søndag 7. februar 2021

Hva finner Putin på nå?

 

Å fengsle opposisjonspolitikeren Aleksey Navalnyj var noe av det mest ufornuftige Vladimir Putin og hans autokratiske oligarkstyre kunne gjøre i putinismens altfor lange styringsperiode. Det er helt karakteristisk  for denne type politiske regimer: Skrem folk med bruk av vold, slå brutalt ned på frie ytringer, la ikke befolkningen få samle seg til fredelig protest med kritiske plakattekster. Arrestér redaktører og journalister i "frie", ikke-regimestyrte medier, spre løgnpropaganda, skjul sannheten.

Men de små, redde menn i Kreml hadde kanskje ikke noe valg. Å la Navalnyj fortsette sine kritiske reportasjer og videosnutter i sosiale medier, ville ytterligere gnage i stykker tilliten til myndighetene. Alt for mange kjenner seg igjen i kritikken, nikker gjenkjennende til anklagene om korrupsjon og vanstyre, får bekreftelse på manipulering før og under valgene. Når alt dette kombineres med økende fattigdom og lav økonomisk vekst, stans eller nedgang i levestandardsutviklingen (som stoppet opp for ca seks år siden), står vi overfor en eksplosiv kombinasjon av manglende tillit - og det fører igjen til desperasjon. Hva kan folket, massene finne på? Kan det gå så langt at aksjonister vil storme Kreml, slik som noen trumpister gjorde i Kongressen?

Større forskjeller mellom fattig og rik

De siste årene har vi vært vitne til uro og sterke motsetninger i USA, og det meste har dreiet seg om rasisme, dårligere kår for middelklassen og strukturelle ulikheter i det amerikanske samfunnet. Men dette  er ingenting mot tilsvarende problemstillinger i Russland, der forskjellen på fattig og rik er enda mye større. Der er flere milliardærer i Moskva enn i New York, og sikkerhetsnettet for dem som er lavest på rangstigen er svakere. Opphopningen av rikdom i landets hovedstad er gigantisk. Når rikdommen over tid ikke lar seg skjule eller unnskylde (russerne er mer enn andre opptatt av å vise rubelformuen utenpå - i form av boliger, biler, smykker og utenlandsreiser), kommer knyttneven opp av de fattiges lommer.

Jeg og mange andre har et uklart bilde av politikeren Navalnyj. Der finnes sikkert svakheter og selvmotsigelser i programmet hans. Akkurat nå er ikke det så viktig,. En politisk plattform kan med enkle grep forbedres senere. Det vesentlige for øyeblikket er at opposisjon, de misfornøyde og underkuede har fått en symbolsk lederskikkelse, og dessuten en martyr.

Hva gjør de med ham i fengslet?

Hva vil skje med Aleksey Navalnyj i fengselet? De hemmelige tjenestene tør antagelig ikke forgifte ham på nytt, det vil være en alt for stor skandale. Men der finnes metoder for å ødelegge helse og mental kapasitet gjennom for eksempel kosthold og langvarig isolasjon. Akkurat nå regner jeg med at herskerne i Kreml med Putin i spissen tror de har skaffet seg en ørliten pustepause mens de legger videre kriseplaner.

Putin kan forsterke den statlige propagandaen og vektlegge i enda større grad påstandene om at protestene er "styrt" fra utlandet, Russlands fiender. Den linjen har imidlertid begrenset effekt. Så lenge russere samtaler med hverandre gjennom noenlunde åpne sosiale medier, kan selvopplevde erfaringer med politiets langkøller videreformidles til mange titalls millioner. Dessuten er et nytt fenomen dukket opp: Protestene er spredt over hele det store imperiet. I minst et hundretalls urbane sentra oppsto protester og demonstrasjoner. Navalnyjs tilhengere har lært å organisere seg bedre, samkjøre demonstrasjoner og leke katt og mus med sikkerhetsstyrker om oppmøtesteder og protestmål.

Diplomater utvist

Helt som forventet gikk Putins politistyrker til aksjon mot diplomater fra vestlige land som sto diskret og rolig i ytterkanten av tumultene - for å observere og rapportere hjem. Et ganske vanlig fenomen. Alle lands ambassadefolk gjør dette under uroligheter i det landet de er utplassert i. Regjeringene hjemme skal informeres og oppdateres. Når Putin går til det skritt å utvise diplomater, er det igjen et utslag av sinne og frykt.

Dessuten får utenriksminister Lavrov og hans folk en mulighet til å snakke om noe annet, og lede oppmerksomheten mot "de utenlandske agentene".

Men vil det stoppe der? Putin kan kombinere undertrykkelse av frie ytringer med løfter om et sosialt og økonomisk løft. Han kan pøse inn oljepenger og hente inn midler fra statens opparbeidede reserver i en slags sjarmoffensiv. Det kan døyve noe av motstanden mot regimet. Oljeprisen har som kjent steget jevnt og trutt fra et lavmål på under 30 dollar fatet til mellom 55 og 60 dollar nå. Det hjelper på en vaklende økonomi - som i hele Sovjet-Unionens og Russlands historie har vaklet mellom bevilgninger til enten smør eller kanoner - mat og velstand til folket, eller opprustning av de væpnede styrkene.

Skape en utenlandsk krise

Den sikreste og mest tradisjonsrobuste metoden er imidlertid å peke på farer fra utlandet, vestlige fiender som vil angripe Moder Russland. Det tenner nasjonalismens gnist, ja, endog fedrelandskjærligheten. "Nå må vi stå sammen mot press og mulige angrep fra USA og NATO". 

Men for øyeblikket er det ingen eller få slike kriser som er troverdige nok til at russerne blir skremt og søker sammen under Putins vinger. Nasjonalismen og stoltheten over landets styrke økte da Putin erobret Krim fra Ukraina og lot egne støttespillere invadere Donetsk. Fattige russere føler seg i slike situasjoner mektige og respekterte, noe som er enormt viktig i et land der vanlige mennesker mangler personlig selvtillit uten kontroll over eget liv. Man søker en psykisk kompensasjon i det kollektive - en slags parallell til tribunebrølene under internasjonale idrettsstevner, enten man er fysisk til stede eller ser egne utøvere slå andre lands via TV-apparatet.

Underlige protester

For noen dager siden protesterte den russiske ambassaden i Oslo over at en håndfull amerikanske bombefly av typen B1 skal oppholde seg på Ørlandet i Trøndelag noen uker i februar. Tidligere har vi hatt kortvarige besøk av allierte overvåkningsfly, jagerfly, marinesoldater, ubåter og overflatefartøyer under treningsopphold og NATO-øvelser. Denne gang gjelder det altså spesialkonstruerte bombefly som blant annet skal operere sammen med våre egne F35 (som i parentes bemerket også er jagerbombere).

For Norge og Norges sikkerhet er det svært positivt at amerikanerne - den viktigste militærkraften i NATO - prioriterer slike opphold og treningstokter. Det er et signal til Russland om at vi er beredt på alt russerne måtte finne på av provokasjoner. Den norske regjeringen skal ha honnør for at bombeflyene er ønsket velkommen.

Neppe rettet mot Kola

Øvingstoktene de amerikanske flyene skal gjennomføre ut fra Ørlandet, er neppe rettet mot de svære sovjetiske basene på Kolahalvøya. Til det er avstanden for stor. Jeg tror snarere toktene er en advarsel mot russernes intensjoner om å prøve å lukke GIUK-gapet i en gitt større konflikt, altså linjen mellom Grønland, Island og Storbritannia. Av det russiske øvingsmønsteret de siste ti årene kan man tolke tankegangen slik at Russland vil forsøke å stenge NATO-lands marinefartøyer for å gå inn i Norskehavet, Nordishavet og Barentshavet, og opprette et slags Mare Nostrum bak GIUK-linjen.

Dette er et scenario NATO må sørge for ikke blir aktuelt. Og amerikanerne vil vise at de i så fall vil bruke Norge og norsk territorium som base for en motoffensiv. Så kommer i tillegg behovet for å samøve, samordne og samarbeide om forsvaret av den skandinaviske halvøya (Sverige og Finland vil ventelig sette inn sine ressurser på NATOs side i en virkelig konflikt).

"De vanlige" protesterer

NATO-motstanderne det kommunistiske Rødt og Sosialistisk Venstreparti har helt som forventet reist protest mot det amerikanske B1-besøket nærmest på refleks. Og NRK informerer som de alltid gjør i slike tilfelle: De hanker inn uttalelser fra Tormod Heier ved Forsvarets Høgskole, og Julie Wilhelmsen ved NUPI. Heier, som er blitt professor og venstresidens gullgutt i forsvarssaker, mener "Norges sjanser for å bli en slagmark for USA og Russland øker jo mer amerikanerne benytter seg av norsk jord", og Julie Wilhelmsen, som alltid utførlig refererer russiske reaksjoner: Russerne ser på Norge som en buffer mellom øst og vest - et mer nøytralt land mellom dem og USA. "For Russland ser Norge ut som USA`s forlengede militære arm", sier hun til NRK. Som kjent innhenter NRK aldri uttalelser fra kompetent hold som går i en annen retning. Det er helt i tråd med russisk splitt og hersk - slå en kile inn mellom Norge og NATO-land.

Kan vente russisk flåteaktivitet

Det vi helt sikkert vil oppleve i ukene fremover, er russiske krigsskip som legger seg kloss opp til den internasjonale farvannsgrensen for å avlytte - og jamme - øvingsaktiviteten. Som kjent er det ikke USA og NATO som siden 2014 har ført en mer aggressiv og selvhevdende forsvars- og utenrikspolitikk. Det er Russland som i stadig større utstrekning viser muskler. 

President Trump på sin side innlot seg på en strategi som ville innebære delvis demontering av den militære infrastrukturen (tilbaketrekning fra Tyskland) og redusere amerikanske nærvær over store deler av verden. Han ville antagelig ha gjennomført dette i sin andre presidentperiode.

Vil blåse opp stasjoneringen

Jeg ser ikke bort fra at Putin vil forsøke å blåse opp det forestående besøket av B1-flyene til noe langt mer enn et vennlig og nødvendig, tidsbegrenset opphold på Ørlandet. Slike visitter er for øvrig vel så potente som helårlige turnus-opphold av amerikanske marinesoldater. De amerikanske bombeflyene er velkomne. Deres nærvær viser NATOs og USAs vilje og evne til å komme Europa og vårt land til unnsetning i krise og krig.

Putin har nok andre tanker. Og han får god hjelp av norske partier og medier til å forsvare dem. Så hva kan han finne på i ukene og månedene fremover? Det kan godt skje noe på andre fronter og overfor andre land også. En utenrikspolitisk krise vil passe perfekt inn i håndteringen av brysomme, men "farlige" demonstrasjoner på egen jord.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar