I forrige
uke ble seks partier og 161 av 169 stortingsrepresentanter enige om
et bredt forlik rundt asyl- og innvandringspolitikken. I seg selv er
det bra, fordi det nå er mindre sannsynlighet for at nye regjeringer
ser seg tjent med å gjøre endringer i skjerpende eller
”liberaliserende” retning. Den omforente asylpolitikken blir
norsk politikk i flere, kan hende mange, år fremover
De 18
konkrete enkeltpunktene i forliket er stort sett identisk med hva
Solbergregjeringen opprinnelig foreslo, og som ble ytterligere
finsnekret av Høyres og Fremskrittspartiets stortingsgrupper.
Venstre og KrF diltet med til syvende og sist, men prøver nå i
etterkant å tolke asylavtalen litt i ”deres” retning, dvs den er
ikke ”så ille” som de opprinnelig mente den ville bli.
Dagsavisen
bekrefter
Da er det
på sin plass å henvise til fredagens leder i Arbeiderpartiets
hofforgan, Dagsavisen: ”Den blåblå regjeringen har fått med seg
Stortingets flertall på den kraftigste tilstramning i asylpolitikken
noensinne.” Avisen henviser til en uttalelse fra Frps
parlamentariske leder Tom Nesvik som hevder at dette har Frp kjempet
for i 30 år. Dagsavisen kommenterer: ”Det har han rett i”.
Som
svar på Venstres halvhjertede oppslutning om en
innstramningspolitikk sendte velgerne partiet godt under
sperregrensen i den sist offentliggjorte meningsmålingen. KrF har
bare flytter seg opp og ned med noen promiller på de siste gallupene
og har overhodet ikke tjent på sin ”liberale” linje overfor
asylsøkere og immigranter.
Streng,
men rettferdig
Innholdet
i forliket minner svært mye om standpunktene til
Stoltenbergregjeringen og forsvaret for en ”streng, men rettferdig
asylpolitikk”. Jeg har spart på avisinnleggene til tidligere
justisminister Grete Faremo og statssekretær Pål Lønnseth. De
argumenterte på omtrent samme måte som Erna Solberg og Siv Jensen
gjør nå – men på en mye mer dramatisk bakgrunn. Ingen kunne for
to-tre år siden drømme om hvilken flyktningetsunami vi ville møte
i 2015 og 2016. Hadde innstramningen skjedd tidligere, for eksempel
gjennom samarbeidsavtalen mellom regjeringen og ”støttepartiene”
i 2013, ville vi antagelig stått bedre rustet til å håndtere
dagens flyktningestrøm – og mottakene kunne vært tømt for å
gjøre plass til noen av de nyankomne.
De over 5.000 mottaksbeboere som de siste årene har fått opphold,
men ikke plass i noen kommune, ville vært på god vei inn i
integrering i norske lokalsamfunn.
Støvet
rundt asylbarna
I stedet
har det politiske Norge vært tvunget til å håndtere saker som
”asylsøkerbarna” og alt det støvet som KrF og Venstre lot
virvle opp i den forbindelse. Denne parentesen i norsk
flyktningepolitikk kostet mye arbeid og tapt tid, og flere familier
med grunnløse og avslåtte asylsøknader kunne vært returnert til
fordel for de mange nye med virkelig beskyttelsesbehov som banker på
asylsøkerdøra.
Venstre
og KrF har, etter min mening, gjort stor skade med sine i og for seg
snille, velmente og humane holdninger. De har forsinket flere
prosesser. Først gjennom motstanden mot å hjelpe flyktninger der de
er/var i nærområdet rundt Irak og Syria (hvor norske kroner kan
gjøre mye mer nytte for seg enn i Norge), dernest – i disse dager
– å undergrave regjeringens forslag til dekning av 9,5 milliarder
kroner ekstrautgifter til flyktninger i Norge.
Hellig
og urørlig
For KrF er
bistandsbudsjettet noe
”hellig” og urørlig. ”De fattige ute i den fattige verden blir
rammet”, heter det. Uten å ha fått med seg at mange av ”de
fattige” er ikke der ute lenger – de er kommet til Norge. Norge
bruker en del av bistandsbudsjettet i en akutt og presset situasjon
til å dekke ekstrakostnader på kort sikt. Helt i tråd med FNs og
OECDs regelverk. Sverige og andre land bruker nå mye mer av sine
bistandsbudsjetter på flyktninger i Europa. Det må kunne aksepteres
for 2016. Senere kan og bør bistandsbudsjettet bygges opp igjen.
Kristelig
Folkeparti har allierte i alle de ”frivillige” eller statlige
flyktningeorganisasjonene, der medarbeiderne både hjemme og ute er
statsfinansiert som offentlige ansatte. De meler sin egen kake og har
ikke noe ansvar for helheten. De er rene lobbyorganisasjoner og
særinteressegrupper. Det gjelder også FN-relaterte organisasjoner
som er vant til å være en urokkelig del av det norske
statsbudsjettet.
Hummer
og kanari
I debatten
rundt forliket og innstramningstiltak har mye vært sauset sammen som
ikke hører sammen:
For det
første måtte regjeringen gjennomføre en ekstraordinær lovendring
i stor hast for å håndtere den alvorlige situasjonen ved
russergrensen på Storskog. En situasjon som Putins Russland selvsagt
kunne ha håndtert om landet ønsket det. Å åpne grensene mot Norge
på vid gap, sende flyktninger over med beskjed om at de er uønsket
i Russland, var nok en takk for sist fordi Norge er med på
sanksjonene etter annekteringen av Krim og Putins støtte til
borgerkrigen i Ukraina.
Dette
hullet i grensekontrollen blir nå tettet, Norge vil pukke på
returavtalen fra 2007 og forhåpentlig sette opp direktefly fra
Kirkenes til Kabul og andre steder der flyktningene lever i trygghet
fra krig og forfølgelse. Husk at FN og flyktningekomissæren
godkjenner retur også til land i krig eller borgerkrig dersom der
finnes relativt trygge regioner innenfor landets grenser. Det gjelder
både Afghanistan, Pakistan og Irak.
Generell
innstramning
For det
andre er og var det uomgjengelig nødvendig å foreta en kraftig
generell innstramning i flyktningepolitikken slik at Norge ikke blir
blant verdens mest attraktive for økonomiske immigranter. Dette har
Stortinget nå gått med på gjennom forliket. Venstre og KrF kan si
hva de vil.
Et
viktig instrument for å få kontroll med situasjonen, er innføring
av instruksjonsrett for regjeringen i forhold til klageorganet UNE.
Endringen er overmoden. Det er greit at en avslått asylsøknad bør
gis mulighet for ny og avgjørende behandling i UNE, men i dagens
situasjon bør signalet være til dem som opprettholder asylsøknaden
etter avslag, at de har lite å hente ved en klage eller anke. UNE er
ingen domstol, og regjeringen er i sin fulle rett til å instruere
UNEs medarbeidere til å følge justisdepartementets syn og skjønn i
sakene. Enkeltmedarbeidere i UNE skal ikke lenger få anledning til å
drive en ”privatpraksis” om de synes synd på enkelte asylsøkere.
Ja til
integrering
Det tredje
debatt-temaet før og under forliksforhandlingene er integrering. Her
er jeg mer på linje med støttepartiene. Selvsagt skal alle krefter
settes inn på integreringstiltak som virker, og kommunene bør få
økte ressurser og statsgarantier også ut over en femårsperiode,
ellers vil sosialstøtteutgiftene gå rett til himmels etter
introduksjonsperioden. Det er ingen selvfølge at flyktninger innen
noen få år vil være selvhjulpne økonomisk og stå på egne bein
uten å belaste lokalsamfunnene.
Et
poeng er at integreringstiltak ikke hører hjemme i diskusjonen
akkurat nå. Det er noe som kommer i en egen melding som regjeringen
forbereder til våren. For øyeblikket har myndighetene mer enn nok
med å identifisere og kontrollere flyktninger, sørge for rask retur
av dem som ikke har behov for beskyttelse og skaffe mer langsiktig
plass til alle dem som nå bor på midlertidige, akutte mottak
(hoteller, haller, telt og andre uegnede midlertidige
oppholdssteder).
Avklaring
først
Det er
først når behovet for beskyttelse er avklart, at
integrasjonsarbeidet kan starte. Asylsøkere som trolig ikke vil få
opphold i Norge skal naturligvis ikke avkreves eller gis
norskopplæring (ihvertfall ikke i dagens
omfang), arbeide utenfor mottaket eller få
anledning til å bosette seg selv hvor de vil. I det siste tilfellet
vil flyktningene søke til ghettolignende strøk i Oslo og andre
større byer – hvor de kan forsvinne ut av myndighetenes kontroll.
Og med fare for at vi får norske Molenbeek-reir for IS-krigere.
Tre
faser altså: Avklaring med oppholdsvedtak ja eller nei, retur av
lykkejegerne - de økonomiske
immigrantene - deretter
integrering av dem med beskyttelsesbehov..
Jonas
Gahr Støre var den som i virkeligheten åpnet slusene for
flyktninger med sitt famøse løfte på landsmøtet i våres om å ta
imot 10.000 syrere. Det er dette tallet 30.000-40.000 flyktninger nå
konkurrerer om å fylle. Først til mølla…
Støttepartiene
forsinket det hele
Samtidig
har Støre rett på ett punkt i sin kritikk mot regjeringen: At
prosessen og innføring av innstramningstiltak er gått for tregt.
Det skyldes ikke regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet, de
ble enige ganske raskt. Det var ”støttepartiene” KrF og Venstre
som forsinket det hele. Regjeringen burde ha hoppet over dette leddet
og gått rett til Arbeiderpartiet og Senterpartiet for en avtale.
Men det
skjedde ikke, og nå får vi bare gjøre det beste ut av det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar