mandag 23. november 2015

Asyl- og innvandrerforliket

I forrige uke ble seks partier og 161 av 169 stortingsrepresentanter enige om et bredt forlik rundt asyl- og innvandringspolitikken. I seg selv er det bra, fordi det nå er mindre sannsynlighet for at nye regjeringer ser seg tjent med å gjøre endringer i skjerpende eller ”liberaliserende” retning. Den omforente asylpolitikken blir norsk politikk i flere, kan hende mange, år fremover
De 18 konkrete enkeltpunktene i forliket er stort sett identisk med hva Solbergregjeringen opprinnelig foreslo, og som ble ytterligere finsnekret av Høyres og Fremskrittspartiets stortingsgrupper. Venstre og KrF diltet med til syvende og sist, men prøver nå i etterkant å tolke asylavtalen litt i ”deres” retning, dvs den er ikke ”så ille” som de opprinnelig mente den ville bli.

Dagsavisen bekrefter
Da er det på sin plass å henvise til fredagens leder i Arbeiderpartiets hofforgan, Dagsavisen: ”Den blåblå regjeringen har fått med seg Stortingets flertall på den kraftigste tilstramning i asylpolitikken noensinne.” Avisen henviser til en uttalelse fra Frps parlamentariske leder Tom Nesvik som hevder at dette har Frp kjempet for i 30 år. Dagsavisen kommenterer: ”Det har han rett i”.
Som svar på Venstres halvhjertede oppslutning om en innstramningspolitikk sendte velgerne partiet godt under sperregrensen i den sist offentliggjorte meningsmålingen. KrF har bare flytter seg opp og ned med noen promiller på de siste gallupene og har overhodet ikke tjent på sin ”liberale” linje overfor asylsøkere og immigranter.

Streng, men rettferdig
Innholdet i forliket minner svært mye om standpunktene til Stoltenbergregjeringen og forsvaret for en ”streng, men rettferdig asylpolitikk”. Jeg har spart på avisinnleggene til tidligere justisminister Grete Faremo og statssekretær Pål Lønnseth. De argumenterte på omtrent samme måte som Erna Solberg og Siv Jensen gjør nå – men på en mye mer dramatisk bakgrunn. Ingen kunne for to-tre år siden drømme om hvilken flyktningetsunami vi ville møte i 2015 og 2016. Hadde innstramningen skjedd tidligere, for eksempel gjennom samarbeidsavtalen mellom regjeringen og ”støttepartiene” i 2013, ville vi antagelig stått bedre rustet til å håndtere dagens flyktningestrøm – og mottakene kunne vært tømt for å gjøre plass til noen av de nyankomne. De over 5.000 mottaksbeboere som de siste årene har fått opphold, men ikke plass i noen kommune, ville vært på god vei inn i integrering i norske lokalsamfunn.

Støvet rundt asylbarna
I stedet har det politiske Norge vært tvunget til å håndtere saker som ”asylsøkerbarna” og alt det støvet som KrF og Venstre lot virvle opp i den forbindelse. Denne parentesen i norsk flyktningepolitikk kostet mye arbeid og tapt tid, og flere familier med grunnløse og avslåtte asylsøknader kunne vært returnert til fordel for de mange nye med virkelig beskyttelsesbehov som banker på asylsøkerdøra.
Venstre og KrF har, etter min mening, gjort stor skade med sine i og for seg snille, velmente og humane holdninger. De har forsinket flere prosesser. Først gjennom motstanden mot å hjelpe flyktninger der de er/var i nærområdet rundt Irak og Syria (hvor norske kroner kan gjøre mye mer nytte for seg enn i Norge), dernest – i disse dager – å undergrave regjeringens forslag til dekning av 9,5 milliarder kroner ekstrautgifter til flyktninger i Norge.

Hellig og urørlig
For KrF er bistandsbudsjettet noe ”hellig” og urørlig. ”De fattige ute i den fattige verden blir rammet”, heter det. Uten å ha fått med seg at mange av ”de fattige” er ikke der ute lenger – de er kommet til Norge. Norge bruker en del av bistandsbudsjettet i en akutt og presset situasjon til å dekke ekstrakostnader på kort sikt. Helt i tråd med FNs og OECDs regelverk. Sverige og andre land bruker nå mye mer av sine bistandsbudsjetter på flyktninger i Europa. Det må kunne aksepteres for 2016. Senere kan og bør bistandsbudsjettet bygges opp igjen.
Kristelig Folkeparti har allierte i alle de ”frivillige” eller statlige flyktningeorganisasjonene, der medarbeiderne både hjemme og ute er statsfinansiert som offentlige ansatte. De meler sin egen kake og har ikke noe ansvar for helheten. De er rene lobbyorganisasjoner og særinteressegrupper. Det gjelder også FN-relaterte organisasjoner som er vant til å være en urokkelig del av det norske statsbudsjettet.

Hummer og kanari
I debatten rundt forliket og innstramningstiltak har mye vært sauset sammen som ikke hører sammen:
For det første måtte regjeringen gjennomføre en ekstraordinær lovendring i stor hast for å håndtere den alvorlige situasjonen ved russergrensen på Storskog. En situasjon som Putins Russland selvsagt kunne ha håndtert om landet ønsket det. Å åpne grensene mot Norge på vid gap, sende flyktninger over med beskjed om at de er uønsket i Russland, var nok en takk for sist fordi Norge er med på sanksjonene etter annekteringen av Krim og Putins støtte til borgerkrigen i Ukraina.
Dette hullet i grensekontrollen blir nå tettet, Norge vil pukke på returavtalen fra 2007 og forhåpentlig sette opp direktefly fra Kirkenes til Kabul og andre steder der flyktningene lever i trygghet fra krig og forfølgelse. Husk at FN og flyktningekomissæren godkjenner retur også til land i krig eller borgerkrig dersom der finnes relativt trygge regioner innenfor landets grenser. Det gjelder både Afghanistan, Pakistan og Irak.

Generell innstramning
For det andre er og var det uomgjengelig nødvendig å foreta en kraftig generell innstramning i flyktningepolitikken slik at Norge ikke blir blant verdens mest attraktive for økonomiske immigranter. Dette har Stortinget nå gått med på gjennom forliket. Venstre og KrF kan si hva de vil.
Et viktig instrument for å få kontroll med situasjonen, er innføring av instruksjonsrett for regjeringen i forhold til klageorganet UNE. Endringen er overmoden. Det er greit at en avslått asylsøknad bør gis mulighet for ny og avgjørende behandling i UNE, men i dagens situasjon bør signalet være til dem som opprettholder asylsøknaden etter avslag, at de har lite å hente ved en klage eller anke. UNE er ingen domstol, og regjeringen er i sin fulle rett til å instruere UNEs medarbeidere til å følge justisdepartementets syn og skjønn i sakene. Enkeltmedarbeidere i UNE skal ikke lenger få anledning til å drive en ”privatpraksis” om de synes synd på enkelte asylsøkere.

Ja til integrering
Det tredje debatt-temaet før og under forliksforhandlingene er integrering. Her er jeg mer på linje med støttepartiene. Selvsagt skal alle krefter settes inn på integreringstiltak som virker, og kommunene bør få økte ressurser og statsgarantier også ut over en femårsperiode, ellers vil sosialstøtteutgiftene gå rett til himmels etter introduksjonsperioden. Det er ingen selvfølge at flyktninger innen noen få år vil være selvhjulpne økonomisk og stå på egne bein uten å belaste lokalsamfunnene.
Et poeng er at integreringstiltak ikke hører hjemme i diskusjonen akkurat nå. Det er noe som kommer i en egen melding som regjeringen forbereder til våren. For øyeblikket har myndighetene mer enn nok med å identifisere og kontrollere flyktninger, sørge for rask retur av dem som ikke har behov for beskyttelse og skaffe mer langsiktig plass til alle dem som nå bor på midlertidige, akutte mottak (hoteller, haller, telt og andre uegnede midlertidige oppholdssteder).

Avklaring først
Det er først når behovet for beskyttelse er avklart, at integrasjonsarbeidet kan starte. Asylsøkere som trolig ikke vil få opphold i Norge skal naturligvis ikke avkreves eller gis norskopplæring (ihvertfall ikke i dagens omfang), arbeide utenfor mottaket eller få anledning til å bosette seg selv hvor de vil. I det siste tilfellet vil flyktningene søke til ghettolignende strøk i Oslo og andre større byer – hvor de kan forsvinne ut av myndighetenes kontroll. Og med fare for at vi får norske Molenbeek-reir for IS-krigere.
Tre faser altså: Avklaring med oppholdsvedtak ja eller nei, retur av lykkejegerne - de økonomiske immigrantene - deretter integrering av dem med beskyttelsesbehov..
Jonas Gahr Støre var den som i virkeligheten åpnet slusene for flyktninger med sitt famøse løfte på landsmøtet i våres om å ta imot 10.000 syrere. Det er dette tallet 30.000-40.000 flyktninger nå konkurrerer om å fylle. Først til mølla…

Støttepartiene forsinket det hele
Samtidig har Støre rett på ett punkt i sin kritikk mot regjeringen: At prosessen og innføring av innstramningstiltak er gått for tregt. Det skyldes ikke regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet, de ble enige ganske raskt. Det var ”støttepartiene” KrF og Venstre som forsinket det hele. Regjeringen burde ha hoppet over dette leddet og gått rett til Arbeiderpartiet og Senterpartiet for en avtale.

Men det skjedde ikke, og nå får vi bare gjøre det beste ut av det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar