To
oppslag i Dagsavisen omtrent samtidig bærer bud om en kommende
intern konflikt i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen,
hvis utfall vil få store og alvorlige konsekvenser for Norge som
samfunn. Ikke på veldig kort sikt, men fra rundt år 2025. Da vet vi
(av Stoltenberg-regjeringens egen perspektivmelding) at presset mot
de norske velferdsordningene nærmest blir akutt: Da velter
«eldrebølgen» inn over oss med full styrke, og omtrent da vil vi
se og oppleve de første konsekvensene av dagens unormalt store
innvandring, fjorårets og kommende års pågang av asylsøkere og
mottaket av et stort antall krigs- og kvoteflyktninger – i tillegg
med omfattende familiegjenforeninger av mennesker som til dels har
lav sysselsetting på kvinnesiden og ikke nødvendigvis den
arbeidskompetansen norsk næringsliv trenger.
Dette
kan føre til en kraftig påkjenning for finansieringen av
velferdsstaten, trygdeordningene våre – alt det vi kaller den
nordiske modellen («den norske modellen» er for pretensiøst).
Advarer
Denne
situasjonen er nettopp hva interesseorganisasjonen Norsk Olje og Gass
har minnet om og advart mot igjen og igjen, sist under Arendalsuka.
Organisasjonen frontes av Arbeiderpartiets tidligere fiskeri- og
finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, omtalt som en av de
dyktigste statsrådene landet hadde tidlig på 2000-tallet. Han var
også stabssjef ved statsministerens kontor.
Denne
bakgrunnen til tross: Dagsavisens lederskribent i forrige uke gir
Schjøtt-Pedersen det glatte lag og rubriserer Norsk Olje og Gass som
«fossile bremser», og da nok ment i dobbelt betydning. Dagsavisen –
Arbeiderpartiets eget hovedorgan – mener Schjøtt-Pedersens
argumentasjon om at norsk økonomi fortsatt er helt avhengig av
inntektene fra petroleumsvirksomheten, utgjør en «fossil bremse»
fordi Norge da blir hengende igjen i gårsdagens løsninger for
lenge. «Dersom vi som land ikke vil være en del av den
klimaløsningen verden trenger, ender vi opp som en del av
problemet».
Fronter nedbygging
Dagsavisen
har over lengre tid klart og tydelig frontet en rask og brutal
nedbygging av oljesektoren – «for å unngå klimakatastrofen
globalt» – og stilt seg bak AUFs, SVs, Senterpartiets og
«miljøbevegelsens» standpunkter: En kamp mot norsk oljevirksomhet
er viktigere enn oppbygging og bruk av oljefond og delfinansiering av
statsbudsjettet. Det siste har skiftende regjeringer gjort seg
avhengig av. Avisen synes det er synd at oljebransjen får så god
politisk gehør for sine advarsler om en kommende økonomisk
katastrofe som følge av at oljevirksomheten avtar noe. Kritikken
rammer både Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.
Dagsavisen
får seg også til å advare det politiske Norge mot å gjøre den
samme feilen som Arendal-rederne gjorde da de nølte med å gå over
fra seil til damp på 1800-tallet. Avisen mener tydeligvis «grønn
omstilling» er dampen, mens dagens petroleumsproduksjon er den
håpløst gammeldagse seilskipsfarten. Sammenligningen halter
selvsagt: Hvis det er noe som er i vinden i moteriktige kretser, er
det jo nettopp vindkraft, vindmølleparker og desslike.
Refs til oljearbeidere
Lederen
er i realiteten en kraftig refs og et angrep på alle de
arbeidstagerne i oljebransjen – offshore så vel som onshore –
som siden 70-tallet har slitt og strevet og bygget opp en teknologisk
kunnskapsbransje i verdenseliten, skapt hundretusener av
arbeidsplasser og skaffet landet 7.000 milliarder kroner i
pensjonsfond utland.
I
en kronikk i Dagsavisen i går 22. august har representanter for
Naturvernforbundet en stort oppslått kronikk der overskriften er:
«Fagbevegelsen må dumpe oljenæringen». Man må tenke helt nytt.
Det grønne skiftet må introduseres umiddelbart, ellers går verden
og Norge under. I kronikken innrømmer man at oljenæringen har
bidratt til trygge og godt betalte arbeidsplasser (!). Men så heter
det i kronikken:
«Naturvernforbundet er derfor utrolig glade for at vi
har et godt samarbeid med sterke aktører som NTL, Fagforbundet,
Handel og Kontor og Utdanningsforbundet for å presse på for å
grønne og mer bærekraftige løsninger for framtida.» Skyteskiven
er olje- og gassnæringene, og ikke minst LO-leder Gerd Kristiansen,
som i mars i år gikk ut i media og krevde at Lofoten, Vesterålen og
Senja åpnes for, om ikke oljeboring så iallfall
konsekvensutredning.
Hvor lander Arbeiderpartiet?
Det
siste er et standpunkt partileder Jonas Gahr Støre synes å dele,
men man vet aldri hva tåkefyrsten lander på når han blir utsatt
for press og motpress.
Naturvernforbundet polemiserer mot deler av
fagbevegelsens «mantra» om at verden fortsatt trenger norsk olje,
gass i mange år framover. «Menneskeskapte klimaendringer truer
livsgrunnlaget vårt og tvinger fram løsninger man tidligere ikke
mente var realistiske.» Kritikken rammer selvsagt industriforbundene
i privat sektor, dvs. Fellesforbundet og særlig Industri og Energi.
Kløften
mellom de ulike LO-forbund er nå avgrunnsdyp, og det foregår en
kamp og en tautrekning om hva LO som fagorganisasjon skal mene i
slike fundamentale spørsmål. Undertegnede ser ikke bort fra at den
interne striden kan føre til alvorlige sprekkdannelser.
Det
er typisk at Naturvernforbundet har mest intim kontakt med, og
samarbeider best, med de fagorganiserte som er ansatt i stat og
kommune. Sistnevnte behøver ikke slåss for å overleve i
internasjonal konkurranse, de trenger ikke på samme måte være
kostnadseffektive eller tåle nedbemanninger. De kjemper bare om
offentlige budsjetter og høyere bevilgninger – som paradoksalt nok
i økende grad finansieres av det oljefondet de – i samarbeid med
miljøbevegelsen – vil strupe gjennom å slakte høna som la
gullegget. Fagforeninger for offentlige ansatte har rett og slett
ikke den samme virkelighetsforståelsen som for eksempel
Fellesforbundet nødvendigvis må ha. De fagorganiserte i privat sektor er ikke
skjermet og dullet med.
Dårlig nytt for Nord-Norge
Utfallet
av den interne striden vil særlig få konsekvenser for et Nord-Norge der
befolkningen sagtens trenger og fortjener nye, spennende og godt
betalte arbeidsplasser. Landsdelen trenger nettopp
konsekvensutredninger, letekonsesjoner, boreprosjekter og produksjon
av produkter verden trenger og etterspør. Her ligger det til rette
for en renere produksjon enn andre steder, og vi vet at det å
erstatte for eksempel kull med norsk olje og gass gir klimagevinster.
Kampen
mellom ulike deler av LO vil bli opprivende og kanskje ødeleggende.
Den vil bli forsøkt holdt i det skjulte og dysset ned. Men den er
der, og utfallet er livsviktig for den norske velferdsstaten om noen
ganske få år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar