Han satte tingene på plass

Det var en fornøyelig forestilling NRK sist torsdag hadde iscenesatt for diskusjonen rundt fraværsgrenser i den videregående skolen. Arrangørene hadde riktignok mobilisert en gruppe unge tilhørere man visste ville heie på den ene part – de som opponerte mot kunnskapsministeren, men klakkørene klarte ikke å overskygge konklusjonen: Torbjørn Røe Isaksen vant denne duellen suverent, godt understøttet av lærernes fagforeninger, forskning, fagkunnskap og erfaringer fra Pøbelprosjektet.

   I Aftenpostens referat ville man ha det til at Isaksen ble «grillet». Tvert imot, han parerte elegant alle støt og oppstøt fra skulkernes talspersoner og de andre stakkarsliggjørerne. Hans Olav Lahlum var bare herlig som entertainer. Han var ikke akkurat saklig, men en som får latterdøra opp i slike sammenhenger. Helt greit med en klovn i denne settingen.

   En ti prosent fraværsgrense for å få karakter i et fag – og med et visst slingringsmonn opp til hele 15 – er for meg alt for høy. Jeg ser bort fra dem som er reelt kronisk syke, fysisk eller psykisk. Det er bare riktig at de går utenom regelverket som tok til å gjelde for fire uker siden. Elevene dette dreier seg om, er kjent fra før, de er over radaren og skal ha den behandlingen de har behov for.

Lærer og elev må være sammen

Skal du lære noe på skolen, må du faktisk være til stede under undervisningen. Ingen bestrider at interaksjonen mellom lærer og elev er den beste form for formidling av kunnskap og modning. Det forutsetter at begge er til stede i samme rom. Å gå på skolen selv om nesa drypper litt eller du er tung i skallen pga for mye databruk og selvpålagt mangel på søvn natta før, er en selvfølge. Det er en plikt å møte opp når en først har sagt ja til å en skoleplass. Samfunnet satser store ressurser på deg, og det å holde seg borte er en hån mot læreren som har forberedt seg, og mot sosiale relasjoner med medelever. Å gå på skole er ikke bare et forslag. Det er en mulighet, et tilbud som millioner på millioner av barn i andre land misunner bortskjemte norske tenåringer.

   Regelverket ble endret noe (i feil retning) under forhandlinger med andre, men det er godt vi har en regjering og en kunnskapsminister som tør å sette foten ned, stille krav og holde riset bak speilet inntil det blir bruk for det. Skulk er og blir en moralsk brist, en svakhet i karakteren.

Sykeliggjørerne

Som seg hør og bør rant venstresiden over av sykeliggjøring og stakkarsliggjøring. Noen mente alt var blitt så «byråkratisk». Faktisk må lærerne føre regnskap over timer og dager elevene er til stede, og måle fraværet opp mot grunnlaget for å sette karakter. Du verden for en byrde! Noen fastleger har åkket seg over at det blir så mye renn på legekontoret for å få attest når noen kjenner snufs fra neseregionen og ønsker å bli hjemme. Svaret fra fastlegene må selvsagt være: Her konsentrerer vi oss om dem som er mer syke enn stort sett friske, unge mennesker i sin beste fysiske alder. Vi prioriterer ikke dere – gå hjem, eller rettere sagt, på skolen!

   Kjøreskolelærere er over seg i harnisk over at kjøretimene deres blir oppført som ulovlig fravær. Av kommersielle og latmannsårsaker vil man ha kjøretimene i skoletida og ikke på fritiden om ettermiddagen. Tenk det!

Rettet opp misforståelser

Igjen og igjen måtte Røe Isaksen rydde opp i påtatte misforståelser fra skulkernes forsvarere. Som at man måtte starte tidlig hos legen for å komme 10-prosenten i forkjøpet. Det er jo først når grensen er nådd og man har skulket tilstrekkelig at alvoret bør gå opp for latsabbene. Da kan de jo forsøke seg hos en snill almenpraktiserende.

   Å gå på skole er som å gå på arbeid. Du gjør din plikt og kan kreve motsatsen i form av kvalitet på undervisningen og et godt, mobbefritt arbeidsmiljø. Det er ingen ting fremtidige arbeidsgivere ser nøyere på, enn en elevs fraværsstatistikk. Ikke nødvendigvis den dokumenterte lovlige med forklaring, men den udokumenterte – skulk. Med mye ulovlig fravær stiller man ikke akkurat først i køen for jobb eller lærlingplass. Det er viktig at dette siger inn fra skoledag én.

Blir mer robust

En del av oss har mang en gang følt seg uopplagt og umotivert foran en skoledag. Men det merkelige er at når man først entrer skolebygningen, møter medelever og dyktige pedagoger, så forsvinner som regel ulysten og ubehaget. Å komme seg opp om morran og bruke litt viljestyrke og stayerevne i et «kjedelig» fag og undervisningssituasjon, det gjør en mer robust for senere utfordringer i livet.

   Resultatet av de nye fraværsgrensene er entydig: Flere elever stiller nå på skolen – hele dagen. Lærerne trenger ikke skue ut over tomme pulterader og føle nederlag, avmakt og frustrasjon. Elevene vil gradvis føle større tilfredshet fordi de har overvunnet lysten til å skulke. De vil lære mer og vil være bedre forberedt til prøver og eksamener. Det motvirker frafall i skoleløpet. Skolevenner man setter pris på i frikvarterene, er til stede i en normal hverdag, man trenger ikke søke dem opp på kjøpesenteret til fordekt passiar.

Følger utviklingen

Det skal bli artig å følge utviklingen ut i dette skoleåret. Dersom deler av regelverket ikke fungerer etter hensikten, er departement og kunnskapsminister villig til å vurdere noen detaljer på nytt. Et forskningsprosjekt følger med. Det siste er egentlig unødvendig. Alle med fornuften i behold vil være enig i at fraværsgrenser har langt flere positive trekk ved seg enn negative. Utglidningen i norsk skole på dette feltet har vart lenge nok. Det var på høy tid at noen tok ansvar.

Det ville ikke skjedd under en rødgrønn regjering.