Stoltenbergs snubletråder

Det er kutyme i norsk statsskikk at en avgående regjering opptrer som et forretningsministerium og unnlater å vedta store endringer som man vet den påtroppende regjering er dypt uenig i og vil reversere uansett. Et regime som har tapt et valg skal ikke utøve makt «på overtid» fra valgnederlaget er et faktum til den regjeringen overtar som har fått flertallet av folket i ryggen.

Bondevik-regjeringen 2001-2005 er blitt beskyldt for å gjennomføre reformer og endringer som de rødgrønne nullstilte senere. Men det er viktig å påpeke at disse vedtakene (nye godkjente privatskoler i henhold til den vedtatte friskoleloven, og endringer i arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser) ble satt ut i livet før stortingsvalget, ikke i overgangstiden mellom ny og gammel regjering. I slike tilfelle kan man ikke vise til meningsmålinger eller sannsynligheten for et regjeringsskifte.

Tusen nye krigsflyktninger

Hvordan stiller det seg så med det rødgrønne forretningsministeriets ja til å ta imot 1.000 flere flyktninger fra Syria som FN har bedt om? Dette er en åpenbar snubletråd. FN`s høykommissær kunne utmerket godt vente på et svar i tre uker. Snubletråden er spent ut lavt mot bakken for å skape trøbbel i de borgerlige partienes regjeringsforhandlinger. Et taktisk, ikke først og fremst et humant grep.

   Dette er ikke bra. Har Stoltenberg flere ufine utspill på lager de nærmeste ukene? Han vil selvfølgelig gjøre de siste endringer i statsbudsjettet med samme hensikt: Gjøre det maksimalt vanskelig for den kommende regjeringen å gjennomføre egne prioriteringer på kort sikt, altså for 2014. Faktisk kan det gjøres på to innbyrdes motstridende måter: Enten ved å utnytte handlingsregelen fullt ut slik at Solberg-regjeringen får minimalt handlingsrom for egne prioriteringer, eller faktisk det motsatte: Bruke så lite av oljeinntektene at enhver budsjettøkning fra de borgerlige kan bli fremstilt som uansvarlig økonomisk politikk.

Bedre med hjelp der de er

Konkret til saken om kvoteflyktningene: Det er ingen tvil om at Siv Jensen har rett når hun sier at norske kroner til syriske flyktninger vil få mye større positiv effekt hvis de brukes til å bedre forholdene i flyktningeleirene i Tyrkia, Libanon og Jordan, enn å invitere 1.000 flyktninger til høykostlandet Norge og et samfunn som klimatisk og på mange andre måter står fjernt fra livet i Midt-Østen.

   Norge tok imot et stort antall krigsflyktninger fra Balkan i den perioden på 90-tallet da serberne herjet som verst i Kroatia, Bosnia og Kosovo. Den gang var det større utsikter til at flyktningene kunne returneres etter relativt kort tid. Bakgrunnen for løsrivelseskrigene på Balkan var en helt annen enn den vi nå opplever i Syria. Få tror at forholdene i landet vil bli bedret innen rimelig tid slik at flyktningene kan vende tilbake til sine sønderskutte hjem.
    De tusen nye flyktningene gir nær en fordobling av antall kvoteflyktninger. De vil koste den norske stat 770 millioner kroner. Penger som de borgerlige partiene i utgangspunktet ønsker å prioritere annerledes.  

Kunne ha ventet

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) kunne selvsagt ha overlatt til en ny regjering å drøfte spørsmålet om de syriske krigsflyktningene i dagene etter 14. oktober. Men Stoltenberg kunne ikke vente – og han har neppe drøftet saken i fortrolighet med Erna Solberg før de rødgrønne sa ja til FN.

   Dermed har han stilt den nye borgerlige regjeringen overfor et dystert scenarie: 1.000 flere flyktninger i tillegg til et stigende antall asylsøkere, der en ukjent del er kriminelle, økonomiske eventyrere eller velferdsflyktninger. Tallet på «ikke returnerbare» har økt, rundt om i de større norske byene lever nå et ukjent antall identitetsløse og ulovlige innvandrere som enten nekter å forlate Norge etter avslag om asyl, eller som har stukket av fra asylmottakene.

Dette er ingen god oppførsel fra de rødgrønne taperne.