Nå er det for sent å bekymre seg

Aftenposten har endelig innsett at «det skjer noe» der ute på siden av avisens egne kommentar- og debattspalter. En lang rekke samfunnsinteresserte av flere politiske avskygninger har gitt opp å komme til orde i de kvalmende politisk korrekte avisene, der spalteplassen er fylt til trengsel av den påståtte eller selvoppnevnte eliten blant intellektuelle og akademia. Det gjelder politikk, økonomi, kultur. Alle generalsekretærene, professorene (særlig av typen «emeritus»), talspersonene for de store organisasjonene, for forskningsmiljøer der skribentene er blitt rikssynsere på eget ideologisk grunnlag, fagforbundene og gjengangere blant særlig sentrums- og sosialdemokratiske politikere.

   Det har lenge murret blant alle dem som ser at de ikke kommer til orde, at debattspalter er styrt av venstreorienterte redaksjonelle ledere eller miljø- og klimajournalister som ikke tør la for eksempel klimarealister slippe til i spaltene med motforestillinger.

Fullfører jobben

«Facebook gjør den jobben norske medier ikke har gjort», konstaterer Aftenposten på kultursidene i dag. Det dukker opp lister over de bloggerne som blir stadig mer lest. En synser får seg til å skrive: «Vi har et problem når samfunnsdebatten blir flyttet inn i halvåpne fora, samtidig som avisene legger ned kommentarfeltene sine». Ja, vel? Er ikke dette bare et resultat av at svært, svært mange samfunnsdebattanter – eller vanlige, samfunnsinteresserte borgere - rett og slett er blitt stengt ute fra de arenaene der de tidligere hadde en viss adgang?

   En redaktør har frihet til å redigere sin avis. Og det betyr også til en viss grad sensur. Man må velge blant flommen av innsendte innlegg. Det er trykkefrihet i dette landet, men ikke trykkeplikt. Samtidig er det mitt inntrykk at det er helt spesielle kretser som får spalteplassen, og at andre blir holdt ute. Ikke på grunn av kvaliteten på innleggene, men etter en «vurdering» av innholdet og konklusjonene som debattredaktøren av en eller annen grunn ikke liker. Kanskje dreier det seg også om en «redaksjonell linje» utgått fra ansvarlig redaktør. Vi er alle mennesker og har våre prioriteringer og holdninger, og noen er flinke til å følge signaler som gis.

Topp 10-liste

Mimir Kristjansson, Hilde Sandvik, Ivar Staurseth og Kjetil Rolness er blant de mange som fremheves og som får stadig nye «følgere» eller lesere. Svært mange stoler mer på disse enn de riksdekkende avisene, NRKs debattspalter m.fl.

   Bloggerne kan snart bli ikke bare et «supplement» til den påståtte og oppskrytte offentlige debatten, men den største og viktigste arenaen for meningsytringer og påvirkning. Gode bloggere både utvider og erstatter avisenes trange meningsspalter. Også foran et valg. Avisene er i ferd med å miste kontrollen, noe jeg har advart mot ved flere anledninger.

   Det som skjer er at trykk-kokerne ikke klarer å holde lokket på lenger. Og det er spesielt på ett område kritikken og et kokende sinne har sendt lokket til værs: Flyktningdebatten, islam, parallellsamfunn, den undertrykte kriminalitetsstatistikken. Det er ingen tvil om at de offisielle mediene forsøkte å legge et visst lokk på for eksempel de massive overgrepene i Köln nyttårsaften, eller hva som har skjedd og skjer under svenske musikkfestivaler. Motstrebende har offentlige instanser, politi, politikere og sosialvesen innrømmet de faktiske forholdene, men først etter at sannheten er spredt på Facebook og andre sosiale medier.

Demokratisering

Debatten i disse mediene både nyanserer og demokratiserer samfunnsdebatten generelt. Flere deltar. Mange som er blitt utestengt fra medienes offisielle og strengt styrte spalter, får nå ytre seg.

«Politikere og journalister må i større grad enn tidligere forholdee seg til alle typer mennesker», uttaler redaktør Ivar Staurseth i Minerva.

   Det er en konstatering som kommer på overtid. For Aftenposten og andre er det allerede for sent. De har mistet grepet over opinionen. Og godt er det.