La dem være i fred en stund til

Stortingsvalgets vinnere bør være generøse nok til å la taperne være i fred en stund til. Venstresiden har mer enn nok med å lindre smerten, fordøye nederlaget og komme til hektene.

   Jeg ser at mange forsøk gjøres på å finne tilsynelatende plausible årsaker til at de rødgrønne og de blodrøde ikke fikk det til, at politikken deres ikke slo igjennom eller ikke ble forstått. Mediene kan de iallfall ikke skylde på.

   Men det er klart: Mange mennesker på venstre fløy har mye å forsvare, mye å bortforklare. Partiledere, partisekretærer og valgkampledere slåss delvis for jobbene og posisjonene sine, ikke bare med å «forklare» hvordan det gikk som det gikk.

   De som er klarttenkende nok, tilstrekkelig saksorienterte og i stand til å distansere seg fra egne sympatier, bør likevel slå ned på åpenbare forsøk på mytedannelser og falske bortforklaringer. Det tjener liten hensikt å ty til «livsløgner», for de varer bare en stakket stund og stiller seg i veien for nødvendig ekte selvkritikk. Som igjen er grunnlaget for selverkjennelse og troverdige veivalg videre.

Flere gode analyser

Både Kristin Clemet, Paul Chaffey og Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum har gitt gode analyser av valgresultatet. Google på dem! Kommentatorene i de større riksavisene har vært bare noenlunde skarpsindige og interessante. Dårligst ut til nå har Dagsavisens lederskribenter og kommentatorer vært. Nationen og Vårt Land har tolket velgernes dom mest mulig til sin fordel, helt som forventet.

   Paul Chaffey har helt korrekt påpekt at i et demokrati, uansett valgsystem, er det flertallet som vinner. Flertallet danner regjering i en eller annen form, det er deres politikk som har fått størst gjennomslag, høyest tillit – uansett marginer. Han sammenligner årets valg og det foregående i 2013 med en cupfinalekamp i fotball to år på rad: Det ene året seirer vinnerlaget 3-0, året etter 2-0. Men seier er det uansett.

   Dette er svaret på myten om at «de borgerlige vant egentlig ikke valget fordi de gikk jo tilbake». Ja, i forhold til hvilket valg? Høyre gjorde et usedvanlig godt valg i 2013 sammenlignet med 2009, og gikk fra 30 til 48 plasser på Stortinget. Partiet fikk 300.000 flere velgere for fire år siden. Årets valg kan sees på som en «justering». Og: Vi vet at titusener av Høyrevelgere fra 2013 i år stemte taktisk for å hjelpe Venstre over sperregrensen. Det lyktes over all forventning.

Solid margin

Nå er det blitt en margin 88-81 i borgerlig favør. Må det minnes om at den rødgrønne marginen var mindre enn dette både i 2005 og 2009? Den gang konstaterte ganske enkelt Høyre og Frp at valgene var tapt. Punktum finale.

   I 2009 var det hele 49.000 flere borgerlige stemmer enn rødgrønne, men fordi Venstre falt under sperregrensen ble det et knapt rødgrønt mandattall. I 2005 var det 21.000 flere ikke-sosialistiske stemmer enn de rødgrønne...

   Nå skrives det at det var 10.000 flere rødgrønne stemmer enn borgerlige stemmer. Det er 0,4 prosent av det totale stemmetallet. Men her har man tatt med MDG-stemmene – stemmer på et parti som kaller seg «blokkuavhengig». Jeg smiler. Og legg merke til én ting: MDG falt fra 4,2 prosent ved kommunevalget i 2015 til 3,2 prosent nå. Jeg tolker det som at oppslutningen om dette vesle partiet har kulminert – ikke minst etter at velgerne i Oslo har sett hva praktisk MDG-politikk innebærer.

Flere myter

Det er også en myte at valget representerte en «venstredreining blant velgerne»: Sannheten er at venstresiden har drevet kannibalisering på seg selv. Det har vært en dreining på rødgrønn side fra Ap til Sp. Arbeiderpartiet falt ytterligere 3,5 prosent etter å ha falt 4,5 prosent i 2013 – men ved årets valg økte Sp bare med 4,8 prosent. De langsiktige linjene er klare: Norske velgere ønsker mer borgerlig politikk.

   SV styrket seg ved dette valget med to prosent sammenlignet med 2013, men er ikke i nærheten av tidligere toppnoteringer på over 10 prosent, som i 1989 og 2001. Faktisk ser det ut til at hvert gang SV går frem, da blir det borgerlig flertall.

   En sentral påstand, som noen iherdig forsøker å skape en myte rundt, er at «Kristelig Folkeparti straffes av velgerne for borgerlig samarbeid». De som hevder det, tar feil. Kristin Clemet er blant dem som har sett nøye på tallene. Realiteten er at KrF har avgitt 13.000 velgere til Høyre, 9.000 til Frp (!), 8.000 til Sp og 4.000 til Ap. Med andre ord: 22.000 av KrF`s tidligere velgere har forlatt partiet til fordel for et parti til høyre for seg. Bare 12.000 er gått til partier til venstre for seg. Partiets velgere foretrekker en regjering ledet av Erna Solberg.

Dømt til nederlag

Dersom Kristelig Folkepartis ledelse ikke tar hensyn til disse klare signalene og holder seg utenfor en borgerlig regjering der også Frp er med, er partiet ved neste korsvei dømt til å falle under sperregrensen. Ved dette valget skrapet man grunnfjellet av kristenkonservative. De går etter hvert ut av tiden, og partiet vil helt sikkert falle under sperregrensen i 2021. Da er det ute med både makt og innflytelse. Motsatsen – det å løfte seg igjen – er å gå inn i en Solbergregjering. For om, jeg sier når, Venstre går inn i den borgerlige regjeringen, er det oppstått en helt ny situasjon som Kristelig Folkepartis ledere kan vise til overfor et skeptisk mindretall: Vi var ikke klar over da vårt prinsipielle primærstandpunkt ble fattet (en sentrum-høyre-regjering), at Venstre ville gå inn i en borgerlig regjering der også Frp er med...

   For å oppsummere: Stortingsvalget 2017 var hverken et distriktsopprør, et miljøopprør eller et rungende krav om «mindre forskjeller»: Det mest innbitte miljø- og klimapartiet MDG fikk 3,2 prosent oppslutning. 96,8 prosent stemte ikke på Miljøpartiet De Grønne.

SV og Rødt fikk til sammen 8,4 prosent. Det betyr at ni av ti velgere ikke ga støtte til budskapet fra venstresiden.

   Senterpartiet ble ikke noe folkeparti. Det såkalte «distriktsopprøret» samlet bare 10,3 prosent bak partiets faner.

Borgerlig politikk kan fortsette

Alt dette viser: Det store flertallet i Stortinget, med en Solbergregjering i spissen, kan gå videre med kommunereform, nærpolitireform, jernbanereform, veireform (Nye Veier AS). Letekonsesjoner for oljeboring kan deles ut. Store deler av havområdene utenfor Lofoten, Ofoten og Senja kan konsekvensutredes. Hvorvidt det faktisk blir tillatt oljeboring der, er en beslutning som blir tatt senere. Vedtaket om midlertidige stillinger i arbeidslivet, står fast i fire år til.

   Ikke bare det: En borgerlig regjering kan gå videre med sin skolepolitikk der et visst privat innslag hører med. Grensen for skolefravær kan fortsette, målrettede nye lærerstillinger kan opprettes, kunnskapsskolen er et faktum. Den storstilte utbyggingen av flere sykehjemsplasser vil gi gode resultater om to år og fire år. Satsingen på et sterkt forsvar har fått klarsignal, inklusive innkjøp og innfasing av 52 topp moderne jagerbombefly, og store investeringer i overvåkning, marinefornyelse og spissing av hær og HV innenfor en fornuftig bærekraftig ramme.