Krig først - deretter diplomati og fred

Undertegnede har med forsett ventet noen dager med å kommentere terrorangrepene i Paris, reaksjonene, analysene og løsningsforslagene.

Det er unødvendig å følge opp de mange sjokkpregede og følelsesladede beskrivelsene av det som skjedde i Paris. Ethvert menneskelig vesen med hode og hjerte kan bare si seg enig med USAs utenriksminister John Kerry når han karakteriserer IS-krigerne som «psykopatiske monstre».

I kjølvannet av tragedien kommer de velkjente oppfordringene om ikke å «overdrive» motangrep, ikke sette personvernet til side og ikke la overvåkningsorganer ta i bruk verktøy som er nødvendig når demokratienes voktere skal utføre den jobben folkevalgte nasjonalforsamlinger har bedt dem gjøre.

Jeg har sagt og skrevet det før: Datatilsynet er av og til de kriminelles og terroristers beste venn her i landet, og noe tilsvarende gjelder i altfor mange andre land.

Frankrike i krig

Frankrikes president har uttalt at «landet er i krig» og at kampen mot IS vil bli nådeløs. Bombeangrepene mot IS-kontrollerte områder og posisjoner er trappet kraftig opp, og en tredobling av innsatsen kan ventes når hangarskipet «Charles de Gaulle» er på plass i Middelhavet. Russerne har steppet opp bombingen drastisk det siste døgnet. Frankrike og Russland skal nå koordinere angrepene sine, og den franske presidenten gjester Moskva i neste uke. Vi ser konturene av den eldgamle stormaktskoalisjonen fra 1800-tallet.

Franskmennene bomber, russerne bomber, amerikanerne bomber, dog ut fra forskjellige motiver og mot forskjellige mål. Russerne angriper de moderate og demokratiske motstandsbevegelsene som har gjort opprør mot det tyranniske Assad-regimet, milits som blir støttet og utstyrt av USA. De andre i anti-IS-koalisjonen gjør så godt de kan for å drive tilbake hovedfienden, som er IS, ISIL, «Kalifatet». Her er alle arabiske land medaktører.

Nødvendige angrep

De målrettede angrepene er, mener jeg, nødvendige for å stanse Den islamske statens ekspansjon geografisk. Om de ikke fant sted, ville størstedelen av Irak med hovedstaden Bagdad snart være på Kalifatets hender og Iraks skjøre statsbygg rase sammen. Langt større områder i Syria ville bli erobret av IS og landet gå helt opp i limingen, med det kaoset og de ufattelige menneskelige lidelser det ville påføre befolkningen som ennå holder til innenfor grensene. Får IS kontroll over alle Iraks oljekilder, vil de står enda sterkere ved nye okkupasjoner – og i mulighetene til å etablere «en annen front» i selve Europa. Aksjonene i Frankrike blir bare en forsmak på hva de europeiske landene vil bli stilt overfor dersom det skjer.

I en krig står ikke alle parter fritt til å velge våpen og virkemidler. Kriger av denne typen er asymmetrisk. USA, Frankrike og andre land har forsøkt etter beste evne å demme opp for Kalifatets utbredelse geografisk og vil antagelig lykkes med det. Satelittovervåkning, radaranlegg og øyne og ører på bakken kan uten store problemer identifisere og lede fly og langtrekkende missiler mot kommandosentraler, ammunisjonslagre, drivstofftanker, treningsleire, kolonner med militære kjøretøyer, stridsvogner, minefelt, ja, infanteri med håndholdte granatvåpen for den saks skyld.

Skal strupes økonomisk

I disse dager og timer rettes angrepstoktene mot oljekilder og andre finansieringskilder til Den islamske staten. Når disse kildene er tømt, vil IS ikke lenger ha ressurser til å fortsette den territorielle ekspansjonen eller kontrollen. Det er det som gjør IS-ledelsen så desperat nå.

Uansett er det nødvendig, i den fasen man er inne i, nettopp å bruke «bomber og granater», krigens virkemidler. Det er ikke andre valgmuligheter. Motstanderen forstår ikke noe annet språk. IS har tatt initiativet til krigen og får det svaret de fortjener. Samtidig er det viktig å huske på at «Kalifatet» ikke er noen legitim stat. De arabiske og europeiske maktene trenger strengt tatt ikke følge «krigens lover» eller internasjonale konvensjoner for å slå til mot IS. Det dreier seg om en undersivilisert bande av forbrytere mot menneskeheten.

Noen må ned på bakken

Problemet er at skal Kalifatets psykopatiske monstre i menneskeskikkelse elimineres, må noen før eller senere ned og inn på bakken for å erobre byene og landsbyene og renske ut de siste IS-reirene. Det blir ikke enkelt. De som slåss best akkurat nå, er den ikke-kommunistiske kurdermilitsen og noen av de regjeringstro, shiamuslimske styrkene Bagdad disponerer. Pluss noen opprørsgrupper inne i Syria. USAs president gjentar gang på gang at det er uaktuelt med amerikanske innsatsstyrker på bakken, selv om «rådgivere» og mindre spesialstyrker kan bli benyttet i en slags «under cover» krig. Det samme gjelder nok Frankrike og Storbritannia og EUs forsvarsstyrker. NATO-kommandoene er foreløpig ikke tatt i bruk.

Men: når IS er nedkjempet militært – og det vil de – hva så? Parallelt med krigen som pågår, må selvsagt de diplomatiske forsøkene for våpenstillstand og fred intensiveres. Her har Russland og Iran en viktig rolle sammen med araberstatene i regionen. Hittil har Russland og China som faste medlemmer av FNs sikkerhetsråd lagt ned veto mot enhver resolusjon som tar sikte på å fjerne Assad-regimet. De to stormaktene bærer et hovedansvar for at man ikke er kommet lenger langs det diplomatiske sporet.

Vil Russland gå inn?

Paradoksalt nok er Russland den eneste militærmakten med muskler som kan tenkes å gå inn med et begrenset antall regulære styrker i Syria. Det blir i tilfellet for å redde Assad-regimet som igjen er Russlands allierte i denne delen av Midt-Østen. Hele konflikten har overtoner fra den kalde krigens dager (som er i ferd med å oppstå på ny med Putin som drivende kraft). Russlands de facto diktator har skaffet seg en form for legitimitet for inngripen ved den IS-installerte bomben i det russiske flyet som styrtet over Sinai. Russiske myndigheter har nå erkjent at flyet styrtet på grunn av en bombe ombord.

Spesialstyrker er helt sikkert på vei – eller er allerede i beredskap i den russiske basen og enklaven Tartus på den syriske kysten.

Den russiske marinebasen i Tartus og dens betydning for krigen i Syria har vært et fraværende eller underkommunisert element i konflikten. Dens rolle har vært overdøvet av katastrofereportasjer og presentasjoner av menneskelige lidelser blant sivilbefolkningen og flyktningestrømmen. Hverken reportere eller analyseorienterte journalister har lagt noen vesentlig vekt på dette forholdet. Det er urovekkende fordi vanlige mennesker i Europa og USA ikke har fått hele oversikten over dramaet, «plottet», alle enkeltdelene konflikten består av.

Fra den kalde krigen

Marinebasen i Tartus på Syrias middelhavskyst ble etablert under den kalde krigen (1971), og er Russlands eneste gjenværende utenfor det tidligere Sovjet-Unionen. Den er ikke noen «flåtebase» med fast stasjonerte krigsskip, men et logistikkanlegg og teknisk støttepunkt. Foreløpig er basen uten de tekniske installasjoner som gjør den til en fullverdig kontroll- og varslingssentral med et kommandoapparat som kan lede store militære operasjoner. Men det kan raskt endre seg.

I Tartus, som er en by på 115.000 innbyggere bare to mil nord for grensen til Libanon, befinner det seg flere tusen russere knyttet til selve marinebasen. Den ble nylig forsterket med 4.000 militært og sivilt personell, hvorav det meste utgjør en sterk vaktstyrke. Under opprøret mot Assad sørget russerne for å overføre et større antall kamphelikoptere fra Kaliningrad ved Østersjøen (Königsberg, Øst-Preussen).

Russisk minoritet

Det hører med til historien at omlag100.000 russere er bosatt i Syria, og også denne minoriteten er nå urolig for hva som vil skje. Tartus-basen vil være deres siste evakueringshavn dersom alt rakner. Det vil det neppe gjøre. Tvert imot kan Putin dra sitt velkjente kort: Russiske minoriteters velbefinnende og rettigheter er «moderlandets» ansvar også når de befinner seg utenfor Russlands grenser.

Formelt er Tartus-basen en del av den russiske Svartehavsflåten. I tråd med Putins gigantiske opprustningsplaner ble det i 2009 startet et program for gjenoppbygging og utvidelse av basen etter forfallet på 1990-tallet. Russland har klare stormaktsambisjoner, og Tartus skal være støttepunkt og gi et russisk fotfeste i Syria og ararberverdenen. Det er derfor ikke så merkelig at Putin støtter Assad-regimet av alle krefter. Tartus kan falle dersom et vestorientert, demokratisk regime tar over uten at Russland får avgjørende innflytelse.

Våpensalg

Et viktig tilleggsmotiv for å støtte Assad, er at Russland er Syrias viktigste leverandør av våpen, og det meste av leveransene foregår over Tartus havn, som har dypvannsfaciliteter og kan ta imot alle typer russiske krigsskip, bortsett fra hangarskipet «Admiral Kuznetsov».

Antagelig må araberstatene, EU, Frankrike og USA gi Putin underhånden forsikringer om at Russland vil få beholde Tartus etter et eventuelt regimeskifte, og partene som skal danne et nasjonalt grunnlag for et nytt styre må gå med på en slik garanti.

«Fordelen» med en eventuell russisk militær innsats på bakken i Syria, er at russerne har en lang og besk erfaring med kamp mot det de definerer som terrorister. Tetsjenia er det mest grufulle eksemplet. Settes russiske militæravdelinger inn mot IS, vil vi se en nådeløs og brutal krigføring uten sidestykke, selv i en krig og borgerkrig der de mest bestialske metoder har vært benyttet allerede.