forflytningskapasitet luftveien. Men da vet også russerne at de ikke «bare» møter Ola og Kari soldat, men styrker fra en supermakt. Det er i seg selv avskrekkende.

Akseptable kutt

Tilbake til sutrepavene: Det må kunne gå an å forsvare det stramme statsbudsjettet med behovet for å styrke forsvaret. Vi må prioritere forsvar og beredskap fremfor noen stillinger i de aktivistiske klima- og dyrevernorganisasjonene og de mest innvandringskåte miljøene som gjør hva de kan for å motarbeide stortingsflertallets og folkeflertallets vilje og vedtak. Er idealismen sterk nok og kontaktene inn i mediene tilstrekkelig velpleide, vil de neppe få redusert sin innflytelse i samfunnsdebatten.