Løgn og infotainment "trumpet"

Det har kanskje liten hensikt å jakte på syndebukker etter en amerikansk valgkamp vi nå ser faciten til. Meningsmålerne tok feil, de maktet ikke å fange opp understrømningene fra «the silent majority» - til tross for at den langt fra var stille og forsagt denne gang. De knyttede nevene kom opp av lomma og grep fast om stemmeseddelen.

Det som interesserer meg, er medienes rolle som nyttige idioter for såvel en Hillary Clinton som en Donald Trump. Fristelsen ble for stor, både for de tabloide kanalene og de påstått «mainstream»- og «kvalitetsavisene» til å la seg lokke av alle de grove utsagnene, de rasistiske og minoritetsfiendtlige anklagene, den sexistiske sølekastingen og de forenklede løsningene på kompliserte problemer såvel innenriks som utenriks.

   Gjermund Stenberg Eriksen minner i dagens Aftenposten («Medierevisjonen») om at amerikanske medier lot seg bruke – helt bevisst – til å formidle budskapene fra verdens største realitykjendis (Trump) kontra verdens mest utskjelte kvinne (Clinton). Eriksen siterer sjefen i en av USA`s største TV-kanaler, Leslie Moonves i CBS, som allerede i februar uttalte at dekningen av valgkampen «may not be good for America, but it`s damn good for CBS».

Klikkredaktørene

Selvsagt gjelder det samme for europeiske – og norske – medier. «Klikk-redaktørene» i aviser, radio og fjernsyn som er presset hardt økonomisk av sine toppsjefer, tyr i disse tider til de sterkeste virkemidlene de har til rådighet, for å skaffe seg oppmerksomhet, mange lyttere, seere og «klikkere» som igjen er bra for business (annonsører). Resultatet blir konsentrasjon rundt de mest bisarre skandaleuttalelsene – velplassert av kombattantene selv. Mediene gikk rett på limpinnen og ble igjen mikrofonstativer for de profesjonelle aktørene i valgkampen. Selvsagt hadde de «gode» motiver: De ville sette søkelyset på svakheter ved kandidatenes moral, holdninger og kvalifikasjoner. De aller, aller fleste ville advare mot at Donald Trump ble verdens mektigste mann. Kampanjejournalistikken og kommentatorers kreativitet når det gjaldt å formulere edder og galle nådde nye høyder.

   Egentlig er det ikke nødvendig å forsvare en slik redaksjonell linje. Det er nok å si «samfunnsoppdraget, stupid».

Gjengi også "det andre"

Men så har vi en annen side ved problemstillingen: Overraskelsen vi alle opplevde valgnatten kunne vært unngått dersom mediene – i tillegg til de moralsk forankrede angrepene på Donald Trump, i det minste hadde gjengitt de «fakta-arkene» han sendte ut på politikkområde etter politikkområde. For det gjorde faktisk staben hans, og i mange tilfelle hadde den republikanske presidentkandidaten selv seriøse og begrunnede avsnitt i talene sine. Det brydde mediene seg mindre om. Det var de saftige anklagene, de bisarre beskyldningene, de krenkende angrepene som ble heist opp i titler, ingresser, «faktabokser». Fakta er noe kjedelige greier, ikke sant?

Amatøren har noen poenger

Hadde denne informasjonen vært en del av dekningen, ville vi ihvertfall ikke blitt så til de grader blitt tatt på senga. Dessuten: Innimellom amatørpresidentens virkelighetsfjerne standpunkter og forslag, var det faktisk en og annen fornuftig tanke: Som for eksempel at de europeiske NATO-allierte må ta et større ansvar for egen sikkerhet ved å betale mer til militære formål. I dag betaler USA`s skattebetalere tre fjerdedeler av alliansens militære styrke. Nølende og motvillig har de mindre og mellomstore landene i forsvarsalliansen satt seg et mål og avgitt en forpliktelse til å avsette 2 prosent av BNP til eget forsvar. Nå vil Trump sette makt bak ordene. Riset bak speilet er hans tvetydige antydninger om at USA kanskje likevel ikke vil stå så beinhardt på alliansens paragraf 5 dersom ikke de andre landene ydte sin skjerv.

Good for business

Der er flere andre slike trekk ved Donald Trumps politikk som blant annet fikk amerikanske børser og aksjeindekser til å fyke i været dagene derpå. Trump oppfattes som «good for business», inklusive arbeidsplasser og økonomisk vekst. Det kan innebære et nytt håp og en ny drive for den hvite underbetalte arbeider- og middelklasen.

Fremfor alt bør vi skyve litt i bakgrunnen «hva han sa» (selv om det var avskyelig å høre på), og heller følge med på «hva han gjør».

   De som formidler nyheter, kommentarer og fri debatt bør iallfall få fram flere syn og flere kjensgjerninger – selv om redaksjonen ikke liker dem.