tirsdag 23. august 2016

Når sprekker LO?

To oppslag i Dagsavisen omtrent samtidig bærer bud om en kommende intern konflikt i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen, hvis utfall vil få store og alvorlige konsekvenser for Norge som samfunn. Ikke på veldig kort sikt, men fra rundt år 2025. Da vet vi (av Stoltenberg-regjeringens egen perspektivmelding) at presset mot de norske velferdsordningene nærmest blir akutt: Da velter «eldrebølgen» inn over oss med full styrke, og omtrent da vil vi se og oppleve de første konsekvensene av dagens unormalt store innvandring, fjorårets og kommende års pågang av asylsøkere og mottaket av et stort antall krigs- og kvoteflyktninger – i tillegg med omfattende familiegjenforeninger av mennesker som til dels har lav sysselsetting på kvinnesiden og ikke nødvendigvis den arbeidskompetansen norsk næringsliv trenger.
Dette kan føre til en kraftig påkjenning for finansieringen av velferdsstaten, trygdeordningene våre – alt det vi kaller den nordiske modellen («den norske modellen» er for pretensiøst).

Advarer
Denne situasjonen er nettopp hva interesseorganisasjonen Norsk Olje og Gass har minnet om og advart mot igjen og igjen, sist under Arendalsuka. Organisasjonen frontes av Arbeiderpartiets tidligere fiskeri- og finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, omtalt som en av de dyktigste statsrådene landet hadde tidlig på 2000-tallet. Han var også stabssjef ved statsministerens kontor.
Denne bakgrunnen til tross: Dagsavisens lederskribent i forrige uke gir Schjøtt-Pedersen det glatte lag og rubriserer Norsk Olje og Gass som «fossile bremser», og da nok ment i dobbelt betydning. Dagsavisen – Arbeiderpartiets eget hovedorgan – mener Schjøtt-Pedersens argumentasjon om at norsk økonomi fortsatt er helt avhengig av inntektene fra petroleumsvirksomheten, utgjør en «fossil bremse» fordi Norge da blir hengende igjen i gårsdagens løsninger for lenge. «Dersom vi som land ikke vil være en del av den klimaløsningen verden trenger, ender vi opp som en del av problemet».

Fronter nedbygging
Dagsavisen har over lengre tid klart og tydelig frontet en rask og brutal nedbygging av oljesektoren – «for å unngå klimakatastrofen globalt» – og stilt seg bak AUFs, SVs, Senterpartiets og «miljøbevegelsens» standpunkter: En kamp mot norsk oljevirksomhet er viktigere enn oppbygging og bruk av oljefond og delfinansiering av statsbudsjettet. Det siste har skiftende regjeringer gjort seg avhengig av. Avisen synes det er synd at oljebransjen får så god politisk gehør for sine advarsler om en kommende økonomisk katastrofe som følge av at oljevirksomheten avtar noe. Kritikken rammer både Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.
Dagsavisen får seg også til å advare det politiske Norge mot å gjøre den samme feilen som Arendal-rederne gjorde da de nølte med å gå over fra seil til damp på 1800-tallet. Avisen mener tydeligvis «grønn omstilling» er dampen, mens dagens petroleumsproduksjon er den håpløst gammeldagse seilskipsfarten. Sammenligningen halter selvsagt: Hvis det er noe som er i vinden i moteriktige kretser, er det jo nettopp vindkraft, vindmølleparker og desslike.

Refs til oljearbeidere
Lederen er i realiteten en kraftig refs og et angrep på alle de arbeidstagerne i oljebransjen – offshore så vel som onshore – som siden 70-tallet har slitt og strevet og bygget opp en teknologisk kunnskapsbransje i verdenseliten, skapt hundretusener av arbeidsplasser og skaffet landet 7.000 milliarder kroner i pensjonsfond utland.
I en kronikk i Dagsavisen i går 22. august har representanter for Naturvernforbundet en stort oppslått kronikk der overskriften er: «Fagbevegelsen må dumpe oljenæringen». Man må tenke helt nytt. Det grønne skiftet må introduseres umiddelbart, ellers går verden og Norge under. I kronikken innrømmer man at oljenæringen har bidratt til trygge og godt betalte arbeidsplasser (!). Men så heter det i kronikken:
«Naturvernforbundet er derfor utrolig glade for at vi har et godt samarbeid med sterke aktører som NTL, Fagforbundet, Handel og Kontor og Utdanningsforbundet for å presse på for å grønne og mer bærekraftige løsninger for framtida.» Skyteskiven er olje- og gassnæringene, og ikke minst LO-leder Gerd Kristiansen, som i mars i år gikk ut i media og krevde at Lofoten, Vesterålen og Senja åpnes for, om ikke oljeboring så iallfall konsekvensutredning.

Hvor lander Arbeiderpartiet?
Det siste er et standpunkt partileder Jonas Gahr Støre synes å dele, men man vet aldri hva tåkefyrsten lander på når han blir utsatt for press og motpress.
Naturvernforbundet polemiserer mot deler av fagbevegelsens «mantra» om at verden fortsatt trenger norsk olje, gass i mange år framover. «Menneskeskapte klimaendringer truer livsgrunnlaget vårt og tvinger fram løsninger man tidligere ikke mente var realistiske.» Kritikken rammer selvsagt industriforbundene i privat sektor, dvs. Fellesforbundet og særlig Industri og Energi.
Kløften mellom de ulike LO-forbund er nå avgrunnsdyp, og det foregår en kamp og en tautrekning om hva LO som fagorganisasjon skal mene i slike fundamentale spørsmål. Undertegnede ser ikke bort fra at den interne striden kan føre til alvorlige sprekkdannelser.
Det er typisk at Naturvernforbundet har mest intim kontakt med, og samarbeider best, med de fagorganiserte som er ansatt i stat og kommune. Sistnevnte behøver ikke slåss for å overleve i internasjonal konkurranse, de trenger ikke på samme måte være kostnadseffektive eller tåle nedbemanninger. De kjemper bare om offentlige budsjetter og høyere bevilgninger – som paradoksalt nok i økende grad finansieres av det oljefondet de – i samarbeid med miljøbevegelsen – vil strupe gjennom å slakte høna som la gullegget. Fagforeninger for offentlige ansatte har rett og slett ikke den samme virkelighetsforståelsen som for eksempel Fellesforbundet nødvendigvis må ha. De fagorganiserte i privat sektor er ikke skjermet og dullet med.

Dårlig nytt for Nord-Norge
Utfallet av den interne striden vil særlig få konsekvenser for et Nord-Norge der befolkningen sagtens trenger og fortjener nye, spennende og godt betalte arbeidsplasser. Landsdelen trenger nettopp konsekvensutredninger, letekonsesjoner, boreprosjekter og produksjon av produkter verden trenger og etterspør. Her ligger det til rette for en renere produksjon enn andre steder, og vi vet at det å erstatte for eksempel kull med norsk olje og gass gir klimagevinster.

Kampen mellom ulike deler av LO vil bli opprivende og kanskje ødeleggende. Den vil bli forsøkt holdt i det skjulte og dysset ned. Men den er der, og utfallet er livsviktig for den norske velferdsstaten om noen ganske få år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar