Statsbudsjettet - Flyktningesunamien

Solbergregjeringens forslag til statsbudsjett for 2016 var så godt, veltilpasset og i tråd med omstillingskravet at kritikerne ikke har funnet så mye å henge seg opp i. Da må man ty til andre grep og vinklinger for å sverte det.Typisk er anklagen om at flyktningene fra Syria og noen andre land har fått en så dårlig velkomst både i Europa generelt og i Norge spesielt at det går på humanitet og menneskeverd løs. Vi skulle vært forberedt! Mer penger må til! For mottaksapparatet var ikke forberedt, beredskapen på et lavmål. Mottak måtte improviseres.

   Problemet kritikerne overser er at også i land med langt større ressurser enn vesle Norge, er man blitt overrasket over omfanget av den nye bølgen av mennesker på vandring.

Umulig å forutse

Kunne noen med profetiske evner virkelig ha sett i glasskula hvilke mengder som bestemte seg for å søke lykken i Vest-Europa? Ingen med vettet i behold kan påstå det. Omfanget av strømmen vestover og nordover har overrasket samtlige land på marsjruten – uansett hvilke myndigheter som sitter med ansvaret i de enkelte transittstater eller på endestasjonene.

   Vi må bare konstatere at Europa ble tatt på senga, at det ikke var fysisk mulig å sluse de mange titusener daglig til registrering, siling, humanitær bistand, klær og tak over hodet i den innledende kritiske fasen. Det er betegnende at frivillige hjelpeorganisasjoner skriker høyest og forlanger handling og besluttsomhet slik at alt kan legges til rette for de mange nyankomne. Verst er kanskje angrepene fra Norsk Folkehjelp – LOs «røde kors» - som benytter anledningen til å gi dagens norske regjering en ørefik. Langspurten mot 2017-valget er i gang, og noen har fått marsjordre.

Har improvisert godt

Selv synes jeg myndighetene har vært raske til å snu seg rundt, improvisere og vise handlekraft. Våre immigrasjonsmyndigheter har satt alle kluter til, jobber dag og natt for å utvide kapasiteten, tatt forlegninger, haller, hoteller og private hjem i bruk. Alt er ikke gått på skinner, men hva kan man forlange? Hovedproblemet oppsto ved ankomsten til de første landene på det europeiske kontinent som ikke maktet å stanse strømmen eller organisere en form for kontroll. Selv en «Nobelpriskandidat» som Angela Merkel og hennes nærmeste sier nå krystallklart at et stort antall flyktninger vil bli returnert, det snakkes om 400.000.

   Årsaken til dette er kort og godt at flyktningene er en sammensatt gruppe, og bare en brøkdel oppfyller asylkriteriene. Flyktningene kommer fra land, inklusive Syrias naboland, der det ikke står om livet direkte, men hvor leveforholdene er svært vanskelige i overfylte leire og hvor flyktninger har oppholdt seg i årevis i håp om at borgerkrigen i hjemlandet skulle ta slutt. Så skjer ikke det innenfor en rimelig tidshorisont, og jakten på permanent lykke griper om seg.

En bedre livssituasjon

For dette er hva det dreier seg om: Ønsket om at voksne og barn skal få en bedre fremtid preget av livskvalitet, verdighet og velferd på et høyere nivå sammenlignet med forholdene de kommer fra. Formelt kaller de seg krigsflyktninger og asylsøkere med behov for personlig beskyttelse mot forfølgelse. Realiteten er noe annet. De fleste er økonomiske immigranter som higer etter et bedre liv. Det er hva de forteller mediene etter ankomst til Norge i midlertidige mottakssentre: Foreldre tenker på sine barns utdannelse og en ny start, kanskje jobb om det finnes. Unge, sterke menn helt ned i mindreårig alder sendes i forveien i håp om familiegjenforening senere. Flyktningene hopper gladelig over landegrenser der de kan føle seg trygge fra krigens redsler. Men de ønsker noe mer.

Hvor mange terrorister?

Svært mange har fått «hjelp» av menneskesmuglere og dokumentsvindlere, falske pass florerer, og mange myndigheter har mistet oversikten. Ganske sikkert er det at blant flyktningene har ekstremistgrupper som IS plantet sine hellige, usiviliserte krigere. Noe annet man registrerer, er at svært mange av dem som kommer til Vest-Europa er relativt ressurssterke. De kan finansiere en livsfarlig båtreise, de kjøper buss- og togbilletter. Tilbake i leirene i Midt-Østen sitter de fattigste igjen.

   Spesielle innslag har vi de siste dagene sett ved grenseovergangen mellom Russland og Norge. Av de minst 900 som har tatt denne uortodokse ruten, reiser det store flertall fra land der de allerede har fått oppholdstillatelse. Det er bare det at Norge virker mer fristende. Fra før har vi fått stemplet som Europas mest generøse sosialkontor. Vi har tilbud og ordninger som imidlertid var ment for en helt annet gruppe mennesker: arbeidsinnvandrere og de som kommer som resultat av EU/EØS` prinsipp om fri bevegelse av mennesker, varer og kapital. Pluss et begrenset antall kvoteflyktninger og asylsøkere.

Ikke ment for verdens fattige

Velferdsordningene våre var og er ikke ment for alle verdens fattige. Ordningene står i fare for å bryte sammen hvis denne flyktningesunamien fortsetter med like stor styrke. Ihvertfall blir statsbudsjettet sprengt. For her snakker vi ikke om millioner men om mange milliarder kroner. Det er regnet ut hva flyktningene vil koste det norske samfunnet (les: kommunene) i de første fem årene (og behovet for NAV-tilskudd senere). Det er ikke småbeløp, og de vil bli stilt opp mot andre nordmenns krav på tjenester, omsorg og velferd.

   Så skal dette sies: Norge må selvsagt verne om asylinstituttet og ta imot dem med reelle behov. Der det står om livet, skal vårt land ønske folk velkommen. Men et lite land på 5,5 millioner innbyggere har ikke arbeidsplasser, boliger eller utdanningsressurser nok til å ta imot samtlige som nå banker på.

Må gjøre det som er mulig

Vi må gjøre det vi kan for å ha et tilstrekkelig mottaksapparat og yte de mest fundamentale menneskelige behov så langt vi makter når mennesker i nød først har satt sin fot på norsk jord. I en overgangsfase er man nødt til å huse flyktninger i alt fra hoteller til herberger, haller og private hjem. Det skulle bare mangle. Jeg roser gjerne dem som åpner egne boliger og som stiller opp på andre måter

   Men på sikt er vi nødt til å analysere rasjonelt og dele opp flyktningene i grupper. Nå i starten vil langt flere få opphold enn hva vanlig er. Det snakkes om tre fjerdeler av de nyankomne. Neste år kan det gjelde 25.000 mennesker, kanhende 30.000. Eller flere. Jonas Gahr Støres krav om 10.000 blir bare blåbær sammenlignet med dagens realiteter. Men kanskje har løftet om 10.000 inspirert og oppmuntret titusener til å prøve seg i Norge? Mulighetene sprer seg raskt og effektivt i sosiale medier.

   Så er det helt på sin plass å gi flyktninger et tidsbegrenset opphold på inntil fem år, som det nå snakkes om. Det i seg selv er i lengste laget. Ved utløpet av denne perioden skal hver enkelt sak gjennomgås og avgjøres. Jeg tipper at det store flertall får beskjed om utreise. Og da kan vi ikke i mellomtiden satse store ressurser på integrering ute i «det vanlige» Norge.

Paralleller tidligere

Vårt land har opplevd lignende situasjoner tidligere: Båtflyktningene fra det kommunistisk seirende Nord-Vietnam på 70- og 80-tallet fikk bli. Også i dag er det livsfarlig for mange å reise hjem til dette diktaturet. På 90-tallet fikk vi Balkan-flyktningene. De rørte ved våre innerste følelser. Selvsagt fikk de bli til krigen var over. Så reiste de aller fleste hjem, mange med norske starttilskudd som gave. Slik bør det også være i tilfellet de som flykter fra Assad, IS og andre terrorbevegelser i Midtøsten og Nord-Afrika.

   Statsbudsjettet: Det er fornuftig at regjeringen legger frem en tilleggsproposisjon om kostnader og kostnadsdekning om noen uker, når man har bedre oversikt. Og selvsagt skal de største midlene tas fra UD`s bistandsbudsjett. Hvor ellers? Det er derfra pengene tas når Syrias nærområder hjelpes til å ta imot og livnære krigsflyktninger. Nå er «alle» plutselig enige om at hovedinnsatsen må settes inn nettopp i nærområdene.

   De kritiske småpartiene her hjemme er kommet i klemme: Ikke vil de bruke flere oljepenger. Men de vil heller ikke «ta fra» bistand, enten den er akutt eller langsiktig. Sånn går det an å male seg inn i et hjørne.