Ikke bra for Arbeiderpartiet

Allerede en måned etter lederskiftet i Arbeiderpartiet, kan vi se at Jonas Gahr Støre ikke var noe godt valg. Det vil vise seg det neste året, og i tiden frem mot neste stortingsvalg. Han får høy oppslutning på dagens meningsmålinger sammen med partiet, men det kan fort bli midlertidig.

   Støre er kort og godt en riking som har valgt partiet av karrierehensyn. Han var i sin tid nær ved å gå en annen politisk vei. Han er ikke vokst opp i og med arbeiderbevegelsen, men adoptert inn i den av mangel på bedre kandidater. Nestlederen ble veiet, men funnet for lett.

Nordmenns hverdag

Støre vil ha problemer med å forstå nordmenns hverdag. Han kan opptre så mye han orker i partilagene, fagforeningene eller på «gølvet» i bedriftene, og komme med velvalgte formuleringer laget av partiets taleskrivere ved siden av å opptre i fritidsklær eller oppbrettede skjorteermer. Han er bare ikke den delen av hverdags-Norge, hverken nå eller i barndom og ungdom. Vi ser det på dagens partiprogram, standpunktene hans og politikken som er for bastant, stivbent og ideologisk. Programmet peker ikke fremover mot et mer moderne Norge anno 2014 og videre.

Nærmere LO

Støre sier han vil ha et nærmere samarbeid med LO. Det må han for å få finansiert valgkamp og svertekampanjer mot de borgerlige. Men politisk er det å satse på LO det samme som å konservere, for ikke å si gå baklengs inn i fremtiden. Han får ikke til en modernisering av Norge i tospann med LO. Sistnevnte er dyktig til å fremme nåværende medlemmers interesser, og særlig de som alt er i arbeid, men bidrar med lite for å øke sysselsettingen og gi de arbeidsløse en sjanse i arbeidslivet. LO vil forsøke å stoppe enhver forandring i arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser som åpner for at flere får midlertidig jobb, en fot innenfor, en utsikt til fast ansettelse. Så fastlåst er holdningene at fagorganiserte på flere arbeidsdplasser har meldt seg ut. Rigorøse betemmelser i arbeidstids- og turnusoprdningene skal fryses fast uansett hva arbeidstagerne mener. Det protesterer mange mot. Det ulmer.

Maskingevær og rikssynser

Støre er som sagt for ideologisk og programmatisk orientert, for mye opptatt av å hakke, fordreie og være et maskingevær av en rikssynser som tenker høyt og fort på inn- og utpust overfor mediene, men som sjelden gir fra seg kloke refleksjoner, for ikke å si ta selvkritikk.

   Han var dyktig og populær som utenriksminister, men har ikke vist seg som noen stor statsmann så langt. Faktisk er han på vei til å bryte den svært viktige tverrpolitiske enigheten rundt de store linjene i et lite lands forhold til omverdenen.

Urettferdig kritikk

Det siste nå er at han har gått løs på utenriksminister Børge Brendes og Solberg-regjeringens politikk og holdninger til Israel, Palestina og Midt-Østen. For et par dager siden beskyldte han regjeringen for at den «ville ha en ny Israelpolitikk fordi Frp var med i regjeringen». Utenriksminister Brende ble kritisert for å være «unnfallen». Og så mente (selvsagt) Støre at «okkupasjonen (til Israel) er kjernen i konflikten på Gaza-stripen». Hamas-terroren ble ikke nevnt.

   Det har fått Børge Brende til å konstatere at Støres utsagn er «uverdig». Hvilken det er med god margin. Brende sier rett ut at Arbeiderpartiets nye leder bedriver en form for partipolitisk taktikkeri som han ikke opplevde mens Jens Stoltenberg var Ap-leder. Støre gjør seg selv liten, sier dagens utenriksminister. Brende oppholder seg i FN i et forsøk på å finne en løsning på Midt-Østenkonflikten sammen med de store aktørene i verdenssamfunnet. Norsk utenrikspolitikk ligger fast, slår Brende fast, og ber om at vi i Norge, uansett partitilhørighet, står samlet om hovedlinjene, særlig i den konflikten Midt-Østen nå er oppe i.

Ikke lenger jobb nummer én

Jonas Gahr Støre har valgt ut tre hovedområder for Arbeiderpartiets valgkampstrategi, hvor klimaspørsmålet er satt aller høyest. Det er bra for den borgerlige regjeringen. Klimapolitikk er kanskje ingen direkte tapersak, men det er desidert ikke noen stor vinnersak overfor norske velgere. Det eneste Støre oppnår, er å komme i konflikt med LOs industriforbund, hvilket alt har skjedd.

   Det vakte oppsikt i Stortinget da Støre la frem de tre politiske hovedmålene. «Arbeid, jobb nummer én» var ikke blant de prioriterte sakene.

   Arbeiderpartiet under Støre kommer til å kreve markante skatteøkninger. Han vil nullstille alle lettelser Solberg-regjeringen har gitt og vil gi, og i tillegg øke formueskatten og det generelle skattenivået. Han vil være opptatt av «forskjells-Norge» med stigende avstand mellom rikfolk og vanlige folk – helt i Thomas Pikettys ånd. Piketty er omstridt blant fagøkonomer, men det vil ikke avstå Støre fra å legge den sosialistiske økonomens blåkopi ut over Norgeskartet. Etter et betydelig sosialdemokratisk fotavtrykk på Norge gjennom årtier – og spesielt i perioden 2005-2013, da ulikhetene økte mest.