Storbritannia på riktig spor

De konservatives brakseier i parlamentsvalget var ikke bare en befriende oppmuntring for toriene i UK og Tory-partier ellers i Europa, den var bra for Storbritannia, for valgsystemet der og for toparti-ordningen vi gjerne forbinder med våre venner i vest.

I motsetning til andre kommentatorer, som durer i vei med samme budskap om påstått manglende demokrati i britenes valgsystem, er jeg ikke så opptatt av at Camerons parti bare fikk 37 prosent av stemmene men rent flertall i parlamentet. I en rekke valglover ellers i Europa og andree steder har de store partiene et robust styringstillegg for å sikre stabile regjeringer. Legger man til prosentene til de noe mindre høyre- eller sentrumspartiene som kunne være tenkbare koalisjonspartnere, kommer vi raskt opp i rundt 60 prosent av velgerne. Det vil vise seg i prinsipielle avstemninger i Underhuset i årene som kommer.

Ikke noe demokratisk underskudd

Noe vesentlig demokratisk underskudd kan jeg ikke se har oppstått. Da er det mer alvorlig at vippepartier i norsk politikk (KrF og Venstre) får utfolde seg med sin press- og truepolitikk overfor mye større og mer populære partier. De utnytter sin posisjon på en nær umoralsk måte i disse dager.

Tilbake til Storbritannia: Som flere har påpekt, så står David Cameron overfor et par større utfordringer – forholdet til Skottland, og en forestående EU-avstemning. Dypsindige kommentatorer mener det nærmest er hans og de konservatives eneansvar å forene en splittet nasjon. Mon det? Jeg vil snu på det, og si at nasjonalistpartiet i Skottland har et stort ansvar for ikke å rive de forente kongeriker i filler. Det sjåvinistiske hysteriet som har ridd skottene de siste årene må før eller siden roe seg. Realiteten er at det ikke er flertall i Skottland for å løsrive seg fra resten av Storbritannia, det ble slått ettertrykkelig fast ved folkeavstemningen. Den skotske varianten av «skit i Norge, leve Toten» er hverken sympatisk eller realistisk.

Vil vende tilbake

Jeg tipper at mange tidligere Labour-velgere i Skottland gradvis vil vende tilbake til sitt opprinnelige ståsted, særlig når de innser at særskotske SNP-krav ikke finner klangbunn i parlamentet i London. Da lønner det seg for skottene å forene seg med det nasjonale Labourpartiet, som under fornyet ledelse og med en fornuftig valgstrategi vil kunne vokse til gamle høyder.

   Når det gjelder Camerons andre utfordring – forholdet til EU – vil han faktisk få en alliert i SNP, som klart og tydelig har sagt atpartiet støtter fortsatt medlemskap. Det tror jeg Cameron innerst inne selv ønsker, han må bare finne en måte å parere den indre opposisjonen i egne rekker på. Og den mest taktiske fremgangsmåten er da å kreve noen synlige innrømmelser fra Brussel som han da kan utbasunere som en «seier» over EU-byråkratiet.

Ikke så avhengig av EU

Nå er Storbritannia det landet i unionen som handler minst med andre EU-land. Man er hverken helt avhengig av det åpne markedet og de fire prinsippene om frie bevegelser over landegrensene, eller euroen som felles valuta. I virkeligheten har britene råd til å leve i «splendid isolation» i stort monn, og de har andre oversjøiske markeder som balanserer EU-handelen. Men det er klart: et marked med 500 millioner forbrukere er ikke å kimse av, det heller.

   Til tross for tapet, er nok Labour også tilfreds med at topartisystemet er kommet til heder og verdighet igjen. Partiet vil måtte analysere sin egen politiske plattform grundig i tiden fremover og finne strategier og slagord som vinner gjenklang i brede velgergeupper.

Økonomien vokser

En viktig forklaring på Camerons suksess ligger i den økonomiske veksten som nå gradvis tar seg opp igjen (sammen med mindre ledighet), etter harde kutt og nedgangstider i arbeids- og næringslivet helt siden finanskrisen. Her står vi ved en av de avgjørende fordelene i britisk politikk: En regjering kan tidlig i en femårsperiode innføre nødvendige, men upopulære reformer – som så fører til synlige positive resultater mot slutten av valgperioden.

   Slik burde vi ha det i Norge også: Kommune- fylkestings- og stortingsvalg burde være avholdt på samme dato hvert fjerde år (slik svenskene har det). Det gir de folkevalgte arbeidsro på flere års sikt. De kan ta upopulære avgjørelser, og høste gevinsten etter tre-fire år. I dag lever de i helspenn omtrent hele tiden. Ikke før er et stortingsvalg over, så må de begynne å forberede seg på lokalvalg. Slikt fører til mye populisme og opprtunisme, skjeling til meningsmålinger og popularitetsindekser. I stedet for at de konsentrerer seg om å styre, lage politikk og gjennomføre den.