Til bunns med flagget til topps

Det er som regel noe beundringsverdig med en kaptein (og et mannskap) som velger å gå ned i dypet i en slags trass mot skjebnen og maktene, selv om der finnes muligheter for å komme gjennom stormen til nødhavn. Er man riktig generøs, kan det virke djervt og modig, trofast og stayer-aktig.

Ikke slik i tilfellet Kristelig Folkeparti. Her har toppledere, mange medlemmer og velgere med vitende og vilje foretrukket dødsdansen mot avgrunnen. Det er ikke særlig imponerende. Partilederen, som virker svak og ubesluttsom og som nok styres av sterkere patriarkalske lederskikkelser i nær fortid, har malt seg inn i et hjørne. Alt maset om en sentrumsregjering med kun Høyre var bare en drøm. Jeg går lenger og kaller det en løgn. Alle i KrF visste selvsagt at Høyre ikke velger bort et annet ansvarlig regjeringsparti for å gi plass til et moraliserende og selvhøytidelig miniparti.

Virker usympatisk

Jeg gjentar igjen: Den hoverende, arrogante og litt fariseiske holdningen (holde seg borte fra alt urent) virker direkte usympatisk på andre velgere. I den første meningsmålingen etter valget faller Kristelig Folkeparti godt under sperregrensen, 3,2 prosent, mens Venstre løfter seg så vidt. Det kan tolkes som at borgerlige velgere liker at Venstre overveier regjeringsdeltagelse, og reagerer negativt på KrFs foreløpige standpunkt. Jeg spår at utbrytergrupper som De kristne vil tjene på situasjonen, og at velgerflukten over til Fremskrittspartiet vil fortsette.

Også KrFs ledere forvalter et ansvar for å sikre en Solbergregjering etter en borgerlig valgseier. Heldigvis uttaler Knut Arild Hareide at hans parti vil opptre «konstruktivt» i forhold til regjeringen. Statsbudsjettet blir første prøve på om løftet innfris. Men: Vil man for femte gang utnytte vippeposisjonen og fortsette i rollen som «utpressingsparti»? Det er lett å regne seg til at utgiftssiden på statsbudsjettet i forrige stortingsperiode økte fordi de to sentrumspartiene krevde ekstra-ekstra bevilgninger til egne hjertesaker. Det er ikke så unaturlig at denne posisjonen utnyttes, men der finnes også noe som heter mavemål og å innse at innflytelsen bør stå i noenlunde forhold til oppslutningen i velgerfolket. Hvis ikke, står vi overfor en demokratisk underbalanse. Dette desto mer fordi vi i kommende fireårsperiode blir nødt til å innskrenke oljepengebruken, omstille og reformere på sentrale samfunnsområder. Vil KrF være med på det? Populistiske signaler om en «reformpause» i valgkampen peker i en annen retning.

Strategien har slått feil

I tillegg til egne hjertesaker er det Kristelig Folkepartis store politiske prosjekt å svekke Fremskrittspartiets innflytelse i norsk politikk. Prosjektet kan neppe sies å ha vært spesielt vellykket. Hver gang Siv Jensens parti blir kritisert og bannbuller sendt ut i deres retning, øker Frps oppslutning. Konklusjon: Hareides taktikk og strategi har slått feil.

Slik Venstre nå ser ut til å ha innsett: Dersom Kristelig Folkeparti har gjennomslag for politikk som det viktigste, da går politisk innflytelse – det å oppnå resultater – gjennom bestyring av departementer og påvirkning gjennom interne drøftelser på regjeringskonferanser. Innflytelsen øker ikke ved utenforskap, «splendid isolation». Det er i så fall et svik mot partiets program å stille seg utenfor. Man velger bevisst å ikke oppfylle programmet fordi man ikke liker kolleger som kan bidra til det.

Ønsker man virkelig å svekke Fremskrittspartiet, er det åpenbart bedre å gå inn i en firepartiregjering der flere Frp-statsråder må vike plass for Venstre- og KrF-styrte departementer. «Djevelen» i norsk politikk får kortere horn å stange med.

I denne omgang har bordet fanget. Neste veiskille er ved kommunevalget om to år. Fortsetter nedgangen sammenlignet med valget i 2015, kan en ny situasjon oppstå. Vi som har tro på borgerlig politikk, får leve i håpet.