Vakler Kristelig Folkeparti?

Dagens innlegg i Aftenposten av Knut Arild Hareide er interessant, i den forstand at det viser hvilken utpressingstaktikk KrF driver med som vippeparti mellom blokkene. Men det åpenbarer også hvilket behov partiet har for å late som om det "får til ting". Man tar eierskap til prinsipper og bevilgninger som antagelig ville vært gjennomført uansett.

   Hareide brisker seg med at KrF har oppfunnet "tidlig innsats" i skolen og 1.700 nye lærerstillinger i barneskolens første trinn de siste årene. Samtidig som han tar æren for denne tidlige innsatsen for dem som ikke lærer seg grunnleggende ferdigheter godt nok, raljerer han mot Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet fordi dette partiet bare fikk til et par håndfuller flere lærere i sin lange regjeringstid. Hareides underliggende utfordring er likevel: Se hva KrF fikk til sammen med Ernas regjering - byr du over?

   På overflaten viser kronikken at KrF har fått til mye mer med Erna enn med Jens og Jonas på et politikkområde som er viktigste sak for velgerne. Hvilket i bunn og grunn burde være et argument for å fortsette støtten til Solberg-regjeringen, eller gå inn i den som fullverdig medlem. Men dette er sikkert ikke hensikten. Hareide vil se hvor mye han kan "shoppe" for mellom regjeringsalternativene. Ikke basert på argumenter og dyktig politisk håndverk, men på et avgjørende antall stortingsrepresentanter som avgjør en regjerings fremtid. De fattige 4-5 prosentene som KrF får i oppslutning blant velgerne brukes til utpressing og nærmest førstegangs utrop i et auksjonslokale.

   Meningsmålingers underlagsmateriale viser at KrF-velgere søker mot Høyre denne høsten. For å ta dem tilbake burde egentlig Hareide legge seg tettere opp mot Solbergregjeringen. Men han vil høyst sannsynlig gjøre det motsatte: satse på at kristensosialistene skal oppveie det han taper i sentrum og mot høyre.

   Et sentrumsalternativ er bare å le av. Aldri har det vært større avstand mot "sentrumspartiene" i ideologi og praktisk politikk. Hareide bruker Fremskrittspartiet i regjering som skremsel og hoggestabbe, selv om han har fått mer enn nok støtte fra dette regjeringspartiet de siste tre årene, med unntak av flyktningspørsmålet. Men der har jo de fleste partier inngått forlik.

   Jeg gjentar: Det er for meg ubegripelig at ikke KrF, og Venstre, faktisk benytter anledningen til å gå  i n n  i regjeringen Solberg. Det er lett å regne seg til hvor mange statsråder de to partiene kan få, samtidig som FrPs innflytelse reduseres av ren matematikk. I svært mange saker vil det oppstå en "front" mellom Høyre, Venstre og KrF. 

   Det er lenge siden KrF var et regjeringsparti, og det haster. Regjeringserfaringene fra tidlig på 2000-tallet er ingenting verd i 2017. Dessuten er oppslutningen halvert siden den gang.