Frigjøring fra de små

Den lange valgkampen foran stortingsvalget neste år er i gang. ”Frontene” eller samarbeidskonstellasjonene er omtrent som de har vært de siste årene, men noe er i spill: Kristelig Folkeparti er på vei bort fra Høyre og en borgerlig samling og ser på mulighetene for å krysse midtlinjen i norsk politikk slik Senterpartiet gjorde for snart 12 år siden.

   Påskuddet er Fremskrittspartiet og dets politikk – ikke så mye hva dette partiet står for innenfor en Solberg-regjering, men et ”rendyrket” Frp på eget program og ideologisk grunnlag. Både KrF og Venstre har manet frem et fiendebilde, demonisert ytterste høyre og inntatt godhetsposørenes lite sympatiske rolle: Fordømmende, usaklig, intolerant og til dels hatsk. Avstandene i politikken er maksimalisert, kunstige skiller reist.

Plass under demokratenes paraply

Jeg minnes en uttalelse fra USA`s ambassadør i Norge, Benson K. Whitney (2006-2009), som gikk ut på at alle norske partier fint ville fått plass innenfor det demokratiske partiet i Amerikas forente stater. Han fant den norske politiske debatten lett komisk og kunstig, de korte avstandene i ideologi og politikk tatt i betraktning. Konsensus om det meste var hans karakteristikk, likhetene mer påfallende enn ulikhetene.

   Hvordan en norsk regjering vil være sammensatt etter september 2017 er vanskelig å spå akkurat nå. Men mitt innerste håp er at det store bildet vil være: Enten en mindretallsregjering av et stort DNA med tilstrekkelig selvtillit til å ta de overordnede, «riktige» avgjørelsene, eller en Høyre-Frp-regjering, også den sannsynligvis (?) i mindretall, men fullt ut i stand til å føre en politikk med skiftende støtte fra sak til sak i Stortinget.

Sjalte ut de små

Hvorfor sjalte ut Sp, SV, MDG, Rødt, KrF og Venstre som grunnlag for en regjeringsdannelse, men ”samarbeide” med dem fra sak til sak? Først og fremst fordi undertegnede ikke synes det er riktig at små partier, til dels sperregrensepartier uten stor folkelig oppslutning, skal ha så stor makt og gjennomslag i politikken som de har nå. De små på vippen, jeg kaller dem utpressingspartier, representerer en stort demokratisk utfordring. De representerer et demokratisk underskudd. Deres få velgere veier alt for mye i forhold til de virkelig store folkepartiene med bred oppslutning. Det er umoralsk at en KrF-velger skal veie så mye mer enn en stemme avgitt for Arbeiderpartiet, Høyre og Frp.

Særinteresser

Dernest: De små partiene er stort sett ensaks-partier, smale interesse- og lobby-partier som representerer særinteresser i samfunnet. De har ikke noe virkelig program som ser de store linjene, veier flere hensyn opp mot hverandre, finner brede kompromisser og representerer flertallet i folket. Er sperregrensen for lav? Ja, jeg mener det. Vi burde hatt fem prosent sperregrense som i Tyskland. Men det er det vanskelig å få til på kort sikt, dessverre.

   Dernest: Norge som nasjo står foran store utfordringer i årene som kommer. Skal de kunne håndteres på en klok måte, trengs politikere av karakteren ”statsmenn” og -kvinner. De som evner å se helheten og de store linjene og som står for noe forutsigbart, langsiktig og trygt. La meg nevne noen områder: Norge bør – eller rettere må – i overskuelig fremtid være en oljeproduserende nasjon. Verden vil nemlig trenge ”ren” olje og gass sammenlignet med andre energibærere. Ikke minst av hensyn til klimaet. Det gavner ikke verdens klima dersom kull erstatter norsk olje, eller verdens industriland kjøper mer forurensende petroleumsprodukter annetstedsfra.

Ja til konsekvensutredninger

Vi nærmer oss et punkt der det må tas en avgjørelse rundt konsekvensutredninger og fastsette geologien på nye områder i Barentshavet, utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Innerst inne ønsker Arbeiderpartiet ha slike utredninger, deretter meget mulig leteboring og produksjon etter 2025. Men partiet er blitt stanset av veto fra Sp, SV og nå også MDG. På Høyresiden har konsekvensutredninger vært bannlyst av Venstre og KrF.

   I en slik sak av nasjonal betydning, vil en mindretallsregjering enten fra Ap eller Høyre/Frp kunne bli enige seg imellom og skubbe til side småpartienes særinteresser.

   Perspektivmeldingene, både fra Stoltenberg og nå snart Solberg-regjeringen, gir varsler om utfordringene fra eldrebølgen og et stort antall flyktninger, behovet for langsiktig teknologisk omstilling og tilsvarende ”grønt skifte”. Det er ingen tvil om at Høyre/Frp eller Arbeiderpartiet i regjering vil kunne finne sammen i fornuftige forlik for slike store og viktige linjevalg - som gjør at norsk industri og næringsliv har noe å forholde seg til i flere valgperioder fremover.

Forsvaret må styrkes

Forsvaret må styrkes. 90 prosent av oss støtter et tilstrekkelig sterkt forsvar, og minst tre av fire nordmenn vil personlig gjøre en innsats for forsvaret av landet. Her er det også de store partiene som først og fremst har realitetssans og som innser alvoret. De kan bli enige i Stortinget gjennom forlik. De små må gjerne hekte seg på, eller stille seg på sidelinjen. Det er bra om forsvars- og sikkerhetspolitikken får en så bred og tverrpolitisk oppslutning som mulig. Vil ikke de små, får de store ta ansvar.

   Problemet etter valget i 2017 vil antagelig være: Om hverken Høyre/Frp eller Arbeiderpartiet får flertall alene – hvem vil de små partiene peke på når Kongen formelt skal danne ”sin” regjering? Hvilket eller hvilke partier får regjeringsoppdraget av Hans Majestet? Partilederne både for små og store partier må ta et standpunkt her. Så må en regjering overleve sin regjeringserklæring med innebygget politikk. Overlever regjeringen denne første runden, vil den antagelig kunne skaffe seg flertall fra sak til sak gjennom fire år.

Krevende, men mulig

Det vil kreve kompromisser, og også personlig kjemi. Men vi har hatt lange perioder med mindretallsregjeringer før, det er ingen uprøvet styringsform. Det gikk faktisk ganske bra i de periodene.

   De store partiene i regjering vil kunne ta de store og viktige beslutningene i oljepolitikk, næringspolitikk, velferdspolitikk og forsvars- og sikkerhetspolitikk. De små har for lengst diskvalifisert seg gjennom sin utpressing og sitt demokratiske underskudd. Flere av dem står for sympatiske enkeltsaker og prioriteringer, holdninger og menneskesyn. Men det er ikke nok i den store sammenhengen.

   Derfor bør hverken Arbeiderpartiet eller Høyre/Frp denne gang lage samarbeidsavtaler med andre små partier på forhånd, men ha alle utveier åpne og skaffe seg et handlingsrom.