Politikk som karriere og levevei

Vi kan like det eller ei - dagens unge og antagelig også kommende generasjoner er neppe så besjelet av idealisme og uegennyttig samfunnsinteresse som generasjonene etter annen verdenskrig. Den gang vilje til gjenreisning og ekte dugnadsånd var kombinert med sparsommelighet og mindre krav til materiell levestandard. Freden og friheten var en så stor gave at den kompenserte for manglene. Bare man hadde de basale behovene dekket og det var åpenbart at det gikk litt bedre år for år fant folk seg i stramme livreimer. 50- og 60-årene var preget av økonomisk vekst og optimisme. Vi opplevde en utdanningsrevolusjon der unge snart kunne "bli hva de ville" uten økonomiske uoverstigelige skranker. Arbeiderklassens intelligensreserve fikk utfolde seg etter personlige evner og anlegg, ikke holdt tilbake av en skral familieøkonomi. De sosiale sikkerhetsnettene ble bygget ut slik at selv de fattigste hadde en akseptabel livsstandard. Sakene og visjonene Det var en grotid for de frivillige lagene og foreningene, både innen idrett, kultur, opplysning, humanitær veldedighet, misjon, fredskorps, fagbevegelse og de politiske partiene. Ungdomsorganisasjonene til de sistnevnte hadde en formidabel vekst. Det var sakene og visjonene som drev verket - uansett hvilken plass man valgte på den politiske aksen fra venstre mot høyre. Det var kameratslig konkurranse om tillitsverv. Kontingenten dekket utgiftene. Ingen drømte om at pappa stat og mamma kommune, altså skattebetalerne, skulle finansiere driften av det frivillige arbeidet for ideelle mål. Idealismen drev verket. Hver og en bidro for å fremme saken til de små og store fellesskapene. Det er et hav av forskjell mellom denne idyllen og dagens virkelighet. En tillitsvalgt-krise har rammet store deler av frivilligheten - med noen unntak. Her og der spirer og gror det fortsatt. Kontrasten ser vi ikke minst i partiene, der de politiske "broilerne" har gjort sitt inntog. De som via videregående har gått rett inn i universitets- og høyskolestudier (og et friår som backpackere) og derfra til partiskoler og lederkurs med drillig i verbalintelligens og kjappe, overfladiske svar på kompliserte spørsmål. De unge kan skilte med en Master. eller Bachelorgrad og er verdensmestere på sine områder. Politikk blir nærmest levevei fra lokal- og regionpolitikk til landets nasjonalforsamling. Rekrutteringen kan svikte De unge stort sett uten yrkes- eller livserfaring fortrenger dem som har en reell erfaring fra andre arenaer enn møterom, massemedier, kommunikasjonsbyråer og sosiale kanaler på nettet. Og hva driver dem? Jeg avviser ikke ekte idealisme her og der, mennesker som ønsker å "gjøre en forskjell", jobbe for fellesskapet, verdensfreden eller klimaet. Men i det store bildet er det ikke vanskelig å identifisere ønsket om en politiske karriere inn i maktposisjoner som motiv og drivkraft. Og klekkelig inntekt. Muligheten for å bli kjent og anerkjent via det daglige nyhetsbildet. Og hvor søker de seg da? Fristelsen er stor for å orientere seg mot de store partiene i trygg avstand fra sperregrensen. Her er mulighetene opplagt de største. Ideologi og verdivalg spiller opplagt en mindre rolle enn tidligere. Eller man søker mot mindre partier der utsiktene til innflytelse kan ligge i en regjeringskonstellasjon. Komme inn i maktens sentrum som rådgiver, kommunikasjonskonsulent eller til og med statssekretær. Noen drømmer sikkert også om statsrådsposter bare man er tilgjengelig på rett sted og på riktig tidspunkt. Uansett er nok de små partiene mest sårbare og kan risikere rekrutteringssvikt fra den nye generasjonen politikere dersom de i for lang tid vandrer i ørkenen - særlig i opposisjon med begrenset innflytelse. To partier i skvis Broilere og karrierepolitikere er til stede i alle partier fra ytterste venstre og helt ut i det blå-blå grenselandet. I de store byene kan selv minipartier som Rødt og MDG komme på vippen og bli interessante. Det ser vi i den katastrofale situasjonen som er oppstått i landets hovedstad. Men slike eksempler er ikke så mange, og de kan bli kortvarige episoder for en som har staket ut en lang karriere i det offentlige liv På høyre side av skalaen strever Venstre og KrF for å finne en utvei vekk fra sperregrense-marerittet. Som flere av oss viste til bare noen dager etter valget: Venstre ble hjulpet over sperregrensen av taktiske stemmer fra Høyre. Venstre har ekstrem lav lojalitet blant sine velgere. Bare en tredjedel er igjen fra 2013. Dersom Venstre ikke går inn i regjering ved juletider, vil man helt sikkert miste selv Høyre-velgerne ved neste korsvei. Samtidig ser vi at partiet klatrer på meningsmålingene - helt sikkert hjulpet av den aktuelle diskusjonen rundt regjeringsdeltagelse. Dette er nettoppp hva partiet trenger: Utsiktene blant de yngre i partiet til å komme i posisjon, overta departementer - og med det redusere Fremskrittspartiets innflytelse på den samlede Solbergregjeringens profil og politiske grunnlag. En hær av mulige rådgivere, statssekretærer og andre forlokkende stillinger har en menneskelig inspirasjonskraft man gjør dumt i å undervurdere. Motsatt: Det minipartiet som ikke griper sjansen nå, risikerer å tørke ut i en brennende ørkensand. På den annen side: I regjering har man et solid og partinøytralt embedsverk til disposisjon. I regjering setter man dagsorden i mediene. I regjering kan Venstre ha langt større muligheter til å gjennomføre partiprogrammet - kontrakten mellom parti og velgere. Og så KrF, da Kristelig Folkeparti er i en lignende skvis og formell valgsituasjon. Men her har man malt seg inn i et hjørne og har innskrenket handlingsrommet vesentlig ved å erklære seg som opposisjonsparti. Samtidig har partilederen pekt på Erna Solberg som den beste statsministeren i nye fire år. KrF mistet 21.000 velgere til Ap og Sp ved dette stortingsvalget, flest til Senterpartiet. Det var årsaken til Hareides desperate utspill om "reformpause" like før valgdagen. Men så mistet partiet også 21.000 velgere til Høyre. De vil heller ikke komme tilbake dersom man velger å være i opposisjon til Erna Solberg og skape trøbbel for den borgerlige regjeringen. KrFs problem er selvforskyldt: Man har demonisert Fremskrittspartiet til de grader at holdningen har antatt fariseiske dimensjoner. Berøringsangsten ligger langt utenfor det fornuftige og realpolitiske. Selv er jeg helt sikker på at KrF-ledelsen har gjort ukloke strategiske valg. Sammen med Venstre, og til dels Høyre, vil man med regjeringsdeltagelse i enda større grad redusere Fremskrittspartiets innflytelse. Det er så opplagt at det er vanskelig å forstå den nærmest puerile og trassige holdningen som fortsatt gjør seg gjeldende. Hvem blant unge, fremadstormende ungdomspolitikere vil søke mot et parti som takker nei til politisk innflytelse? Selvsagt kan man opptre som utpressings- og vippeparti enn så lenge, men hvor lenge vil den posisjonen holde? Å velge opposisjon uten en samarbeidsavtale vil stille Solberg-regjeringen helt fritt til å søke flertall andre steder i stortingssalen. Men igjen: KrF står i alvorlig fare for å gli helt ut i det ytterste mørke uten en kursendring. Partiet blir uinteressant for partiets broilere - de finnes der også. Flere utviklingstrekk vil styrke argumentene for KrFs inntreden i regjeringen etter kommunevalget om to år. Da vil, slik jeg profeterer, Senterpartiet miste sitt populistiske grep fordi flere av de reformene partiet er i mot i mellomtiden vil vise seg fornuftige. Om to år vil vi se blant annet klare fordeler av nærpolitireformen. Og Venstres posisjon vil være styrket i mellomtiden. Toget vil nå gå mens KrF står igjen på perrongen. Selvvalgt og selvforskyldt.