Tilløp til oppgjør med medie-eliten

Den politiske redaktøren i det sosialdemokratiske Aftenposten, Trine Eilertsen, er på flere måter et friskt vestlandspust i en ellers størknet og stillestående Oslo-pøl av forutinntatte og (i mine øyne) venstrevridde medier.

Hun skriver selv i en kommentar 26. november at mediefolk i hovedstaden har en ganske lik bakgrunn, og kanskje ser verden litt likt: «Hvor sterk den tendensen er, slo meg egentlig ikke før jeg flyttet til Oslo, selv om mistanken har vært der».

Eilertsen påpeker at at Norge er et sentralisert mediesamfunn. Hun slutter ikke å la seg forbause over det tette nettverket av journalister, politikere, PR-folk og organisasjoner i hovedstaden. Alle kjenner hverandre, og har gjort det lenge. Oslo er og blir en andedam, akkurat som alle andre byer i Norge. Men denne andedammen har sterkere definisjonsmakt. Veien til spaltene og skjermene, og de som siler innholdet i riksdekkende kanaler, er kort.

Tilsynelatende variert

Hun elaborerer rundt dette temaet: «Verdensbildene i andedammen er tilsynelatende variert – her finnes jo både Klassekampen og Dagens Næringsliv og Vårt Land – men er på mange områder forbausende like. Mistanken om at journalistene tenker ganske likt, og ser verden fra noenlunde samme sted, er ikke ubegrunnet. Mistanken om at journalister elsker metadebatter er heller ikke løsrevet fra virkeligheten.»

Hun minner om dette: Som mange andre har oppdaget, er det i dag mye lettere å identifisere journalistenes personlige ståsteder i den aktuelle debatten. Leserne og seerne oppdager nå lett via de sosiale mediene hvem medarbeiderne kjenner og hva de er opptatt av. De kan se likes og delinger, dialoger og diskusjoner som tydelig viser hvordan alle kjenner hverandre, hvordan de omgås og hvordan de engasjerer seg i de samme temaene. Det blir lagt merke til andre steder.

Evne til å balansere?

Aftenpostens politiske redaktør skriver videre: «En nyhetsjournalist som viser frem alle sine meninger gjennom likes på Facebook, må heller ikke bli forbauset hvis kilder og lesere stusser når den samme journalisten insisterer på sin evne til å balansere».

Trine Eilertsen er endelig ærlig nok til å lufte følgende innrømmelse: «Utfordringen til redaksjonene – i tillegg til at vi må erkjenne at vi er noe nærsynte, er at vi må prioritere beinhardt hva vi bruker ressurser på. Jo mer ressurser vi bruker på å løpe etter Twitter-meldingene til Trump og Facebook-postingene til Listhaug, desto mindre kan vi bruke på andre ting».

Utgangspunktet for kommentaren er særlig amerikanske og britiske mediers dekning av Trumps valgkamp. Hos enkelte er en selvransakelsesprosess i gang. Man er begynt å undersøke den praksisen alle kunne observere gjennom den amerikanske presidentkampanjen: Medienes løpende og omfattende dekning av hver eneste elleville tweet og påstand fra Trump-tårnet. Det bidro til så mye gratis reklame at veien til Det hvite hus ble lagt åpen for ham.

Vektla ikke faktasjekken

Det seriøse politiske stoffet i amerikanske og internasjonale medier forsvant i all Twitter- og Facebook-gnålet. Enda verre var det at mediene – også de norske – ikke tar seg bryet med den helt grunnleggende faktasjekken, både i dette tilfellet og generelt. Den er ressurskrevende, og med færre redaksjonelle stillillinger må mediehusene ty til de mest lettvinte løsningene: Ta utgangspunkt i utspill og debatt i sosiale medier og gjøre maksimalt ut av dem i markskrikerske oppslag. Det er en tendens vi ser spre seg helt ned til lokalavis-nivå i Norge der man ikke lenger gidder å søke nyheter med substans som har bæring på folks hverdagsliv, jobb, inntekt og velferd, men hausser opp overfladiske metadebatter fra sosiale medier.

Selv nærer jeg ingen illusjoner om at norske medier vil ta opp slike problemstillinger seriøst innomhus. Til det har en yngre generasjon likt tenkende journalister bitt seg altfor godt fast i sine posisjoner, med ryggstøtte fra «klikk-redaktørene».

Hanker inn kompisene

Vi vil fortsatt se NRK-journalister hente inn sine ideologiske kompiser fra ytterste venstre hver gang et aktuelt tema dukker opp. Man vil fremdeles hanke inn «forskere», «eksperter», «spesialister» og rikssynsere som stort sett deler redaksjonenes verdensbilde. Det er for eksempel ganske påfallende hvor ofte SV`ere dukker opp i programmer som Dagsnytt 18 i forhold til partiets 3-4-prosentoppslutning, mens selv Arbeiderpartiets talsmenn og -kvinner med åtte ganger så stor velgerbase blir oversett.

Heller ikke har jeg noen tro på at selv Aftenposten vil ta et oppgjør internt om hvem man benytter som kilder, sannhetsvitner, »forskere» og «eksperter». Til det har for eksempel personlig engasjerte klimajournalister fått en alt for dominerende posisjon og definisjonsmakt internt - med full støtte fra ansvarlig redaktør.

Balanse og kampanjejournalistikk

Det er lenge siden balanse i reportasjer og nyhetsoppslag var et hellig prinsipp i mediehusene. De fleste har en mer eller mindre uttalt personlig agenda for sin personlige kampanjejournalistikk.

Det er derfor de sosiale mediene har fått en så stor utbredelse og betydning. De blir en motmakt til medieeliten, den som tenker likt, skriver likt og mener likt.

Men Trine Eilertsen skal ha takk for at hun våger å sette problemstillingen på dagsorden.