"En redaktør skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten. Gjennom sin redaktørgjerning skal redaktøren arbeide for frie mediers demokratiske rolle og det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet".
Slik lyder innledningen til Redaktørplakaten, først vedtatt i 1953, sist revidert i 2019. I journalistenes Vær Varsom-plakat finner vi avsnitt som penser inn på samme tema. Merk siste setning: "det som tjener samfunnet".
Vanlige lesere av aviser og digitale medier utgitt av mediehus burde av og til måle hva de blir tilbudt av redaksjonelle artikler og bilder, opp mot de høyverdige og høytidelige formuleringene i disse plakatene. Jeg er redd de vil møte en del eksempler på om ikke eklatante brudd, så iallfall tilfeller farlig nær grensen.
Hva skal slippe gjennom?
La oss vende perspektivet noen relativt få år bakover i tid, en tid da redaktører og journalister hadde en rolle som portvoktere - det vil si "screene", vurdere kritisk og reflektere over viktigheten av det foreliggende eller tilbudte redaksjonelle stoffet. Et mediehus får et utall henvendelser og tips, innkurven er overfylt, ja, den kan vokse til taket om ikke noe fortløpende blir lagt i "basuraen" - søplebøtta. Ikke alt skal slippe inn, få adgang gjennom porten.
Så den primære, innledende oppgaven for en redaktør er å vurdere om stoffet som er på vei inn, er viktig nok, relevant nok, interessant nok, til å bli tilbudt leserne (lytterne, seerne) - at det som offentliggjøres "tjener samfunnet".
En annerledes hverdag
Det er ingen tvil i min sjel om at vurderingene (eller vurderingsevnen) er helt annerledes enn for bare få år siden. Andre hensyn og trykkrefter endrer utfallet av en tankeprosess knyttet til portvokterens rolle og funksjon. Til alle tider har selvsagt det kommersielle trykket konkurrert om adgangen gjennom porten. En avis, en radiokanal, et fjernsynshus er en bedrift, må ha et økonomisk grunnlag og må gå med overskudd. Det er ikke bare markedet, annonsører og abonnenter, som avgjør dette - heldigvis. I Norge får "pressen" samlet 370 millioner kroner fra staten og stortinget i 2021. Støtten skal gi variasjon og mangfold i presse-Norge og motvirke avisdød. Det burde vel avdempe noe av trykket fra de kommersielle aktørene?
De siste årene har nok nedgangen i annonser vært et enda større problem enn tidligere: De tekniske operatørene bak sosiale medier har stukket av med halve annonseinntektene og tvunget mediehusene til å spare, innskrenke staben og digitalisere for livet. Det har gitt gode resultater. Men under den smertefulle prosessen er det åpenbart at selve journalistikken har endret seg. Journalistene skriver annerledes og velger andre stoffområder og andre presentasjonsformer - sikkert med ikke bare ryggstøtte men også marsjordre fra ansvarlig redaktør.
"Innholdsutvikling"
I mediekonsernene er det også oppstått et betydelig press om andre prioriteringer fra konsernledelse og "innholdsutviklere". Lokalavisredaktører blir tvunget til å velge stoff som best karakteriseres som "tomme kalorier" - lettvint stoff, personfokusert stoff, artikler som vekker og appellerer til følelser, til opplevelse, til engasjement. Mye av den saklige informasjonen blir skjøvet til side - det er for kjedelig, har ikke appell nok. "Ukebladstoffet" har fått forrang fremfor orienterende stoff, stoff som maner til refleksjon og ettertanke. Mange av oppslag er heller ikke ekte lokalstoff lenger, men produsert av kolleger i regionen, eller til og med i andre landsdeler.
Som jeg har skrevet før: Mye sosialporno og "snørr-og-tåre-stoff" renner inn gjennom porten, villere og våtere for hver uke, om man skal låne et uttrykk fra klimadebatten.
Viktig og relevant?
Det spørres tilsynelatende ikke lenger om innholdet i en artikkel er viktig, relevant eller representativ, men om den gjør at kaffen settes i vrangstrupen, at mottagerne der ute blir sinte, lei seg, oppglødd eller urolige. Det er grunn til å spørre: Bidrar oppslagene til at lokalsamfunnet fungerer bedre, at folk og folkevalgte samarbeider bedre, at lokalpatriotismen blomstrer og får en ny vitamininnsprøytning? "Det som tjener samfunnet".
En helt grunnleggende regel i tittelsetting, overskriften over en artikkel, er at den ikke skal gå lenger enn det er dekning for i stoffet. I avisenes løpende digitale utgaver, de som oppdateres så godt som hele døgnet, er det helt andre regler som nå gjelder for journalistene: - Skriv for alle del ikke slik at leserne får et varsel, en antydning om hva saken gjelder, slik at vedkommende kan velge å interessere seg for emnet, eller la være. Nei, bakgrunnen for dagens titler og ingresser er å holde leserne mest mulig i uvisse, men likevel så interessert at de leser litt videre - inntil man blir sittende med tunga ut av vinduet og føler seg lurt. Å, ja, var det dette det dreide seg om?
Skal lure leserne
Det sentrale i tittelsetting for tiden er å manipulere leserne til å lese så lenge at det blir "klikk" av det - en registrering av en tilsynelatende interesse for temaet, og hvor lenge interessen varer. Så kan man deretter forsøke lokke til seg flere annonsører med grunnlag i statistikken. Til annonsørene: Dere blir lurt! Mange lesere hadde egentlig ikke tenkt å sette seg inn i dette temaet, lese stoffet, men ble "smurt" til å holde blikket lengst mulig rettet mot det. Med frustrasjon og irritasjon som resultat.
Mediekonsernene vet utmerket godt hvilke psykologiske mekanismer og prosesser som trigger leseres interesse. Dette dreier seg om kamp om oppmerksomhet, og ligger milevidt fra journalistikkens kjerne og redaktørplakatens manende appell.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar