Det er godt synlig i alle medier og kanaler for tiden at det norske folk i stort er begynt å "gå lei" av coronapandemien og alle de negative konsekvensene som følger med: Restriksjoner på uteliv og sosialt samvær, advarsel mot klemming og klapp på skulderen til en venn. Vi har bedrifter, store og små, som sliter. Det får direkte følger for arbeidsplasser. Har jeg en jobb å vende tilbake til når permitteringstiden er over og forholdene normaliseres? Er det mulig å finne en ny arbeidsgiver for meg som ble sagt opp? 200.000 arbeidstagere står utenfor jobbmarkedet.
I tillegg kommer belastninger som isolasjon, karantene, smittetesting og oppsøkende smittesporing. Pluss alle de som "sliter": Ensomme med psykiske utfordringer, eldre uten sosialt nettverk, elever som får hjemmeundervisning i stedet for tavleundervisning, studenter som kjeder vettet av seg. Barn, ungdom og voksne som ikke får delta i idrett eller andre fritidsaktiviteter og alle de som savner breddeidretten. Folk som lengter etter normale kinoforestillinger, konserter, festivaler, intimarrangementer, kunstutstillinger. Ja, det er vel de også som har shoppe-gener og som river seg i håret over ikke å kunne oppsøke kjøpesentre og motegallerier.
Da gikk det galt
Det gikk på en måte sånn noenlunde i fjor under den første nedstengningen og et stykke utpå høsten. Da hadde man et håp om at 2021 ville bli tilnærmet normalt, varslede vaksiner var på vei, og horisonten virket lysere. Så fikk vi disse nye virusvariantene som smitter raskere, midt foran en forestående jule- og nyttårshelg som kalte på familiesamvær, skole- og studentferier. Da gikk det riktig galt.
Mange ble opptatt av "importsmitte", som om ikke smitten i utgangspunktet nettopp kom til landet utenfra. Den gang riktignok med nordmenn på ferie, men de var jo uskyldige landsmenn. Mye verre er det at utlendinger, arbeidsinnvandrere, visstnok bragte smitten inn på bred front under den tredje bølgen. Arbeidsinnvandrere har riktignok jobber nordmenn ikke vil ha, eller ikke har kompetanse for. Dett gjelder norske bedrifter som fastlands-Norge sårt trenger, både i fortid, i nåtid og i fremtiden. De samme arbeidsplassene gir nemlig også nordmenn jobber, enten direkte i samme bedrift, eller som bivirkninger i forsyningskjedene.
Valgkampen hardner til
Det er mulig å se et mønster her, etter hvert som valgkampen foran stortingsvalget hardner til: Lite eller ingen kritikk mot vår egen innvandrerbefolkning (som har stemmerett ved valget), mye kritikk mot stødige og trofaste arbeidere/jobbpendlere som ikke har stemmerett ved det kommende valget.
Dugnaden, tilliten og den motstrebende oppslutningen om tiltakene er for det meste over, skal vi tro stemmene i den offentlige debatten. Det er ingen som helst tvil om at det er opposisjonen som tyr til de mest usaklige angrepene og de slueste argumentene. Enten er ikke regjeringen streng nok, eller den er alt for fast i klypa - påleggene og forbudene rammer jo mine velgergrupper!
Nå vil "alle" ha lettelser for sine grupper, sine kunder, sine tilhengere. Teaterfolk vil ha fulle salonger igjen, barn og ungdom må selvsagt unntas. Breddeidretten må igjen tillates, synes noen, selv om det er risikabelt. Andre raser mot at testing og vaksiner foregår i "deres" idrettshaller - finn andre lokaliteter! Enkelte prøver å snike i vaksinekøene - ikke fysisk, men i form av krav om "meg først"-ordninger. Helsepersonell var tidlig ute som et i og for seg logisk og betimelig unntak - de skulle jo tross alt behandle, forebygge, teste og kontrollere coronasyke. Dermed fikk de opptil 20 prosent av kommunenes knappe vaksinekvote.
Andre hiver seg inn
Men da hev også lærerorganisasjonene og faagforeningene som organiserer barnehaveansatte seg på: meg først! Vi må lenger frem i køen! Vi er desidert mest utsatt! Den ene gruppen etter den andre har meldt seg på banen og kastet seg inn i debatten.
Som om dette ikke var nok, har bysamfunn med stor smitte krevd flere vaksiner til seg selv først. Oslo med "tøff-i-trynet-Raymond" er i tet. Han som i september i fjor nektet plent å innføre en rekke nasjonale anbefalinger fordi det var en Solbergregjering som sto bak. Kort tid etterpå måtte han stenge ned enda strengere. Egentlig burde han konsentrere seg om å gjøre en bedre coronajobb nettopp i hovedstaden. Men da må han heve pekefingeren mot innvandrermiljøer i Oslo øst og sør - som utgjær en viktig del av velgergrunnlaget for ham og de rødgrønne i bystyret. Han vil ta vaksinen fra eldre og skrøpelige på sykehjem i de små kommunene med liten eller ingen smitte. Meg først! Heldigvis holder FHI, Helsedirektoratet og regjeringen fast ved den medisinske prioriteringsrekkefølgen. Her gjelder det liv eller død, ikke valgoppslutningen rundt Oslo Arbeiderparti.
"Alle" er blitt svake
Veldig mange har relativt gode argumenter og begrunnelser for å komme lenger frem i køen. Det utenforstående legger merke til, er at vi plutselig har fått så mange "svake grupper" og utsatte personer i dette landet. Det er ikke måte på hvor mange deler av befolkningen som blir forsøkt sykeliggjort og svakeliggjort. Jeg skal unnlate å ramse dem opp - leserne kan selv skumme avisspaltene og de andre mediekanalene og merke seg alle som trenger både vaksiner først, eller lettelser i restriksjoner. Helst i går. De trenger også venner, penger og behandlende personell. Er det ingen sterke og robuste igjen i dette landet?
Når krybben er tom, bites hestene. Mangelen på vaksiner som ikke kommer raskt nok til å tilfredsstille alles behov samtidig, øker engstelsen, sinnet og frustrasjonen. Noen biter i alle retninger. Andre, og det er de fleste, målretter angrepene mot "myndighetene" dvs regjeringen som står i konstant skvis og gjør så godt den kan. For andre år på rad er det mange mennesker der ute som ser at sommerferien både her og der på kloden kan gå fløyten. Stakkar! Noen må ha skylda!
Skit i Norge, leve Toten
Men det som først og fremst slår meg, er de egosentriske holdningene rundt om i Norges land: Meg først. Skit i Norge, leve Toten! Moro er det ikke, men jeg er begynt å skrive ned navnene på alle de som høylytt krever prioritering, alle som vil først i køen, som vil ha lettelser for sin næring, sitt kulturfelt, sine fagforeningsmedlemmer. Og som innbiller seg at en Jonas Gahr Støre ville ha håndtert situasjonen bedre.
Vi andre nøyer oss med å konstatere at "sånn ere det", prøver å opptre lojalt og solidarisk og vente tålmodig på vår tur. Vi som har levd en stund og som egentlig burde være blant de mest utålmodige fordi fremtiden ligger bak oss, vi klarer oss faktisk bedre enn mange andre og yngre. Men så har vi vært gjennom både vinternetter og kriser før, da.
Det går bra til slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar