Hva er i ferd med å skje med oss?

«Alle» er offisielt bekymret for det høye sykefraværet i Norge, men få eller ingen tør gjøre noe med det. Mest bakstreversk er LO med sitt beskyttelsesbehov overfor medlemmene, og Arbeiderpartiet tør ikke gjøre noe mot LO´s vilje. NHO vil ha ro rundt hele spørsmålet og satser sammen med sin motpart på alle andre virkemidler som ikke virker.

Det var befriende å lese uttalelsene fra fastlege Jørgen Skavland i mandagens Aftenposten, som sier at sykmelding, det er noe du skal ha når du er for syk til å jobbe. Punktum. Det er egentlig ingen i dette landet, med noen få unntak, som ikke kan jobbe noe, sier han. Den vanligste grunnen til sykefravær er ryggvondt og psykiske plager, og all forskning og erfaring sier at den beste medisinen likevel er å delta i arbeidslivet.

Trenger å gå på jobb

Han mener det er galt å sykmelde og dermed ekskludere sykmeldingssøkerne fra det man faktisk trenger: Gå på jobben eller iallfall jobbe litt. Det er tilpasning som er løsningen, som kortere dager, fysioterapi, tilrettelagte oppgaver.

Skavlan møter faktisk også mennesker som ber om å ikke bli sykmeldt, selv om de har fysiske smerter eller psykiske lidelser. Jobben, samværet med kolleger og følelsen av å bidra er sterkere enn trangen til å «ta det rolig», ta ut to-dager´n. De fleste av oss har vært borti tilfelle der ansatte faktisk tror egenmeldingsperioder er noe de har krav på, som en kvote ekstra fridager, en rettighet.

Holdninger avgjør

Som ellers i livet er det holdninger som avgjør, arbeidsmoral eller ganske enkelt moral. Er vi for «velferds-pleiet», spør fastlegen med god grunn. Han viser til tilfeller og samtaler der «pasienter» synes de må ta seg fri med sykmelding fordi de har dårlig råd, føler seg sliten, har kranglet med kona eller sjefen. Det er ingen gode grunn, sier Skavlan: Er du i stand til å jobbe litt, bør du gå på jobb. Da får du tankene bort fra deg selv og dine egne plager, ja, du kan risikere å glemme eller fortrenge dem. De fleste er som kjent i stand til å føle «vondter» bare de leter intenst nok. Og det gjør jo vi nordmenn.

65 milliarder

Sykefraværet i Norge koster skattebetalere, det opphøyde «fellesskapet» og ikke minst arbeidsgivere, 65 milliarder kroner i året – tre-fire ganger mer enn skattelette på arbeidende kapital i norske bedrifter (også kalt formuesskatten). Nordmenn har dobbelt så høyt sykefravær som svensker. Er vi mindre robuste, er vi sykere enn svensker? Nei, men velferdsordningene våre på dette området oppmuntrer til sykmelding raskere siden det ikke koster oss noe å sykmelde seg. Vi får sykepenger lik lønn fra første dag. Hele debatten i Norge handler ikke om dette, men om hvordan man skal få ned sykefraværsprosenten fra 6,5 til 5,6 prosent. Med tiltak som vi nå vet ikke virker på generell basis, selv om det lar seg gjøre å finne gode enkelttilfeller. Det arbeidet må selvsagt fortsette. Sykelønnsordningen er ellers hellig og skal ikke røres. For det har LO sagt.

Ingen karensdager

Innføring av karensdager som i Sverige får vi nok ikke før tidligst i perioden 2017-2021. Det avhenger av hvilken regjering vi får om ett år. Sannsynligvis vil ikke småpartier på vippen ha noen endringer, for da fremstår de som «snillere» og mer «humane», mer «på de sykes parti».

Fra tidligere perioder vet vi at sykefraværet har en tendens til å gå ned når det er dårlige tider på arbeidsmarkedet. Statistikken taler sitt tydelige språk. Er det mye ledighet, er folk litt reddere for å sykmelde seg. Dagens høye sykefravær er faktisk i seg selv et bevis på at der ikke er noen «krise» i norsk økonomi, slik Arbeiderpartiet og andre rødgrønne messer om.

Så har vi pressgrupper og lobbymiljøer som ser ut til å ville sykeliggjøre og stakkarsliggjøre nordmenn til det ytterste. Det er snakk om profesjonskamp, det å skaffe seg klienter og pasienter. Da trenger man mange mennesker som har det vondt. Eller som har vondt for å jobbe – litt iallfall.