En svært amerikansk bok

I dag legger jeg ut en bokomtale som blogg. Finnes også på bokelskere.no:

Siri Hustvedt:

”Denne flammende verden”

(”This Blazing World”)

Aschehoug

Oversatt av Bodil Engen

Over denne boken har de fleste toneangivende litteraturanmeldere i kultur-Norge falt i staver, så det er med en viss forventning man vekselvis setter seg til under leselampen eller i solseng midt i en typisk norsk sommer.

   Den tilsynelatende dokumentarromanen er basert på et i og for seg intrikat og briljant ”plot”, så nysgjerrigheten pirres allerede under kapitlet ”Redaktørens innledning”. I stort handler boken om en dypt frustrert kvinnelig kunstner, Harriet Burden, som mener amerikansk kunstverden er en eneste stor farse, eller mer presist, et maskulint rottereir: Den består ifølge henne av ambisiøse utøvende kunstnere av ulik kvalitet, blaserte kunstanmeldere, kommersielt orienterte gallerieiere, spekulative kjøpere og selgere av kunst, og et mer eller mindre opplyst publikum som plaprer etter toneangivende trendsettere og forståsegpåere under vernissager og i selskapslivet - i de rette sirkler.

   Burden har fått det for seg at årsaken til hennes manglende gjennombrudd og anerkjennelse er en ond og lukket mannsdominert verden som lar kjønnet bestemme hvem som får tommelen opp eller ned. Kvinnelige kunstnere har mye vanskeligere for å ”slå igjennom” enn mannlige. Kunstverdenen fungerer som et eneste stort komplott mot kvinner.

I en mannsdominert verden

For å skaffe seg en søt hevn og eksponere denne pølen av urettferdighet og humbug, skaffer kunstneren seg stråmenn (mannlige) for tre store egne prosjekter og utstillinger. Planen er at hun skal presentere sin kunst under psevdonymer. Med de to første oppnår hun full klaff (uten å røpe eller offentliggjøre hemmeligheten). Det tredje utvikler seg til en ren katastrofe for Harriet Burden, som i en kunstner med det norskklingende navnet Rune Larsen møter en djevelsk psykopat som lurer henne trill rundt og tar ”farskapet” til kunstprosjektet hennes (forøvrig installasjoner med et svært kreativt innhold, for å si det mildt). Både denne og de to foregående utstillingene får anmeldere til å juble og genierklære opphavs-”mannen”. Men fordi Rune svindler henne, blir det ingen søt hevn, hele komplottet faller i knas.

   Innholdet og problemstillingene i boken blir presentert ut fra mange forskjellige vinklinger: Kunstnerens egne notater, redaktører av kunsttidsskrifter, anmeldere, nære venner, egne barn og kunstassistenter. Ut av disse øyenvitneberetningene og nedtegningene stiger en tragisk skikkelse frem, en fortvilet og rasende, forsmådd person, besatt av snerrende hevnlyst.

På to plan

Bitene i boken ville ikke falle skikkelig på plass om den ikke også inneholdt en beskrivelse av Harriet Burdens barndom og oppvekst og traumatiske opplevelser i en dysfunksjonell familie. Omstendighetene er fremstilt på typisk psykoanalytisk, freudiansk vis. Handlingen i «Denne flammende verden» foregår altså på to plan – det dypt personlig tilbakeskuende i kunstnerens sinn og så det utvendige prosjektet med de tre kunstutstillingene - ment for å eksponere, henge ut og latterliggjøre en frimurerverden basert på mannlige kjønnsorganer.

   ”Denne flammende verden” er ikke uten videre lett tilgjengelig for en vanlig leser. Den inneholder eksempler og historiske paralleller til mer eller mindre kjente kvinner som i sin samtid også var underkuet, oversett og motarbeidet av menn. Kvinner fra renessanse, senbarokk og opplysningstid blir trukket frem som bevis på, eller argument for, at historien gjentar seg i vår tid. Siri Hustvedt gir fra seg en flom av historiske navn (og noen nælevende) av både sentral og perifer karakter. Henvisninger til filosofer, poeter og kunstkritikere oversvømmer enkelte sider, som også er utstyrt med noter. Det formidler inntrykket av en sprenglærd forfatter.

Krevende lesning

For å få den fulle forståelse av disse tidvis dunkle hentydninger, er det faktisk nødvendig for lesere som ikke er bevandret i kunsthistorien å google en god del navn og teorier. Selv en med et godt, gammeldags mellomfag i kunsthistorie trenger å repetere. Særlig krevende blir ”En flammende verden” når forfatteren kommer inn på aktuelle temaer som kunstig intelligens, roboters selvstendighetsopprør, kognitive prosesser og persepsjonspsykologi.

   ”Denne flammende verden” har ellers en stil og en fremstillingsmåte som kaller frem både smil, gjenkjennende aha-opplevelser og til og med gapskratt. Særlig skjer det når de selvopptatte og selvoppnevnte kunstguruene blir hengt ut med en brutal og burlesk ironi. Sjelden har jeg opplevd en så morderisk utlevering av de middelmådige humbugmakerne i vår kunstverden. Skjønt, ”vår”?

Min konklusjon

Min personlige konklusjon er: Boken er interessant nok i utgangspunktet, men spørsmålet er om innhold og påstander treffer norske forhold med samme kraft som i USA. For selv om forfatteren har norske foreldre og artium fra Katedralskolen i Bergen, har den et umiskjennelig ”amerikansk” utgangspunkt, innhold og siktemål. Den er åpenbart myntet først og fremst på et amerikansk publikum. Vi ser det blant annet gjennom besettelsen rundt seksuelle temaer, på psykoterapeutens (”shrinkens”) sentrale rolle i en del amerikaneres dagligliv. 

   Vi aner det når de overfladiske small-talk-sammenkomstene i amerikanske sosiale miljøer blir beskrevet, og når parapsykologisk tøv blir fremstilt rundt hinduistisk alternativ medisin i form av begrepene aura og chakra. Selvfølelig vet jeg at i et USA med 320 millioner innbyggere finnes det tilstrekkelig mange overtroiske mennesker av dette slaget som til sammen kan øke opplaget om de blir interessert i boken.

   Undertegnede skal unnlate å gi en karakteristikk av Harriet Burdens kunstneriske ”installasjoner”. Jeg er altfor kvalitetsbevisst til å anerkjenne slike påståtte kunstverk som høyverdig kunst. Sannsynligvis, eller snarere forhåpentligvis, er de utslag av Hustvedts ironiske og sarkastiske utleveringsstil.

Namedropping

Så er det dette med forfatterens hang til namedropping og oppramsing av fortidens anerkjente mestere og mesterverk og henvisninger til mer moderne og mer eller mindre betydelige filosofer, psykologer og forfattere. Jeg spør: Hva er hensikten? Får leserne noen større forståelse for problemstillingene? Eller har forfatteren et behov for å briljere med egne dype kunnskaper?

   Uansett: Det er sikkert et tilstrekkelig stort publikum også i Norge, som er blitt betatt av Siri Hustvedts tidligere bøker, til at ”Denne flammende verden” blir solgt i mange eksemplarer, og deretter blir snakkis i de rette kretsene, en bok man bare ”må lese” for å virke dyp, reflektert og oppdatert.

   Selv sier jeg: Takke meg til Ayn Rand`s objektivisme.

Bjørn Hoelseth