Når vikarierende argumenter trumfer

Jeg kunne innledningsvis ha skrevet at «vikarierende argumenter Trumper», for det er nettopp den nyvalgte presidentens teknikk og metode – det postfaktuelle – som sørget for valgseieren. Altså at faktisk, objektiv opplysning blir skjøvet til side og ikke tillates å påvirke meningsdannelsen i samme grad som gale eller løgnaktige påstander av følelsesmessig karakter. Noe velgere, lesere og seere ønsker å tro på selv om det ikke er sant.

Men tro bare ikke at fenomenet er nyoppfunnet og materialiserte seg i 2016, det er gammelt som alle haugene. Men vi kalte det noe annet: Vikarierende argumentasjon, for eksempel. Problemstillingen slo meg under lytting og bivåning av Dagsnytt atten her forleden der man hadde lærertethet som debattema. En grundig SSB-undersøkelse har nylig slått fast at den rødgrønne regjeringens satsing på flere lærere pr. elev på ungdomsskoletrinnet ikke har ført til mer kunnskap i form av bedre karakterer. Tiltaket har ikke hatt effekt. Internasjonal forskning forøvrig slår fast det samme: Det er ingen entydig sammenheng mellom lærertetthet og læringsutbytte.

Det var interessant å registrere Utdanningsforbundets forsvar av økt lærertetthet da fakta ble presentert i studio. «Ja, men... økt lærertetthet kan ha virket positivt på andre områder enn målbar kunnskap i kjernefag, og de få fagene som ble undersøkt er bare en del av helhetsbildet...». Og dessuten: Lærerne har jo fått bedre arbeidsmiljø og en lettere hverdag....osv.

Javel? Der slapp antagelig katta ut av sekken. Men hvorfor var Utdanningsforbundet så skråsikre på at flere lærere i klasserommet ville føre til økt kunnskap og kompetanse at forbundets tillitsvalgte nesten utelukkende brukte dette argumentet for å få de rødgrønne til å innføre flere lærerstillinger og nå presser på Solberg-regjeringen for å fortsette samme kurs? Hvorfor kan man ikke være ærlig og si: Vi er en fagforening, og som valgte tillitsvalgte er det vår primære oppgave å sørge for høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser, i form av færre oppgaver og mindre stress i skolens hverdag?

I stedet skyver man elevene foran seg: Bare vi lærere får en lettere hverdag, færre elever å ta oss av, mulighet for å «se» flere elever i klasserommet, ta oss mer av dem, fange opp kunnskapshull, ja, da vil elevene oppnå mer kunnskap og bedre karakterer! Dette har Utdanningsforbundet messet omatt og omatt i adskillige år. Økt kunnskap har vært kronargumentet. For vi lærere er der for elevene, og jo flere vi er, desto bedre er det for kunnskapstilegnelse og trivsel – ikke sant? Det er logisk og rimelig.

I stedet viser det seg at lærernes største fagforening egentlig mente å forbedre arbeidssituasjonen for seg selv. Økt kunnskapstilegnelse var et påskudd, et vikarierende argument.

Det er ingen som setter spørsmålstegn ved Utdanningsforbundets rett og plikt til å arbeide for medlemmenes økonomiske og velferdsmessige intereser. Men så si det, da! Vær ærlige!

I Dagsnytt atten-studio ble Utdanningsforbundets talsperson så avkledd under debatten at man nærmest følte medynk med vedkommende. Forskere og andre sakspersoner henviste igjen og igjen til undersøkelsens usminkede resultater, lærernes tillitsvalgte klippet og klippet over vannflaten - «men det er så mange andre positive sider ved økt lærertetthet, og nå må vi vente på de neste rapportene og alle delundersøkelsenes samlede konklusjoner».

Jeg synes man burde si det som det er: Vi er en faaagforening og skal kjempe for våre medlemmers interesser, Basta!