Festen er over

Med gråtkvalt dryppende penn omtaler Dagsavisen torsdag 17. oktober den rødgrønne regjeringens valgnederlag og avgang. I lederkommentaren utropes Jens Stoltenberg til en av de største statsministrene i norsk historie. Han sammenlignes med Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og til og med Einar Gerhardsen. Mon det? Vi er blitt «vant til» Jens i åtte år, men ser vi de store statsmannsevnene? Etter hvert som memoirlitteraturen dukker opp og hans nærmeste medarbeidere føler seg mer fri til å snakke åpent, vil vi helt sikkert få fram andre sider og sannheter. At han er konfliktsky, nølende og usikker i mange situasjoner, er nevnt av flere. Han kom svært godt ut av de første dagene etter 22. juli. Men hadde han regien personlig, eller var det apparatet bak som trådte til?

   Gjørv-kommisjonen var nådeløs om den manglende beredskapen før Utøya-tragedien. Det vi husker best, var uttalelsen fra hovedpersonen selv: Jeg har ansvaret – og så ble han sittende.

Ingen store reformer

Det er knapt noen stor reform etter de rødgrønnes regime mellom 2005 og 2013 som vil bli husket, ihvertfall ingen udiskutabelt vellykkede. Tvert imot har problemene bare tårnet seg opp: I helsepolitikken (ventelistene, «kreftgarantien»), på omsorgsfeltet («12.00 nye sykehjemsplasser innen 2015»), flyktninge- og asylpolitikken (uløst dilemma rundt asylbarna, flere ureturnerbare asylsøkere fake og flyktninger uten identitet), en kolossal økning i oljepengebruk til statens drift, mindre til investeringer, store hull i samferdselsutbyggingen, manglende modernisering og innovasjon, sterk vekst i byråkrati og kontrollorganer, nær kollaps i boligbyggingen i og rundt de store byene, rekordtempo i nedlagte gårdsbruk, en haltende og halvhjertet skole- og utdanningspolitikk som bare ble reddet ved at Kristin Clemets kunnskapsløft ikke ble skrapet helt. Listen kan forlenges i det uendelige.

   Norge har gått fremover i velstand og velferd, men ikke for alle. Der er flere fattige enn før. Oljepengene er blitt dyttet inn i økonomien på et bredt felt uten tydelig prioritering. Budsjettene har vokst, men de rødgrønne har ikke våget å kutte eller omprioritere noe sted. Man har seget fremover på autopilot.

Statsmannsevner

Statsmannsevner kjennetegnes og gjenkjennes først og fremst ved personer som evner å forstå og tolke borgernes innerste følelser og behov og som makter å formulere med ord det mange ubevisst tenker hver for seg. Statsmenn er de som peker ut kursen og retningen, om enn motstanden i starten er stor fra dem som er vanetenkere og bremseklosser. Typiske eksempler i nyere tid er de Gaulle, Konrad Adenauer, Ronald Reagan og Margareth Thatcher, i våre dager også Angela Merkell. De satte og setter sitt stempel på utviklingen nasjonalt og globalt. De innfører varige reformer.

   I norsk politikk bør vi minne hverandre om følgende faktum: Frontene, partiskillene og koalisasjonenes innbyrdes forhold har vært usedvanlig stabile etter annen verdenskrig, og spesielt fra 60-årene av. Det eneste avgjørende skjellsettende som har hendt, er at Senterpartiet (Bondepartiet) har valgt å gå over midstreken og funnet sin plass på venstresiden. Den eneste grunnen til at Stoltenbergregjeringen ikke ble en episode mellom 2005 og 2009, var at Venstre takket være Lars Sponheims Frp-hat bikket under sperregrensen i 2009 og fikk partigruppen redusert til to. En nærmest historisk tilfeldighet.

Kvantitet og kvalitet

Man blir ikke statsmann eller en stor statsminister kun ved å ha regjert lenge. Det er ikke kvantiteten, men kvaliteten og de varige sporene som teller. Er denne utlegningen for hard og for urettferdig? Inntil det motsatte er bevist, tror jeg ikke det. Det som først og fremst har lammet Arbeiderpartiet og som har lagt Jens Stoltenberg i tvangstrøye, er nakketaket LO har på partiet, både økonomisk og ideologisk. LO representerer noen av det mest konservative i dagens norske samfunn. Man kjemper for det som oppfattes som medlemmenes interesser. Men medlemmene er de som er i arbeid, man har mindre forståelse eller viser lite ansvar for dem som står utenfor arbeidslivet. Eller som tilhører andre sosiale grupper enn industriarbeidere, ansatte i visse tjenesteytende næringer og offentlig ansatte.

   LO er på felt etter felt reformvegrende, fra arbeidstidsbestemmelser til kommunereform, fra antibyråkratiarbeid til reell modernisering av statlig og kommunal forvaltning. Makter ikke det norske sosialdemokratiet å frigjøre seg fra disse gammeldagse holdningene, kan Erna Solberg trygt se fremover mot neste stortingsvalg. Norske borgere i dag krever frigjøring fra byråkratiets lange arm, de krever personlig frihet, valgfrihet, mangfold, ikke det sosialdemokratiske vassaue.

   De kollektive løsningene er bra å ha i bunnen av et solidarisk velferdssamfunn. Men utenom dette felles prosjektet er den rødgrønne ideologien steindød og i ferd med å råtne på rot. Iallfall bør den det.