Noen forstår åpenbart ikke spillet

Det er god grunn til å peke på det demokratiske underskuddet som småpartier på vippen skaper med sin utpressingspolitikk overfor store velgergrupper som står dem nær, særlig når statsbudsjettet skal vedtas. Både Venstre og Kristelig Folkeparti er i posisjon til å presse, true, skrike og sutre for å oppnå sine krav. Alle som ønsker et større og dypere sugerør ned i statskassa heier og jubler. De fire partiene som satt sammen i forhandlinger om budsjettet denne gangen, kom likevel raskere til enighet enn i tidligere runder. Forklaringen er åpenbar: Venstre snuser på regjeringsdeltagelse og ønsket ikke å provosere mer enn nødvendig, KrF vet at et svakt sperregrenseparti ikke kan gå alt for langt samtidig som partiets ledere må kunne forsvare det selvvalgte utenforskapet i opposisjon. Var det egentlig en seier? Men er det som særlig KrF «oppnådde» gjennom budsjettforhandlingene noen stor seier? Mediene, særlig den sosialdemokratiske pressen, later som om det er tilfellet. Men slik foregår ikke det politiske spillet i dagens Norge. Når en mindretallsregjering skal legge frem et budsjettforslag, har man selvsagt de kommende forhandlingene i tankene. Budsjettet blir utformet «stramt», men utfallet er sånn noenlunde tenkt ut på forhånd. Høyre og Frp vet inderlig godt hva de to tidligere støttepartiene vil søke å nullstille, øke bevilgningene til eller endre. Ved å lage noen kutt på områder som smerter Venstre og KrF, gir man åpning for en febrilsk aktivitet fra deres side. Masse energi blir brukt på å tette de hullene budsjettforslaget inneholder, slik at de gjennom oppnådde endringer kan utrope seg til seierherrer/kvinner overfor egne velgere. En håndsrekning Det er en gest, en stilltiende håndsrekning til Venstre og KrF, et knep. Mye tyder på at Erna Solberg er godt fornøyd med resultatet, og kan leve videre til neste korsvei. Da er muligens Venstre «innenfor», og det blir lettere å håndtere Kristelig Folkeparti fordi Venstres egne særinteresser er ivaretatt alt i det omforente budsjettforslaget som legges frem tidlig i oktober. Jeg ser at for eksempel Dagsavisen utroper budsjettforliket som et bevis på at KrFs valg av opposisjonsrolle er klokt, at partiet kan oppnå mye mer utenfor enn å gå i regjering. Arbeiderpartiets hofforgan støtter «splitt og hersk»-taktikken til Støre. Men når avisens lederskribent mener at Hareide med sin lærernorm-seier skroter Høyres skolepolitikk, smiler jeg bare i skjegget. En fornuftig skolepolitikk er langt mer enn en lærernorm. Sannsynligvis har den blå-blå regjeringen på forhånd innsett at normen ikke var til å unngå. Har ansvaret for konsekvensene Kristelig Folkeparti har med normen – som egentlig dreier seg om fagforeningsstrev, ikke et spørsmål om bedre undervisning i skolen – i realiteten overtatt ansvaret for konsekvensene av normen. Ingen norsk forskning bekrefter at flere lærere fører til økte kunnskaper eller mindre frafall i siste del av skoleløpet. Det er en teori, en påstand. KrF`s leder forsvarer sitt standpunkt med at «lærerne er for det, foreldrene er for det, elevene er for det». Så da må det vel være riktig? Standpunktet og påstanden er ren populisme, man søker å oppnå popularitet i utvalgte velgergrupper. Norske Kommuners Sentralforbund var og er imot lærernormen fordi den begrenser det lokale selvstyret og legger hindringer i veien for en fornuftig, lokalt tilpasset skolepolitikk. Man kan ikke lenger sette inn lærerressurser der lokale skolemyndigheter vet skoen trykker, for eksempel i skoleklasser med identifiserte kunnskaps- eller adferdsproblemer – selv om de er små. Lærerne blir fordelt etter en byråkratisk og firkantet formel. Distriktene mister lærere En annen konsekvens blir sannsynligvis at kvalifiserte lærere i distriktene nå ser en åpning til å søke jobber i de store byene, spesielt på Østlandet, der hundrevis av nye lærerstillinger skal opprettes som følge av normen. Det er nemlig her de store klassene finnes. De små kommunene vil tappes, elevene der vil få flere ukvalifiserte lærere. Hvorfor? Fordi det for tiden ikke utdannes nok lærere, og denne mangelen vil bli mer og mer følbar i tiden som kommer. Hva med 1.000 flere kvoteflyktninger som KrF også fikk til? Selvfølgelig har Erna visst om på forhånd at det kravet ville komme. Så setter man det opprinnelige tallet i budsjettforslaget så lavt som mulig. KrF kan briske seg med en humanitær seier, og antallet ble omtrent slik regjeringen på forhånd har regnet med. Opposisjonen på Stortinget utroper dette som nok et «nederlag for Sylvi Listhaug». Tull og tøys. Tallet 2.120 flyktninger er helt sikkert innenfor det akseptable for regjeringen. Upopulær inndekning Slik kan man gå gjennom politikkområde for politikkområde. Siden Venstre og KrF må opptre «ansvarlig», måtte de også finne dekning for de tilsynelatende økningene, og falt ned på den vanlige lettvinte løsningen med avgiftsforhøyelser. Med forhøyet sukkeravgift vil de to partiene nå få skylden for økt import og mer grensehandel av søte godsaker, og uten at folkehelsen blir forbedret. Deler av den norske næringsmiddelindustrien vil lide, mens svenskene jubler. Dumt, men det er altså slik Venstre og KrF vil ha det. Høyre fikk igjennom reduksjon i «maskinskatten», det vil si litt mindre inntekter for en del kommuner fra eiendomsskatten, mens de samme sutrekommunene får kompensasjon. Da kan de fortsette sitt glade og oppblåste liv uten å måtte tvinges til å effektivisere, modernisere og sette tæring etter næring. Men det er bra for bedriftene og arbeidsplassene at skatten ble senket. Venstre opp, KrF stabilt lavt Omtrent samtidig som dette skrives, viser siste politiske meningsmåling at Venstre går litt frem fra et byks etter valget. Det har helt sikkert sammenheng med viljen til å søke regjeringsmakt. Til tross for sine «seire» rundt budsjettet, er jeg ikke overbevist om at KrF vil tjene på sin opposisjonsrolle utover høsten, særlig etter en eventuell regjeringsutvidelse partiet har valgt å ikke være en del av.