lørdag 10. september 2016

Facebook er bra for de fleste

De norske og utenlandske mediehusenes frontalangrep på Mark Zuckerberg og Facebook-imperiet har preget den offisielle diskusjonen de siste dagene, og jeg kan meget godt forstå hvorfor. Aftenpostens oppslag fredag var riktignok preget av en selvsentrert redaktør og hadde vel store dimensjoner. Det må antagelig til for å synes i mediebildet og «vekke» papiravisleserne. Noe i meste laget tabloid etter min smak, men la gå: Den prinsipielle diskusjonen er viktig nok, og alle avisfolk som kritiserer Facebook for sensur av det ikoniske nakenbildet fra Vietnam i 1972, har selvfølgelig rett i at slikt ikke skal skje.
   Etter noen timer gjorde Facebook retrett og slapp nakenbildet fra Vietnam gjennom filteret. Selveste statsminister Erna Solberg engasjerte seg og bidro til at Zuckerberg tenkte seg om én gang til. Det er greit. Men målt opp mot det monumentale toppoppslaget ble avslutningen lik Æsops fabel: Berget barslet og fødte en mus.

Aksepterer reglene
Generelt er det på sin plass å minne om at Facebook-teamet med Mark Zuckerberg øverst på pyramiden har satt noen regler som svært få har satt spørsmålstegn ved til nå. Facebook-brukerne sier seg enig i kjørereglene når de registrerer seg. Selv om den daglige bruken av det populære sosiale mediet kan ta overhånd til tider, har Facebook etter min oppfatning vært en stor og positiv ny hendelse i medieverdenen og i relasjoner mennesker imellom. Kanalen for kontakt, utveksling av ideer og spredning av meninger kan sammenlignes med opphevelsen av NRK-monopolet på 1980-tallet. Monopolets begravelse var uten tvil en lykke for landet, en frigjøringskraft for friere diskusjon og utvidet ytringsfrihet.
   Mark Zuckerberg burde absolutt ha lyttet til kritikken før den nådde de store høyder og handlet deretter. Men: Jeg har en godt begrunnet mistanke om at Aftenposten og andre ikke bare har en prinsipiell plattform for kritikken. Den er også et selvforsvar for de tradisjonelle medienes egen maktposisjon, som de ønsker å beholde så lenge det står i deres makt, nøyaktig slik NRK og Arbeiderpartiet gjorde mot slutten av 1970-tallet da etermonopolet ble diskutert.

En økonomisk dimensjon
I våre dager har det prinsipielle temaet også fått en annen dimensjon, den økonomiske. Papiraviser liker ikke at annonsørene flytter sin markedsføring over til medier der folk faktisk er. Man får lyst til enten å begrense de sosiale medienes økonomiske virksomhet, selv benytte Facebook for å hanke inn noe av det tapte – eller som nå: True med å trekke seg fra Facebook. Det siste er selvsagt ikke noen trussel. Facebook trenger ikke de tradisjonelle mediene. Zuckerberg har direkte adgang til de samme «kundene» og klarer seg utmerket godt uten.
   Det som også har skjedd de siste årene, er at meningsdannelsen har flyttet seg bort fra mediehusene og de tradisjonelle politiske miljøene. Mediehus, politiske partier og andre institusjoner som er blitt mer og mer kvalmende politisk korrekte i folks øyne, har brukt sensuren (forkledd som redaktørenes portvokterrolle) mot dem som ikke har «de riktige» meningene. Vi ser det godt på hvem og hva som slipper frem til spalteplass. Jeg bruker det lett sosialdemokratiske Aftenposten som eksempel: Her får du ikke noe oppslag i debatten om du ikke er representant for regjeringen, partileder, generalsekretær i store organisasjoner, talsperson for fagbevegelsen, har en akademisk tittel, er amanuensis, høyskolerektor, kjent forfatter eller selvoppnevnt kulturpersonlighet. For ikke å snakke om alle dem som brisker seg med en forskertittel fra et kjent institutt. Avisens debattredaktør synes ikke å se så mye på kvaliteten i innholdet, formuleringsevne, sannhetsgehalt, saklighet eller substans, men på hvilke grupper vedkommende leserbrevforfatter representerer, hvor mange som står bak leserskribenten.

Like andres meninger
Mangelen på kontrære synspunkter, skribenter som tør gå i rette med konsensus, korrektheten og de oppleste og vedtatte sannheter, de som setter spørsmålstegn ved dem som fremmer sykeliggjøringen og stakkarsliggjøringen av samfunnet, som skriker på større innsats fra pappa stat og mamma kommune i enhver forbindelse – er stadig mer fremtredende.
   Da blir det uinteressant for svært mange å sende meninger til Aftenposten og de andre mediehusene. De slipper ikke til, kommer ikke til orde. Og gjør de det en sjelden gang, er det som skrives godt bortgjemt i små tekster, vinklet på en bestemt måte og med utsikt til å bli sablet ned i store bestilte oppslag en dag eller to senere. Av professorer (særlig emeritus), amanuenser, generalsekretærer, «forskere», «eksperter» og «spesialister». Folk som selvsagt har, og det har de lov til, personlige, ideogiske og politiske synspunkter i tillegg til merkelappen forsker.

En redningsplanke
Når det engang er blitt slik i manges bevissthet, står de sosiale mediene der som et alternativ og en redningsplanke. Antall bloggere stiger kraftig, og samfunnsdebattanter som tyr til Facebook, yngler daglig. Selvsagt er terskelen av og til svært lav i denne kanalen. Mye grums stiger opp folkedypet, og tribunebrølet er ikke alltid like vakkert fremført. Hets og mobbing er en beklagelig del av helhetsbildet. OK, der har alltid eksistert folk med hissig og ukontrollert gemytt, dårlig oppdragelse og manglende folkeskikk. I gamle dager kalte vi det buskagitasjon. Den var der, men mindre synlig for kondisjonerte og korrekte kretser som kun leste Aftenposten.
   Jeg tror altså at der finnes en del redaktører der ute som er redd for å miste grepet, oppleve redusert maktposisjon i samfunnet, få mindre kontroll over meningsdannelse, tape påvirkningskraft. Altså blir Facebook syndebukken og hoggestabben. I noen tilfelle med en viss grunn, men ikke i hovedsak.
   Jeg bruker Facebook, jeg sender meninger ut på Twitter, jeg lar meninger bli fanget opp av Google. Måtte enda flere gjøre det samme, skaffe seg venner og delere, stå opp mot det store vassauet som gjennomborer så godt som samtlige av dagens mediehus.

Facebook er bra – bruk Facebook!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar