Ingen forsvarspakt, men...

 For kort tid siden inngikk forsvarsministrene i Norge, Sverige og Finland en "intensjonsavtale" (har til hensikt å, arbeider mot) å forbedre de tre landenes evne til å samarbeide om, og gjennomføre, militære operasjoner.

De tre landenes forsvarsministre møttes på Garnisonen i Porsanger, der avtalen ble undertegnet. Siden 2018 er man blitt enig om "å styrke den politiske og militære dialogen mellom de tre landene og styrke det militære samarbeidet" - i fred, krise og konflikt.

Samarbeidet skal gjøre det enklere å gjennomføre felles operasjoner og støtte hverandre militært. Bak ligger erfaringene fra øvelser som Cold Respons, Triant Juncture og tidligere fellesøvelser. Det skal nå planlegges for øvelser - og mulige skarpe operasjoner - i nordlige områder og i andre aktuelle områder, om det kreves. "Det skarpe planverket" skal koordineres. Det siste har begrenset betydning for Norge om man ikke gjennomfører NATOs standardprosedyrer i alt planverk, er min første reaksjon.

Det er ikke så lett å vurdere betydningen av en slik intensjonsavtale i og med at det ikke dreier seg om en forsvarspakt. Her foreligger ingen forpliktelser om gjensidig støtte. Det er umulig så lenge Sverige og Finland forholder seg nøytrale. Særlig bør Norge ikke ha noen illusjoner om hjelp fra Sverige om vi blir angrepet militært.

Signaleffekter skal man likevel ikke kimse av. Avtalen kan tolkes som et lite hint til Russland om at de tre landene samlet har mer å stille opp med enn hvert enkelt. Ordet "konflikt" i teksten (ihvertfall i pressemeldingen) tyder på at man er villig til å gå lenger enn før for å advare en mulig fredsforstyrrer.

Det at ett NATO-medlem og to nøytrale land samler kreftene på et avgrenset geografisk område gir et hint. Men den virkelig store forskjellen realiseres først dersom Finland tar opp igjen den interne diskusjonen om medlemskap i NATO. Svenskene gjør det neppe.

Politisk i Norge er avtalen relativt "ufarlig" og kan faktisk få prinsipiell støtte fra politiske uteliggere som det kommunistiske Rødt, det NATO-fiendtlige Sosialistisk Venstreparti og kanskje det udefinerbare MDG. Skjønt militærøvelser og krig forurenser så mye at klimasvermerne antagelig vil vegre seg eller protestere.

"Den nordiske modellen" for forsvarssamarbeid kan bli et sidespor i forhold til de virkelig store utfordringene, men kan også sies å ikke gjøre noen stor skade. Fokus avspores i forhold til NATOs paragraf 5 og nødvendige nye tosidige avtaler med USA. De siste kan være like om hjørnet. På den annen side vil den russiske ambassaden på Drammensveien merke seg intensjonsavtalen, tolke og analysere den og sende melding hjem til Kreml med en anbefaling om eventuell motreaksjon.