Om å "brenne meninger"

Frp-politiker og nå justisminister Anders Anundsen har min fulle sympati etter at han valgnatten sendte ut et bilde på Facebook der han symbolsk brente noen eksemplarer av Tønsbergs Blad. Både som lokalpolitiker og journalist har jeg fulgt nøye med i mediebildet i Vestfold gjennom lesning på papir, nett og Opoint Nyhetsvarsel. Spesielt gjennom de to siste valgkampene. Det er ingen tvil om at Tønsbergs Blad under ansvarlig redaktør Håkon Borud har latt redaksjonen drive kampanjejournalistikk mot ikke bare Fremskrittspartiet, men også Vestfold Høyre. Det har vært et konstant samtaletema i partiene gjennom lengre tid. Den tidligere borgerlige høyreavisen har slått totalt kontra. Og spesielt ille ble det etter oppkjøpet av A-pressen (kosmetisk kalt Amedia).

Et menneskelig trekk

Jeg har stor forståelse for at det brast for Anundsen valgnatten. Da hadde frustrasjon og sinne bygget seg opp over lang tid. At en så sindig fyr som stortingsrepresentanten lot oppsamlet vrede gi seg slike uttrykk, er ikke mer enn man kunne vente, det er et menneskelig trekk. Vi er alle mennesker med følelser i tillegg til nøktern fornuft. Det er bra det kommer slike utblåsninger av og til. Alt bør ikke gjøres politisk klokt og taktisk.

   Fremskrittspartiet i Tønsberg-området og i Vestfold har vært dels oversett, dels overøst med krenkende leserbrev og «vinklede» reportasjer. Lederkommentarene har vært giftige og klart anti-Frp. Det siste er redaktørens privilegium og helt legitimt, selvfølgelig. Men da må også redaksjonelle ledere tåle svar på tiltale, både i spaltene (hvis den type innlegg kommer inn) eller i de nye mediene som Facebook, Twitter og i blogger.

Strammer grepet

Det blir det neppe slutt på Tønsbergs Blads redaksjonelle linje når A-pressen sentralt gradvis strammer grepet fram mot kommunevalget i 2015 og stortingsvalget 2017. De som skal gjøre karriere i denne avisgruppen, vet hva som forventes av dem. Det skal vanskelig gjøres for «borgerlige» journalister eller redaktøremner å få jobb i Amedias 78 aviser etter hvert. Undertegnede er temmelig sikker på hvordan utviklingen vil gå. I A-pressen finnes det ingen tradisjon for å ansette folk med en helt annen ideologisk forankring, slik som da Aftenposten og Schibstedt kunne ansette en tidligere outrert marxist som sjefredaktør..

   Helt som forventet har presseforbundets generalsekretær forsvart Tønsbergs Blad. Avisen er en kollega og et medlem. Man refser ikke et medlem offentlig. Redaksjonssjefen for nyheter i TB vil gjerne «skvære opp». Da bør hun starte med å beklage den måten avisen har behandlet Anders Anundsen og Fremskrittspartiet på.

Evaluere dekningen

Kanskje bør avisen også evaluere valgkampdekningen og se med skråblikk på sin egen rolle og linje i utøvelsen av pressens makt. Da kan de jo starte med å telle opp hvor mange ganger det var bilde og positiv omtale av Inga Marte Thorkildsen det siste året, og spørre seg selv om hver eneste sak var nyhetsmessig og profesjonelt begrunnet. Akkurat dette gjelder forøvrig også de andre A-presseavisene i fylket. Bare som ett eksempel.

   Anders Anundsen gjorde Facebook-utspillet sitt som gjenvalgt stortingsrepresentant for et suksessrikt parti valgnatten. Han gjorde det ikke som justisminister. Nå har han en annen rolle, og står som de andre statsrådene forpliktet på den felles samarbeidsplattformen, regjeringserklæringen og kommende tiltredelsestale. Så enkelt er det.

Når man ikke liker avisen

Anundsen «brant» forøvrig ikke meninger. Debattinnleggene og de redaksjonelle kommentarene er det mulig å svare på. Verre er det med en form for boikott fra avisen selv, og uprofesjonell vinkling i reportasjer og nyhetsdekning.

   Både Tønsbergs Blad og de andre A-presseorganene i Vestfold løper en stor risiko når noen først kommer på tanken om at det faktisk går an å si opp abonnementet til en avis man ikke liker, og at nye, frie medier samt radio og fjernsyn kan være en brukbar erstatning.

   Vestfoldpressen svømmer i et hav av borgerlige velgere, men har valgt den kritiske opposisjonsrollen. Helt greit, det. Men da må redaktørene ikke bli overrasket dersom de leder mediehusene mot en kommersiell katastrofe.