Storm i et vannglass

Dagens store politiske sak i blant annet NRK er at olje- og energiminister Tord Lien visstnok skal være uenig med statsminister Erna Solberg når det gjelder oljeselskapenes nominasjoner av oljefelt, altså en invitasjon til å vise interesse for de og de blokkene i neste konsesjonsrunde. I nominasjonsbrevet var det ikke tatt forbehold om at de ikke skulle vise interesse for noen få felt utenfor Møre og Lofoten. Dersom disse feltene skal legges ut (spørre oljeselskapene om de kunne være interessert, ikke mer), må Høyre og FrP først ta kontakt med Venstre og Krf i Stortinget. Det ligger i samarbeidsavtalen.

   Man kan tolke utspillet fra olje- og energiministeren på to måter: enten tok han for gitt at selskapene visste om forbeholdene, eller så hadde han i farten glemt den vesle setningen i samarbeidsavtalen. Det første er logisk, det andre en mindre glipp som raskt ble rettet opp.

   Som man kunne vente, har opposisjonens medier gjort maksimalt ut av saken, men de to støttepartiene har for lengst akseptert forklaringen og presiseringen. På kammerset.

   Selv ser jeg på nominasjonen som et uttrykk for et sterkt oljeengasjement hos en ansvarlig regjering. Det gjelder å beholde dynamikken og momentum for å skape stabil oljeproduksjon i tiårene fremover. Av hensyn til verdens behov for olje, av hensyn til hundretusener av norske arbeidsplasser og av hensynet til finansieringen av velferdsstaten. Ryktene om oljbransjens død er høyst overdrevet. Innerst inne er de store, ansvarlige partiene som Høyre, FrP og Arbeiderpartiet enig i oljepolitikken. De er bare bastet og bundet av småpartiene på vippen, de som bare representerer rundt 25 prosent av velgerne, maksimalt.

   Det svake leddet her er Arbeiderpartiet, som trenger å frigjøre seg fra vippe- og utpressingspartiene til venstre, mens Høyre/FrP har tilsvarende behov i forhold til Venstre og KrF. Begge regjeringsalternativer bør etter min mening gå inn for å danne mindretallsregjeringer uten for faste avtaler. Verst posisjon har Arbeiderpartiet og Støre surret seg inn i. Med Sp, SV og MDG på sin side i en regjeringskoalisjon vil det aldri bli noen utvikling i norsk oljeproduksjon. De små vil nedlegge veto. Derfor er det i grunnen litt underlig at Støre til de grader smisker for KrF. Hans handlingsrom i mange saker vil bli kraftig innsnevret. Med KrF vil det bli enda vanskeligere å tilfredsstille oljenæringen og distriktene som er av den, for ikke å snakke om Fellesforbundets medlemmer.

   Problemet med Støre er nemlig at han er så til de grader uklar og vinglete. I to år på rad sa han til AUF på Utøya at 1. To tredjedeler av våre oljeressurser skal forbli under havbunnen. 2. Året etter sa han at Norge trenger høy, stabil oljeproduksjon. Ingen vet egentlig hva han mener og vil lande på.

   Med Solberg-regjeringen er det annerledes. Der er marsjordren klar: Undersøk, konsekvensutred, let etter og produser olje og gass! For å få en enda klarere retning må imidlertid de to partiene frigjøre seg fra de små.