Et svik mot egne velgere

Når Venstre og KrF begge støtter Erna Solberg som statsminister i fire nye år, vil det være et svik å gå i opposisjon og fortsette utpressingspolitikken basert på en tilfeldig vippeposisjon skapt av et valgsystem overmodent for revisjon.

   Der ligger flere paradokser i de to minipartienes spagatøvelser i de fire foregående årene. På den ene siden lovet de å skaffe landet en borgerlig regjering ved borgerlig flertall. På den andre siden har de så til de grader opptrådt som opposisjon at samarbeidet har vært på sammenbruddets rand ved flere anledninger.

   Begge partier sier gang på gang at de har fått til mye gjennom samarbeidet med to generøse regjeringspartier, og mye mer enn om de hadde støttet de rødgrønne partiene. Hvorfor ikke ta skrittet fullt ut, og oppnå enda mer?

Størst gevinst i regjering

Dersom de taler sant, Skei Grande og Hareide, er det gjennomslag for egen politikk, hjertesakene, som teller mest, som skal være styrende. Da oppstår et paradoks: Det er hevet over enhver rimelig tvil at regjeringsdeltagelse gir størst gevinst. I en flertallsregjering kan de trygt møte Stortingets mindretall i samtlige saker de blir enig seg imellom om. De får innflytelsesrike posisjoner, statsrådsposter, herredømme over de departementene som står dem nærmest. De får til disposisjon et lojalt statlig byråkrati. De får til disposisjon en bunt statssekretærposter, et hav av rådgiverstillinger. En hær av kommunikasjonseksperter.

   Da vil de samme partier være attraktive for politiske talenter og YAP`er (Young Ambitious Professionals). Rekrutteringen til tillitsmannsapparatet vil være bedre sikret. Det blir interesant for unge mennesker, også utenom idealistene, å søke partiene. I dag, og i fire foregående år, har man nærmest tilbudt ørkenvandringer med noen få grunne vannhull innimellom.

Malt seg inn i et hjørne

Vær sikker: Den stadig tilbakevendende kranglingen for åpen scene i mediene tjener ikke til noe. Folk (borgerlige velgere) er møkka lei taktikkeriet og pressmetodene rundt budsjettene. Spesielt KrF har malt seg inn i et hjørne med sin kontinuerlige demonisering, hakking og «verdikritikk» mot Fremskrittspartiet. Man stiller seg i en motbydelig godhetspositur («vi er bedre mennesker enn dem»), pusser glorien for harde livet, opptrer arrogant og nedlatende.

   Dersom Venstre, og særlig KrF, har respekt for egne velgere, egne saker, egne verdier, bør de gå inn i regjering. Det er elementært og banalt at med to nye partiers inntreden vil statsrådets sammensetning bli ganske annerledes enn i dag. Frp kan ikke beholde alle sine departementer og ministre, partiet vil miste innflytelse. Er ikke det hva KrF og Venstre ønsker?

   La oss si at Venstre klarer å forhandle seg fram til departementet for miljø og klima samt Næringsdepartementet (gründere, gled dere). Kristelig Folkeparti kan kreve Bistandsdepartementet (skilt ut fra UD) og Innvandrings- og integreringsdepartementet (skal bli interessant å se om de klarer å håndtere integreringen bedre enn nåværende statsråd.).

Svik mot egne velgere

Dersom de ikke griper denne sjansen nå, har de i realiteten sagt nei til økt innflytelse og sterkere gjennomslag for egne programposter, egne hjertesaker. Det er et svik mot egne velgere, egne verdier, egen sjel.

   Politikk på høyt nivå er ikke bare et spørsmål om tørre saker. Det er også et spørsmål om kjemi, om forhold til andre mennesker i et arbeidskollegium. Kanhende er ikke en Per Sandberg eller en Sylvi Listhaug monstere i menneskeskikkelse likevel? Gjennom samlinger i statsråd og særlig på regjeringskonferanser lærer man de andre bedre å kjenne. Menneskelig samvær er en verdi i seg selv, man lærer seg selv å kjenne bedre – gjennom andre. Under en klok statsministers ledelse.

   I motsatt fall? Fire år med ørkenvandring, krangler og krisesituasjoner, uinteressante som rekrutteringsarenaer. Og en oppslutning ved valget i 2021 på 3-tallet, eller lavere.