Hadde
Jonas Gahr Støre ant hva han satte i gang med sitt famøse utspill
på landsmøtet – 10.000 syriske flyktninger – ville han
antagelig ha trukket tilbake det grandiose løftet. Plutsetlig var
det 30.000 flyktninger som konkurrerte om disse forlokkende
mulighetene i en av verdens beste velferdsstater, kjent som generøs,
gavmild og delvis også Europas største sosialkontor. Den som kommer
først til mølla...
Flyktningene,
asylsøkerne og migrantene hoppet over et titalls stater der de i og
for seg kunne være i fred for krigshandlinger. De ville til Norge og
Skandinavia, naturlig nok. Migranter som hadde beskyttet opphold i
Russland, som hadde bodd der i flere år og snakket russisk, strømmet
over grensen ved Storskog. Støre-effekten kom først under en viss
kontroll etter flere uker. Men fortsatt savner mange den direkte
flyforbindelsen mellom Kirkenes og Kabul, som Støres våpendrager
Helga Pedersen krevde midt oppe i støv- eller snøskyen som oppsto.
Naivitet vendt til
realisme
Nordmenn,
og spesielt svenskene, har vært utrolig naive i forhold til
asylsøkere og økonomiske migranter. Den svenske regjeringen måtte
bite i det sure eplet og innrømme at den liberale asylpolitikken
hadde slått fullstendig feil. Mens gråtende statsråder opptrådte
på TV, ble hele politikken gjort om i løpet av noen dager.
I
Norge har Fremskrittspartiet fått ros fra mange uventede hold for å
ha vært mest klarysynt – og fått rett i sine spådommer og
advarsler. Men også Høyre med Erna Solberg i spissen var realistisk
nok til å få til en avtale med støttepartiene for to år siden,
som går ut på tilstramning i flyktningepolitikken – av hensyn til
velferdsstatens bærekraft på sikt.
Bønn om forlik
Jonas
Gahr Støre og Arbeiderpartiet reddet seg ut av klemma ved å
fordele, eller smuldre opp, ansvaret gjennom bønn om «et bredt
forlik». Partilederen visste at om ikke asylsøkersituasjonen kom
under kontroll, ville han få uoverstigelige problemer å hanskes med
om to år – dersom det ble regjeringsskifte etter valget. Han ville
fått konsekvensene av egen politikk i fanget.
Interessant
er det også å se forliksvillighetene om integreringspolitikk, som
ble utløst gjennom en ny avtale mellom seks partier tidligere denne
uken. Støre vil dele ansvaret for de problemene kommune-Norge vil
stå overfor ved bosetting av titusener flyktninger. Han vet også at
disse flyktningene bare vil øke problemene med sosial dumping i
forhold til norske fagorganiserte når de skal ut på arbeidsmarkedet
i en situasjon med stigende arbeidsledighet. Fra før utgjør
arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa et betydelig press på lønns- og
arbeidsvilkår i deler av markedet. Det er ikke nok å «almengjøre»
tariffavtalene. Flyktninger med oppholdstillatelse vil være svært
villige til å underby nordmenn i timelønn og arbeidstid. Ut fra det
de er vant til, vil de likevel oppnå skyhøy timelønn.
Synkende oppslutning
Som
ventet har Arbeiderpartiet fått en kraftig smekk over fingrene som
resultat av flyktningetsunamien. Det viser fallende velgeroppslutning
på meningsmålinger flere måneder på rad. Fremskrittspartiet er en
stigende stjerne og er på nivå med stortingsvalget i 2013. Høyre
holder seg på et stabilt og høyt nivå med mindre bevegelser fra
måned til måned. Utskiftningene i regjeringen Solberg vil føre til
økt popularitet for begge partier.
Plutselig
ser verden og stortingsvalget om to år annerledes ut. Det blir
likevel ingen parademarsj mot regjeringskontorene. På flere
målinger har de borgerlige, ikke-sosialistiske partiene flertall i
Stortinget med god margin. Det kommer til å bli kamp til målstreken
fram til klokken 21.00 valgdagen. Ved å klare innstramningsjobben i
asylsøkerspørsmålet på en brukbar måte, gjennom den sterke
samferdselsutbyggingen og de store og nødvendige reformene (som
aldri ville ha kommet med Arbeiderpartiet) har Solberg-regjeringen
skaffet seg et godt utgangspunkt for en ny fireårsperiode.
Arbeidsmiljøloven
Nå
kommer også de første innrømmelsene av at reformene i arbeidslivet
virker positivt. Det er slett ikke sikkert Ap vil våge å reversere
endringene de har dømt nord og ned de siste to årene.
Kommentatorene i Dagsavisen ligger gjerne et hestehode foran den
trege partiorganisasjonen:
«Selv
om ingen i Ap vil si det høyt, ser også Ap seg tjent med enkelte
endringer i arbeidsmiljøloven. Selv har jeg snakket med Ap-folk som
ser fram til en valgkamp der fagbevegelsen sentralt ikke har vetorett
på lokale avtaler om fleksibel arbeidstid, for eksempel.» Sitat
kommentator Irene Halvorsen i dagens utgave av Dagsavisen.
Høyres
slagord om bedre løsninger og nye muligheter har en kraft i seg som
mange har undervurdert. De peker tilbake på grunnverdiene om
individuell frihet, eiendomsrett, respekt for den enkeltes valg og
familien som privat sfære staten ikke skal blande seg inn i eller
styre.
Koalisjon av
særinteresser
Arbeiderpartiet
fomler og vet ikke hva slags nye prinsipper og krav de skal løfte
opp på fanene lenger. Man har akseptert kapitalismen og det frie
markedet, frihet for nye medier, frihet for åpningstider, frihet på
boligmarkedet og mye, mye mer. Partiet fremstår mer og mer som en
koalisjon av særinteresser der alle skal få sitt, gjerne i form av
økte bevilgninger over statsbudsjettet. Tankesmien Agenda har vært
en fullstendig miss. Ikke ett notat, ikke ett standpunkt har vært
nytt, djervt eller i strid med partiprogrammet. Ingen moderniserings-
eller reformiver. Bare gammelmodige holdninger i en tid som roper på omstilling, nytenkning og kreativitet.
Høyst
sannsynlig vil ledigheten peke nedover når vi er kommet halvveis ut
i 2017.
Høyre
og Fremskrittspartiet kan trygt planlegge og gjennomføre neste
valgkamp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar