Ettertankens kranke blekhet

Selvransakelsens tid har innhentet de rødgrønne. Etter det katastrofale valgnederlaget er Dagsavisen, Klassekampen og Morgenbladet fulle av innsiktsfulle kommentarer og analyser rundt temaet: Hva gjorde vi galt? Hva kunne vi ha gjort annerledes?

   Det som nå uttales er egentlig identisk med hva de borgerlige regjeringspartiene sa i valgkampen når de tilbakeviste skremselspropagandaen fra Youngstorvet og andre partihovedkvarterer.

   Hør bare hva Dagsavisens egen samfunnsredaktør Irene Halvorsen skrev bare to dager etter valget:

   «Skremmeagitasjonen til Ap har åpenbart ikke virket. Velgerne tror rett og slett ikke at Høyre vil sette økonomien fullstendig over styr.» Så skriver hun videre: «Ap feilvurderte folk, tror jeg. Byprofiler som Jens Johan Hjort i Tromsø, Petter Steen jr. i Haugesund, Trude Drevland i Bergen og Fabian Stang i Oslo drev Høyres resultat ved kommunevalget i 2011 til 28 prosent på landsbasis. 55 prosent av det norske folk bor nå i en Høyrestyrt kommune. De er ikke redde for Høyre – de stemmer på dem. Skal Arbeiderpartiet vinne disse velgerne, må de lokke med en bedre Ap-politikk enn den høyrepolitikken de kjenner.»

Administrasjonsstyre

Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand skrev 18. september dette: «Regjeringen mistet kraften etter valget (i 2009), og kom aldri kraftig tilbake. Den framsto stadig mer som et administrasjonsstyre. Statsrådene oppførte seg som forsvarsadvokater for feil og svakheter ved systemet.»

   Lørdag 21. september skriver han noe alle vi andre har visst lenge: «Økonomien var i orden da Bondevik-regjeringen tapte valget i 2005. Stoltenberg-regjeringen kom for åtte år siden til dekket bord.» Så legger han til: «Regjeringen overlater selv et dekket bord til Erna Solbergs regjering». Det siste gjenstår å få bekreftet når Erna Solbergs statsråder får anledning til å låse opp skrivebordsskuffene i regjeringskontorene.

   På valgvakene til alle de tre rødgrønne partiene lot den trofaste skaren av valgkampmedarbeidere som om de hadde vunnet. Men det var for TV-skjermene og indre oppbyggelse jubelen gjaldt. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste valg siden 1924, Senterpartiet opplevde sitt dårligste resultat siden stiftelsen av partiet i 1920. Lenge før lysene ble slukket valgnatten gikk ungdomslederen Sandra Borch frustrert og slukøret hjem. Noen få dager etter varsler den uredde «urokråka» at hun ikke tar gjenvalg i Senterungdommen. Andre har fulgt henne ut av politikken.

Fundamentale innrømmelser

I en overraskende saklig og ærlig kronikk i Dagsavisen 20. september skriver tidligere RV-leder (Rødt), Aslak Sira Myhre, at Norge ikke lenger har en venstreside. «Den avgikk ved døden den 9. september 2013, og den døde for egen hånd».

   Han skriver: «Regjeringen tapte ikke bare valget, men blei nærmest feid ut i valget, og det ramma SV særlig hardt. Det var 1.800 stemmer fra å havne under sperregrensen på 4 prosent». Valgresultatet er det dårligste siden SV ble etablert i 1973.

Viktigere er imidlertid denne innrømmelsen, vi borgerlige vil si bekreftelsen: «Vi har fått en stadig mer oljeavhengig økonomi, og ikke minst så har forskjellene mellom de rikeste og de fattige vokst år for år. Svømmebassengene som de rødgrønne lovet å fylle med vann i 2005 står like tørre. Norge oppleves altså omtrent som før, sjøl om SV og venstresiden har sittet i regjeringskontorene i åtte år.»

   Og han skriver, som et ekko av Arne Strand: «SV viste i regjering at de var som alle de andre, idéløse administratorer av et økonomisk og politisk system hvor de store linjene i politikken er lagt av EU, IMF, Verdensbanken og USA. Dermed forsvant også oppslutningen».

   Med andre ord: Det som etterspørres er nye ideer og bedre løsninger.