Stortingsvalgets
vinnere bør være generøse nok til å la taperne være i fred en
stund til. Venstresiden har mer enn nok med å lindre smerten,
fordøye nederlaget og komme til hektene.
Jeg
ser at mange forsøk gjøres på å finne tilsynelatende plausible
årsaker til at de rødgrønne og de blodrøde ikke fikk det til, at
politikken deres ikke slo igjennom eller ikke ble forstått. Mediene
kan de iallfall ikke skylde på.
Men
det er klart: Mange mennesker på venstre fløy har mye å forsvare,
mye å bortforklare. Partiledere, partisekretærer og valgkampledere
slåss delvis for jobbene og posisjonene sine, ikke bare med å
«forklare» hvordan det gikk som det gikk.
De
som er klarttenkende nok, tilstrekkelig saksorienterte og i stand til
å distansere seg fra egne sympatier, bør likevel slå ned på
åpenbare forsøk på mytedannelser og falske bortforklaringer. Det
tjener liten hensikt å ty til «livsløgner», for de varer bare en
stakket stund og stiller seg i veien for nødvendig ekte selvkritikk.
Som igjen er grunnlaget for selverkjennelse og troverdige
veivalg
videre.
Flere gode analyser
Både
Kristin Clemet, Paul Chaffey og Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum
har gitt gode analyser av valgresultatet. Google på dem!
Kommentatorene i de større riksavisene har vært bare noenlunde
skarpsindige og interessante. Dårligst ut til nå har Dagsavisens
lederskribenter og kommentatorer vært. Nationen og Vårt Land har
tolket velgernes dom mest mulig til sin fordel, helt som forventet.
Paul
Chaffey har helt korrekt påpekt at i et demokrati, uansett
valgsystem, er det flertallet som vinner. Flertallet danner regjering
i en eller annen form, det er deres politikk som har fått størst
gjennomslag, høyest
tillit –
uansett marginer. Han sammenligner årets valg og det foregående i
2013 med en cupfinalekamp i fotball to år på rad: Det ene året
seirer vinnerlaget 3-0, året etter 2-0. Men seier er det uansett.
Dette
er svaret på myten om at «de borgerlige vant egentlig ikke valget
fordi de gikk jo tilbake». Ja, i forhold til hvilket valg? Høyre
gjorde et usedvanlig godt valg i 2013 sammenlignet med 2009, og gikk
fra 30 til 48 plasser på Stortinget. Partiet fikk 300.000 flere
velgere for fire år siden. Årets valg kan sees på som en
«justering». Og: Vi vet
at
titusener av Høyrevelgere fra 2013 i år stemte taktisk for å
hjelpe Venstre over sperregrensen. Det lyktes over all forventning.
Solid margin
Nå
er det blitt en margin 88-81 i borgerlig favør. Må det minnes om at
den rødgrønne marginen var mindre
enn dette både i 2005 og 2009? Den gang konstaterte ganske enkelt
Høyre og Frp at valgene var tapt. Punktum finale.
I
2009 var det hele 49.000 flere borgerlige stemmer enn rødgrønne,
men fordi Venstre falt under sperregrensen ble det et knapt rødgrønt
mandattall. I 2005 var det 21.000 flere ikke-sosialistiske stemmer
enn de rødgrønne...
Nå
skrives det at det var 10.000 flere rødgrønne stemmer enn
borgerlige stemmer. Det er 0,4 prosent av det totale stemmetallet.
Men her har man tatt med MDG-stemmene – stemmer på et parti som
kaller seg «blokkuavhengig». Jeg smiler. Og legg merke til én
ting: MDG falt fra 4,2 prosent ved kommunevalget i 2015 til 3,2
prosent nå.
Jeg tolker det som at oppslutningen om dette vesle partiet har
kulminert – ikke minst etter at velgerne i Oslo har sett hva
praktisk MDG-politikk innebærer.
Flere myter
Det
er også en myte at valget representerte en «venstredreining blant
velgerne»: Sannheten
er at venstresiden
har drevet kannibalisering på seg selv. Det har vært en dreining på
rødgrønn side fra Ap til Sp. Arbeiderpartiet falt ytterligere 3,5
prosent etter å ha falt 4,5 prosent i 2013 – men ved årets valg
økte Sp bare med 4,8 prosent. De langsiktige linjene er klare:
Norske velgere ønsker mer borgerlig politikk.
SV
styrket seg ved dette valget med to prosent sammenlignet med 2013,
men er ikke i nærheten av tidligere toppnoteringer på over 10
prosent, som i 1989 og 2001. Faktisk ser det ut til at hvert gang SV
går frem, da blir det borgerlig flertall.
En
sentral påstand, som noen iherdig forsøker å skape en myte rundt,
er at «Kristelig Folkeparti straffes av velgerne for borgerlig
samarbeid». De som hevder det, tar feil. Kristin Clemet er blant dem
som har sett nøye på tallene. Realiteten er at KrF har avgitt
13.000 velgere til Høyre, 9.000 til Frp (!), 8.000 til Sp og 4.000
til Ap. Med andre ord: 22.000 av KrF`s tidligere velgere har forlatt
partiet til fordel for et parti til
høyre for seg.
Bare 12.000 er gått til partier til
venstre for seg.
Partiets velgere foretrekker en regjering ledet av Erna Solberg.
Dømt til nederlag
Dersom
Kristelig Folkepartis ledelse ikke tar hensyn til disse klare
signalene og holder seg utenfor en borgerlig regjering der også Frp
er med, er partiet ved neste korsvei dømt til å falle under
sperregrensen. Ved dette valget skrapet man grunnfjellet av
kristenkonservative. De går etter hvert ut av tiden, og partiet vil
helt sikkert falle under sperregrensen i 2021. Da er det ute med både
makt og innflytelse. Motsatsen – det å løfte seg igjen – er å
gå inn i en Solbergregjering. For om, jeg sier når,
Venstre går inn i den borgerlige regjeringen, er det oppstått en
helt ny situasjon som Kristelig Folkepartis ledere kan vise til
overfor et skeptisk mindretall: Vi var ikke klar over da vårt
prinsipielle primærstandpunkt ble fattet (en
sentrum-høyre-regjering), at Venstre ville gå inn i en borgerlig
regjering der også Frp er med...
For
å oppsummere: Stortingsvalget 2017 var hverken et distriktsopprør,
et miljøopprør eller et rungende krav om «mindre forskjeller»:
Det mest innbitte miljø- og klimapartiet MDG fikk 3,2 prosent
oppslutning. 96,8 prosent stemte ikke
på Miljøpartiet De Grønne.
SV
og Rødt fikk til sammen 8,4 prosent. Det betyr at ni av ti velgere
ikke
ga
støtte til budskapet fra venstresiden.
Senterpartiet
ble ikke noe folkeparti. Det såkalte «distriktsopprøret» samlet
bare 10,3 prosent bak partiets faner.
Borgerlig politikk kan fortsette
Alt
dette viser: Det store flertallet i Stortinget, med en
Solbergregjering i spissen, kan gå videre med kommunereform,
nærpolitireform, jernbanereform, veireform (Nye Veier AS).
Letekonsesjoner for oljeboring kan deles ut. Store deler av
havområdene
utenfor Lofoten, Ofoten og Senja kan konsekvensutredes. Hvorvidt det
faktisk blir tillatt oljeboring der, er en beslutning som blir tatt
senere. Vedtaket om midlertidige stillinger i arbeidslivet, står fast i fire år til.
Ikke
bare det: En borgerlig regjering kan gå videre med sin skolepolitikk
der et visst privat innslag hører med. Grensen for skolefravær kan
fortsette, målrettede nye lærerstillinger kan opprettes,
kunnskapsskolen er et faktum. Den storstilte utbyggingen av flere
sykehjemsplasser vil gi gode resultater om to år og fire år.
Satsingen på et sterkt forsvar har fått klarsignal, inklusive
innkjøp og innfasing av 52 topp moderne jagerbombefly, og store
investeringer i overvåkning, marinefornyelse og spissing av hær og
HV innenfor en fornuftig bærekraftig ramme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar