Frykten for sannheten

Den største unnlatelsessynden jeg registrerer hos dagerns politiske opposisjon - og våre tradisjonelle medier - er en redsel for å få fakta og sannhet på bordet. Selv om ingen ting blir bedre av at ubehagelige funn, statistiske røde lamper eller uheldige trender i samfunnsutviklingen feies under et teppe av snillistisk, sosialdemokratisk konsensus. Eller at tingenes faktisk tilstand blir forskjønnet med retoriske sminkeord.

Redd for konsekvensutredning

For å ta et dagsaktuelt eksempel: AUF og såkalt «grønn ungdom», pluss de små særinteressepartiene som slåss om å komme «på vippen» i en eller annen regjeringskonstellasjon, vil ikke ha noen konsekvensutredning av oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. og for all del ingen undersøkelser av hva som faktisk måtte være av oljeressurser under havbunnen i nord. Det er faaalig det.

   Man vil ikke vite, man vil ikke belastes med kunnskap, man vil ikke ha et faktagrunnlag på bordet. Man frykter rett og slett sannheten. Arbeidernes Ungdomsfylking AUF går så langt som å true med at dersom Jonas Gahr Støre støtter LO`s ønske om konsekvensutredninger i nord, ja, da nekter partiets ungdomsorganisasjon å drive valgkamp for Støre frem mot det politiske oppgjøret neste år. Det har, så vidt jeg erindrer, ingen politisk ungdomsorganisasjon truet med før. I hvertfall ikke gjennomført i praksis.

Viten kontra fundamentalisme

Når man har nådd dette stadiet, da er behovet for viten erstattet med fundamentalistisk tro. Det virker som man frykter at utredede konsekvenser kan være farlig for eget standpunkt. Man synes å være overbevist om – uten å vite det – at turistene vil sky Norge, fisken vil rømme havet og alle fiskebanker og gyteplasser forsvinner dersom et rør stikkes ned i havbunnen og det flytende sorte gull føres til overflaten og til land. Saken er selvsagt stilt på hodet: Oljeproduksjonens positive virkninger kan komme i tillegg til rikdommen i havet, ikke erstatte den. Men det vet vi ikke noe eksakt om. Problemstillingene må undersøkes, konsekvensutredes. Risiko- og sårbarhetsanalyser må gjennomføres. Først da kan fordeler og ulemper veies opp mot hverandre. Først da har man grunnlag for å si ja eller nei. Alt annet blir ideologisk synsing.

Hjelper ikke klimaet

Det vil ikke hjelpe klodens klima om Norge ensidig skrur igjen kranene. Snarere tvert imot. Gjør vi det, vil mye mer forurensende kull fra andre steder fort bli alternativet.     Norsk olje og gass – som forurenser mindre enn andre petroleumskilder – er ikke bare en del av overgangsløsningen henimot «et grønt skifte» (som få eller ingen vet nøyaktig hva er). Norsk oljeproduksjon kommer til å vare i mange tiår til. Heldigvis. Ikke minst bør vi tenke på at den fattige verden trenger mer energi for å skaffe seg økonomisk vekst og et høyere velstands- og velferdsnivå. Dette energibehovet kan ikke alene løses med sol og vind og andre eksotiske energibærere.

Flere tviler

Nå har oljebransjen lagt frem planer for ytterligere å redusere CO2-utslipp fra en produksjon som allerede i utgangspunktet er renest i verden. Om da menneskeskapt CO2 i det hele tatt er roten til at ondt og fordervelig her i verden. Det er faktisk en god del vitenskapsmenn og -kvinner som tviler på nettopp det.

   Dagens ledende medier, og særlig NRK og Aftenposten, synes å være livredde for andre meninger, andre syn, all kontrær forskning enn den FNs klimapanel formidler. De er en del av frykten for sannheten.