Kutt ut avhengigheten av de små

Oslo-styret er blitt et beryktet eksempel på hvor galt det kan gå når store og seriøse styringspartier inngår «kompromisser» med romantisk-reaksjonære svermere som MDG (på folkemunne kalt Miljøpartiet De Gale). For å sikre et rødgrønt flertall i hovedstaden etter valget i 2015, følte Raymond Johansen (A) seg tvunget til å gi det vesle grønne partiet noen «bein» de kunne slikke på i form av noen politiske programposter som i ettertid har vist seg både bedervede og giftige. Han angrer nok i dag, men beholder maska. Bare hatet mot privatbilismen og den komplett unødvendige eiendomsskatten (som vil omfatte langt flere enn «de rike») er nok til å garantere et stemningsskifte blant Oslo-folk i 2019. I tillegg kommer den ideologiske motstanden mot private barnehager, private sykehjem, privat omsorg av alle slag.

   Enda verre (om mulig) er det marxistiske Rødts program, som også for en del måtte fases inn i byrådets praktiske politikk.

Mindretallsstyre

Det er ikke tradisjon i kommune-Norge for å danne mindretallsstyre. Kommuneloven tillater det knapt. Ikke slik på nasjonalt nivå. Her kan det utnevnes mindretallsregjeringer som blir satt inn av et politisk flertall på Stortinget, men slike regjeringer kan utmerket godt få de fleste av sine hovedsaker gjennomført ved skiftende allianser om enkeltsaker. Både på 70-, 80- og 90-tallet hadde vi en rekke slike mindretallsregjeringer. De fungerte brukbart.

   Det er på tide, synes denne samfunnsdebattant, at de store partiene jobber systematisk med det for øye å frigjøre seg fra de små vippe- og sperregrensepartiene. Jeg kaller dem utpressingspartier. De får for stor makt i forhold til velgeroppslutningen. De representerer et usunt demokratisk underskudd. Vi har flere redselsfulle eksempler fra inneværende stortingsperiode.

Begge bør jobbe mot målet

Både Høyre/Frp og Arbeiderpartiet bør jobbe mot å opprette en mindretallsregjering etter 11. september. Først og fremst gjelder det Arbeiderpartiet, som eventuelt kan kaste lenkene smidd av Senterpartiet, SV, Rødt og MDG. De fleste er i praksis sterkt venstreorienterte og langt fra sentrum i norsk politikk og samfunnsliv. Senterpartiet er et merkelig nasjonalkonservativt protestparti på linje med sannfinnene og lignende agrarpartier vi finner ellers i Europa. Et reformvegrende og umoderne parti som ikke vil føre Norge videre til vekst, velferd og fred. Dets forsvarspolitikk er så gammeldags («en mo i hver bygd») at den er direkte landsskadelig. Man vil forberede seg på fortidens kriger og konflikter. Moer og baser det ikke er bruk for, skal bestå som ledd i distriktspolitikk, ikke forsvars- og sikkerhetspolitikk i virkelighetens verden.

Må vurdere ultimate krav

Jeg tror ledende Arbeiderpartifolk innerst i sjela frykter et sterkt Senterparti og hva det kan finne på av ultimate krav som betingelse for å gå inn i en Støre-ledet regjering. Det gjelder både EØS-avtalen, bærebjelken i norsk eksport og industrialisering, jobbskaping og velferd - og motstanden mot olje- og gassutvikling. MDG er her enda verre med sitt absolutte krav om nedlegging av 187.000 oljerelaterte jobber innen noen få år.

   På borgerlig side har man problemer med KrF og Venstre. Sistnevnte står i fare for å gå under sperregrensen og bare bli representert av to representanter på Stortinget. Kristelig Folkeparti snuser på alternativet å gå over midtstreken i norsk politikk. Det vil helt sikkert føre til dyp splittelse og avskalling, noe både Høyre og Frp vil tjene på. Per i dag er det mer sannsynlig, trass i hatet mot Fremskrittspartiet, demoniseringen og hakkingen på dette moderate og regjeringstro partiet, at begge partier når det kommer til stykket, vil peke på Erna Solberg som regjeringssjef i en mindretallsregjering.

Mindretallsregjering!

Undertegnede håper derfor på enten en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet, eller en mindretallsregjering av Høyre/Frp etter høstens valg. Det vil føre til at begge de største partiene kan samarbeide om de store sakene, de som virkelig betyr noe for landets fremtid. Ingen nødvendige reformer i dette landet kan bestå på lengre sikt om ikke Arbeiderpartiet og Høyre er enige. De to har vist før at de kan finne brukbare kompromisser som er til å leve med.

   Det er interessant å se at både Venstre og Krf nå muligens innser at de har vært for tøffe mot Erna Solbergs regjering. Etter å ha fulgt opposisjonspartilinjen hittil i perioden, fremhever begge nå hjertesakene de har fått gjennomført med Høyres og Fremskrittspartiets hjelp. De soler seg i resultatene innen samferdsel, helse og omsorg, kommuneøkonomi, forsvar og beredskap. Og mange flere saker. Til og med klima- og miljøsakene sine har de langt på vei fått gjennomført med regjeringens hjelp.

Inn i regjering?

Dessuten kan de, på kammerset, komme til den konklusjonen at det «tross alt» er bedre å gå inn i en firepartiregjering og på den måten redusere Fremskrittspartiets innflytelse gjennom færre statsråder. Men den sitter langt inne. Vi får neppe noe svar før etter 11. september.