Med
gråtkvalt dryppende penn omtaler Dagsavisen torsdag 17. oktober den
rødgrønne regjeringens valgnederlag og avgang. I lederkommentaren
utropes Jens Stoltenberg til en av de største statsministrene i
norsk historie. Han sammenlignes med Gro Harlem Brundtland, Kåre
Willoch og til og med Einar Gerhardsen. Mon det? Vi er blitt «vant
til» Jens i åtte år, men ser vi de store statsmannsevnene? Etter
hvert som memoirlitteraturen dukker opp og hans nærmeste
medarbeidere føler seg mer fri til å snakke åpent, vil vi helt
sikkert få fram andre sider og sannheter. At han er konfliktsky,
nølende og usikker i mange situasjoner, er nevnt av flere. Han kom
svært godt ut av de første dagene etter 22. juli. Men hadde han
regien personlig, eller var det apparatet bak som trådte til?
Gjørv-kommisjonen var nådeløs om den manglende
beredskapen før Utøya-tragedien. Det vi husker best, var uttalelsen
fra hovedpersonen selv: Jeg har ansvaret – og så ble han sittende.
Ingen store reformer
Det
er knapt noen stor reform etter de rødgrønnes regime mellom 2005 og
2013 som vil bli husket, ihvertfall ingen udiskutabelt vellykkede.
Tvert imot har problemene bare tårnet seg opp: I helsepolitikken
(ventelistene, «kreftgarantien»), på omsorgsfeltet («12.00 nye
sykehjemsplasser innen 2015»), flyktninge- og asylpolitikken (uløst
dilemma rundt asylbarna, flere ureturnerbare asylsøkere fake og
flyktninger uten identitet), en kolossal økning i oljepengebruk til
statens drift, mindre til investeringer, store hull i
samferdselsutbyggingen, manglende modernisering og innovasjon, sterk
vekst i byråkrati og kontrollorganer, nær kollaps i boligbyggingen
i og rundt de store byene, rekordtempo i nedlagte gårdsbruk, en
haltende og halvhjertet skole- og utdanningspolitikk som bare ble
reddet ved at Kristin Clemets kunnskapsløft ikke ble skrapet helt.
Listen kan forlenges i det uendelige.
Norge
har gått fremover i velstand og velferd, men ikke for alle. Der er
flere fattige enn før. Oljepengene er blitt dyttet inn i økonomien
på et bredt felt uten tydelig prioritering. Budsjettene har vokst,
men de rødgrønne har ikke våget å kutte eller omprioritere noe
sted. Man har seget fremover på autopilot.
Statsmannsevner
Statsmannsevner
kjennetegnes og gjenkjennes først og fremst ved personer som evner å
forstå og tolke borgernes innerste følelser og behov og som makter
å formulere med ord det mange ubevisst tenker hver for seg.
Statsmenn er de som peker ut kursen og retningen, om enn motstanden i
starten er stor fra dem som er vanetenkere og bremseklosser. Typiske
eksempler i nyere tid er de Gaulle, Konrad Adenauer, Ronald Reagan og Margareth Thatcher, i våre
dager også Angela Merkell. De satte og setter sitt stempel på
utviklingen nasjonalt og globalt. De innfører varige reformer.
I
norsk politikk bør vi minne hverandre om følgende faktum: Frontene,
partiskillene og koalisasjonenes innbyrdes forhold har vært
usedvanlig stabile etter annen verdenskrig, og spesielt fra 60-årene
av. Det eneste avgjørende skjellsettende som har hendt, er at
Senterpartiet (Bondepartiet) har valgt å gå over midstreken og
funnet sin plass på venstresiden. Den eneste grunnen til at
Stoltenbergregjeringen ikke ble en episode mellom 2005 og 2009, var
at Venstre takket være Lars Sponheims Frp-hat bikket under
sperregrensen i 2009 og fikk partigruppen redusert til to. En nærmest
historisk tilfeldighet.
Kvantitet og kvalitet
Man
blir ikke statsmann eller en stor statsminister kun ved å ha regjert
lenge. Det er ikke kvantiteten, men kvaliteten og de varige sporene
som teller. Er denne utlegningen for hard og for urettferdig? Inntil
det motsatte er bevist, tror jeg ikke det. Det som først og fremst
har lammet Arbeiderpartiet og som har lagt Jens Stoltenberg i
tvangstrøye, er nakketaket LO har på partiet, både økonomisk og
ideologisk. LO representerer noen av det mest konservative i dagens
norske samfunn. Man kjemper for det som oppfattes som medlemmenes
interesser. Men medlemmene er de som er i arbeid, man har mindre
forståelse eller viser lite ansvar for dem som står utenfor
arbeidslivet. Eller som tilhører andre sosiale grupper enn
industriarbeidere, ansatte i visse tjenesteytende næringer og
offentlig ansatte.
LO
er på felt etter felt reformvegrende, fra arbeidstidsbestemmelser
til kommunereform, fra antibyråkratiarbeid til reell modernisering
av statlig og kommunal forvaltning. Makter ikke det norske
sosialdemokratiet å frigjøre seg fra disse gammeldagse holdningene,
kan Erna Solberg trygt se fremover mot neste stortingsvalg. Norske
borgere i dag krever frigjøring fra byråkratiets lange arm, de
krever personlig frihet, valgfrihet, mangfold, ikke det
sosialdemokratiske vassaue.
De
kollektive løsningene er bra å ha i bunnen av et solidarisk
velferdssamfunn. Men utenom dette felles prosjektet er den rødgrønne
ideologien steindød og i ferd med å råtne på rot. Iallfall bør den det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar