I det sosialdemokratiske, MDG-styrte Aftenposten skrev spaltisten Martin Sandbu en i og for seg interessant "På en søndag"-kommentar 27. desember. Med utgangspunkt i Norges vellykkede Covid-19-strategi i den innledende fasen knytter han flere forklaringer opp mot Annerledeslandet Norge - som jo har håndtert krisen bedre enn andre. Nå mener imidlertid spaltisten at unntaket fra regelen er i ferd med å forvitre. Fra sin utlendighet som Financial Times-medarbeider skriver Sandbu rørende om alle de kvalitetskjennetegnene som knytter seg til den norske samfunnsmodellen der trygghet, delt velstand og likhet skal være limet og redningen i pandemitider. Vi kan komprimere honnørordene i ett begrep: Dugnadsånden. De særnorske trekkene ved samfunnsånd og folkekarakter har reddet oss så langt (pluss litt oppmagasinerte ressurser i oljefondet, selvsagt).
Ser sprekker helt fra London
Fra og med i sommer har Sandbu imidlertid sett sprekker i Annerledeslandet. Perspektivet er sett fra Storbritannia, denne øystaten som nå har isolert seg fra Kontinentet og gjort det til en dyd. "Det som stiger frem, er grelle likheter med andre lands feil og mangler", skriver spaltisten.
Og hva begrunner han så denne påstanden med? Jo, en alvorlig feilslutning var at de som styrte landet (les: Erna Solberg og Bent Høie med faginstanser som rådgivere) falt for fristelser: De ga etter for reiselyst hos folk flest. Tenk det! Jeg savner her en mainstream, smittefaglig advarsel fra mai og juni som sitat og begrunnelse. Sandbu er nemlig etterpåklok, og det kan vi alle være - letteste sak av verden. Økonomiske størrelser som reiselivets behov for omsetning og vanlige arbeidsfolks ønske om jobb og inntekt spiller tilsynelatende ingen rolle i hans resonnement. Skulle Norge fortsatt ha vært nedstengt til tross for bratt fallende smittetall? Det virker slik. Hvilken troverdighet ville i så fall regjeringens coronaråd fått i befolkningen?
Flere smertefulle tiltak
Ikke bare ga myndighetene etter for reiselyst, "de ga etter for bekvemmelighetskrav fra næringslivet og motvilje mot å innføre smertefulle føre var-tiltak." Ifølge Sandbu manglet det ikke på advarsler. Hvilke?
Fra sin desk i Financial Times (evt. hjemmekontor) ser Sandbu noen "mønstre klarere enn på kloss hold". Du verden for distansert klarsyn. Hvilke "bekvemmelighetskrav" mener han ble innfridd for næringslivet? Journalisten og kommentatoren mener her at Norge glir over i en ubehagelig likhet med andre land: den styrende klassens ufeilbarlighet. Han merker seg norske eksempler på slett forvaltning, hvor offentligheten behandles som beite for private fordeler. "Jeg ser en gjensidig velvilje mellom toppsjiktene i politikk, næringsliv og embetsverk", skriver Sandbu, og sneier innom toppansettelser (kanskje mener han oljefondsjefen?) og konsulentavtaler hvor bukken passer skattebetalernes havresekk, og "politikere som tar mot marsjordre fra industrilobbyister i olje, oppdrett eller andre industrier".
Mere blod
Etter å ha hudflettet Equinors utenlandssatsinger (lett å kritisere, alle gjør det jo, og de involverte erkjenner feilgrep) savner spaltisten konsekvenser for dem som har vanskjøttet fellesverdier. Mere blod! Gjennom sin kikkert fra UK går Sandbu til voldsomt angrep på samfunnstopper som visstnok bare skjøtter sine egne interesser.
Han sikter nok til Aftenpostens oppskrytte "avsløring" av epost-utveksling mellom aktører i oljebransjen om behov for mildere karanteneregler der man er totalt avhengig av utenlandsk arbeidskraft. De som må hente inn arbeidsinnvandrere for i det hele tatt å holde hjulene i gang og holde arbeidsplassene i den norske leverandørbransjen i live. Unntakene som Sandbu sabler ned, ble som vi husker gjort i en periode med lav smitte, både i innland og fra utland. Men leseren forstår nå - i desember - at slike fremmedarbeidere ikke skulle ha sluppet inn. De førte jo til at vi fikk "den andre bølgen", eller hva? Til det siste er det kommet beroligende og overbevisende faktaopplysninger i ettertid: De smittevernfaglige vurderingene til Helsedirektoratet og FHI ble faktisk lagt til grunn - gjennom hele pandemiperioden. Selv under den maksimale nedstengningen gjaldt ulike karanteneunntak for arbeidsreisende, og Norge var helt på linje med andre europeiske land. Norske bønder fikk de 60.000 arbeidsinnvandrerne de trengte.
Lav importsmitte
Dessuten: Importsmitten var og er slett ikke så stor som mange hevder (de som gjør det, gjør det av partitaktiske hensyn - som når Raymond Johansen er gått løs på polakker, men ikke på de innvandrermiljøene som stemmer på ham og som står for brorparten av smittespredningen i hovedstaden). Helsedirektørens uttalelse om at de innførte karanteneunntakene ikke ble vurdert som så alvorlige at han ville gå imot dem, er utelatt senere, både i Aftenpostens spalter og av Sandbu. Karantenebestemmelsene for arbeidsinnvandrere ble for sikkerhets skyld skjerpet i oktober.
Statsministeren avfeide, som vi husker, påstander om gjestearbeidernes ansvar for den andre bølgen. Det skjedde under stortingssesjonens avslutning: FHI`s og Helsedirektoratets tall forteller at bare 10 prosent av coronasmitten kan knyttes til importsmitte, og at gjestearbeiderne kun representerer 38 prosent av dette igjen. Med andre ord: 3,8 prosent av smittetilfellene kan føres tilbake til utlendinger på arbeid i Norge. Mer enn 90 prosent av smitten står vi "innenlandske nordmenn" selv for.
Det knirker og knaker
Nå mener spaltist Martin Sandbu i sin nyttårshilsen at alt rakner i Annerledeslandet, at tilliten "lekker" og at samfunnsformen vår ikke er motstandsdyktig lenger. Hvor har han det fra? Meningsmålinger? Eget skjønn? Nå når vaksinasjonen er på vei og de økonomiske støttetiltakene forlenget til et godt stykke inn i 2021, tror jeg resultatet blir omvendt: Annerledeslandet står fortsatt støtt, og nordmenn har fremdeles høy tillit til dagens myndigheter.
Den tilliten må vi regne med vil bli utfordret, men det er av andre årsaker - det er stortingsvalg i 2021. Jeg for min del ser at dugnaden nærmest er avblåst på venstresiden. Fra nå av vil Solbergregjeringen bli utsatt for krasse angrep, det minste glipp eller forseelse, også når det gjelder pandemihåndteringen. Financial Times-journalisten vil sikkert bidra til det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar