De
norske og utenlandske mediehusenes frontalangrep på Mark Zuckerberg
og Facebook-imperiet har preget den offisielle diskusjonen de
siste dagene,
og jeg kan meget godt forstå hvorfor. Aftenpostens oppslag fredag
var
riktignok
preget
av en selvsentrert redaktør og hadde vel
store
dimensjoner. Det må antagelig
til for å synes i mediebildet og «vekke» papiravisleserne. Noe i
meste laget tabloid etter min smak, men la gå: Den prinsipielle
diskusjonen er viktig nok, og alle avisfolk som kritiserer Facebook
for sensur av det ikoniske nakenbildet fra Vietnam i 1972, har
selvfølgelig rett i at slikt ikke skal skje.
Etter
noen timer gjorde Facebook retrett og slapp nakenbildet fra Vietnam
gjennom filteret. Selveste statsminister Erna Solberg engasjerte seg
og bidro til at Zuckerberg tenkte seg om én gang til. Det er greit.
Men målt
opp mot det
monumentale toppoppslaget ble avslutningen lik Æsops fabel: Berget
barslet og fødte en mus.
Aksepterer
reglene
Generelt
er det på sin plass å minne om at Facebook-teamet
med Mark Zuckerberg øverst på pyramiden har
satt
noen regler som svært få har satt spørsmålstegn ved til nå.
Facebook-brukerne sier seg enig i kjørereglene når de registrerer
seg. Selv om den daglige bruken av det populære sosiale mediet kan
ta overhånd til tider, har Facebook etter min oppfatning vært en
stor og positiv ny
hendelse
i medieverdenen og i relasjoner
mennesker imellom. Kanalen for kontakt, utveksling av ideer og
spredning av meninger kan sammenlignes med opphevelsen av
NRK-monopolet på 1980-tallet. Monopolets begravelse var uten tvil en
lykke for landet, en frigjøringskraft for friere
diskusjon og utvidet ytringsfrihet.
Mark
Zuckerberg burde
absolutt ha
lyttet
til kritikken før
den nådde de store høyder og
handlet
deretter. Men: Jeg har en godt begrunnet mistanke om at Aftenposten
og andre ikke bare har en prinsipiell plattform for kritikken. Den er
også et selvforsvar for de tradisjonelle medienes egen maktposisjon,
som de ønsker å beholde så lenge det står i deres makt, nøyaktig
slik NRK
og Arbeiderpartiet gjorde mot slutten av 1970-tallet da
etermonopolet ble diskutert.
En
økonomisk dimensjon
I
våre dager har det prinsipielle temaet også fått en annen
dimensjon, den økonomiske. Papiraviser liker ikke at annonsørene
flytter sin markedsføring over til medier der folk faktisk er. Man
får lyst til enten å begrense de sosiale medienes økonomiske
virksomhet,
selv benytte Facebook for å hanke inn noe av det tapte – eller som
nå: True med å trekke seg fra Facebook. Det siste er selvsagt ikke
noen trussel. Facebook trenger ikke de tradisjonelle mediene.
Zuckerberg har direkte adgang til de samme «kundene» og klarer seg
utmerket godt uten.
Det
som også
har
skjedd de siste årene, er at meningsdannelsen
har flyttet seg bort fra mediehusene og de tradisjonelle politiske
miljøene. Mediehus,
politiske partier
og andre
institusjoner
som er blitt mer og mer kvalmende politisk korrekte
i folks
øyne,
har
brukt sensuren (forkledd som redaktørenes portvokterrolle) mot
dem som ikke har «de riktige» meningene. Vi
ser det godt på hvem og hva som slipper frem til spalteplass. Jeg
bruker det lett sosialdemokratiske Aftenposten som eksempel: Her får
du ikke noe oppslag i debatten om du ikke er representant
for regjeringen, partileder,
generalsekretær i store organisasjoner, talsperson for
fagbevegelsen, har en akademisk tittel, er amanuensis,
høyskolerektor, kjent forfatter eller selvoppnevnt
kulturpersonlighet. For ikke å snakke om alle dem som brisker seg
med en forskertittel fra et kjent institutt. Avisens
debattredaktør
synes ikke å se så mye på kvaliteten i innholdet,
formuleringsevne, sannhetsgehalt, saklighet eller substans, men på
hvilke grupper vedkommende leserbrevforfatter representerer, hvor
mange som står bak
leserskribenten.
Like
andres meninger
Mangelen
på kontrære
synspunkter, skribenter
som tør gå i rette med konsensus, korrektheten og de oppleste og
vedtatte sannheter, de som setter spørsmålstegn ved dem som fremmer
sykeliggjøringen og stakkarsliggjøringen av samfunnet, som skriker
på større innsats fra pappa stat og mamma kommune i
enhver forbindelse –
er stadig mer fremtredende.
Da
blir det uinteressant for svært mange å sende meninger til
Aftenposten og de andre mediehusene. De slipper ikke til, kommer ikke
til orde. Og gjør de det en sjelden gang, er det som
skrives godt
bortgjemt i
små tekster,
vinklet på en bestemt måte og med utsikt til å bli sablet ned i
store bestilte
oppslag
en dag eller to senere. Av professorer (særlig emeritus),
amanuenser, generalsekretærer, «forskere», «eksperter» og
«spesialister». Folk
som selvsagt har, og det har de lov til, personlige, ideogiske og
politiske synspunkter i tillegg til merkelappen forsker.
En
redningsplanke
Når
det engang er blitt slik i manges bevissthet, står de sosiale
mediene der som et alternativ og en redningsplanke. Antall bloggere
stiger kraftig, og samfunnsdebattanter som tyr til Facebook, yngler
daglig. Selvsagt er terskelen av og til svært lav i denne kanalen.
Mye grums stiger opp folkedypet, og tribunebrølet er ikke alltid
like
vakkert
fremført.
Hets og mobbing er en beklagelig del av helhetsbildet. OK, der har
alltid eksistert folk med hissig og ukontrollert gemytt, dårlig
oppdragelse og manglende folkeskikk. I gamle dager kalte vi det
buskagitasjon. Den var der, men mindre synlig for kondisjonerte og
korrekte kretser som
kun leste Aftenposten.
Jeg
tror altså at der finnes en del redaktører der ute som er redd for
å miste grepet, oppleve redusert
maktposisjon
i samfunnet, få mindre kontroll over meningsdannelse, tape
påvirkningskraft. Altså blir Facebook syndebukken og hoggestabben.
I noen tilfelle med en viss grunn, men ikke i hovedsak.
Jeg
bruker Facebook, jeg sender meninger ut på Twitter, jeg lar meninger
bli fanget opp av Google. Måtte enda flere gjøre det samme, skaffe
seg venner og delere, stå opp mot det store vassauet som
gjennomborer
så
godt som samtlige
av dagens mediehus.
Facebook
er bra – bruk Facebook!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar