onsdag 7. oktober 2020

Thomas Seltzer og mediene

NRK TV har gjort seg dagsaktuell med de første episodene av reportasjeserien "UXA - Thomas Seltzers Amerika". Han ble grundig intervjuet i Dagsrevyen før premieren, og utspurt om hva han trodde var årsaken til polariseringen i det amerikanske samfunnet under Trump. Blant forklaringene pekte amerikaner-nordmannen på særlig én, som sikkert sjokkerte en del troskyldige norske journalister: "Mediene", svarte Seltzer, og utdypet sine funn i God`s Own Country:

Han forklarte uten omsvøp at amerikanske medier er blitt uhyggelig "konfronterende" og konfliktfremmende, dvs. de bidrar til å skape konflikter, og dermed splittelse, mistro, mistenksomhet og hat.

Vi andre har lenge sett at amerikanske mediehus stort sett bare støtter én av presidentkandidatene. Dette gjelder slett ikke bare Fox News og andre konservative nyhetskanaler. På den "liberale", altså radikale,  siden er situasjonen temmelig nøyaktig den samme. De gir vidt forskjellige virkelighetsbeskrivelser av samfunnsforhold og økonomisk og politisk utvikling.

Former for Fake News

Trump har på en måte rett når han bruker uttrykket "fake news",  for slike kan gjenfinnes på begge sider av den politiske midtstreken. Mediene gjengir bare deler av nyhetsbildet. De er opptatt av "sterke" oppslag, nyheter som skaper opprivende  følelser, gir grobunn for kompromissløse meninger, unyanserte beskrivelser. Noe av dette har opplagt kommersielle årsaker - sosiale medier har tatt mye av annonseinntektene - og nå gjelder det å skape oppmerksomhet rundt egne utgivelser og nyhetsflater - for enhver pris. De etiske reglene er det ikke så nøye med. Dermed synker den profesjonelle standarden.

Dette er en virkelighetsbeskrivelse som vi har sett tendenser til lenge i amerikansk politikk. Dagens situasjon ble ikke skapt av Donald Trump, det var klare tendenser under tidligere presidenter og presidentvalgkamper. Det hele har kulminert i den presidentvalgkampanjen vi er vitne til.

Dårlig journalistikk smitter

Så er det naturlig å spørre: Har noe av den samme tendensen smittet over på mediene i andre deler av verden, Europa inkludert? Mitt svar er ja. Vi ser det særlig i Storbritannia, der forsider og måten nyheter blir presentert på, skal bidra til å ramme noen eller noe. Enkle slagord og karakteristikker av politikere har erstattet den nøkterne gjengivelse av fakta. Men så er også britisk presse rammet av nøyaktig samme annonsesvikt på grunn av de sosiale medienes erobringstokt for annonseinntekter og sponsorbeløp.

Hva med norsk presse i enden av denne tråden? Med 45 år bak meg som mediemenneske er jeg ikke i den ringeste tvil om at utviklingen går i feil retning også i Norge og at vi ikke lenger kan "stole på det som står i avisa". Lesere, radiolyttere og TV-seere må søke alternative kilder for å danne seg et korrekt bilde av det som skjer. Det gjelder ikke så mye hendelsesnyheter som brann, drap og naturødeleggelser. Det gjelder først og fremst temaer i samfunnsdebatten og beskrivelser av samfunnsutviklingen.

Det startet ikke i går

Men den negative utviklingen startet egentlig tidligere. Den begynte med innføring av tabloidformatet som krever korte, rammende titler, sexy ingresser og færre nyheter og oppslag totalt sett. Titlene har i dag ikke nubbesjangs til å beskrive en hendelse eller et tema på en nøytral og informativ måte. Ingen desksjef vil nå bruke en balansert overskrift rundt et omstridt tema eller hendelse. Man tyr heller til en utvalgt uttalelse fra en part som har kraft og brodd og inneholder angrep. Det selger, det vekker interesse. Jo mer glohet kaffe som settes i vrangstrupen, desto bedre.

Vi ser - i alt for mange tilfelle - hvordan journalisten "vinkler" saken, hvordan han eller hun tenker om hva som er viktigst, hva slags informasjon og fakta som legges frem,  hva forfatteren ønsker å oppnå. Særlig elsker man frontalangrep på offentlige personer eller toneangivende politikk, både på riksnivå og i lokalpolitikken. Det gjelder selvsagt først og fremst angrep på "dem som har makta", det vil si de partiene som har oppnådd størst tillit blant velgerne. Flertallsmakt er noe skummelt i seg selv, kan man få inntrykk av. Når man har brukt tre fjerdedeler av en avisside på et frontalangrep, får den som angripes komme med et forsvar i ett eller noen få avsnitt mot slutten av oppslaget - da man vet at en del lesere alt har hoppet av. Alt for ofte er det heller ikke svar på kritikk i samme artikkel.

Tilliten er svekket

Den ene undersøkelsen etter den andre avslører at menigmanns tillit til norske medier er svekket i forhold til tidligere tider. Det betyr ikke at det som konkret står der, hva som blir sagt eller bildebelagt er direkte galt. Problemet er at det ikke er den fulle sannhet som blir formidlet, hele bildet av argumenter for og imot savnes. De av oss som leser flere aviser hver dag, merker seg fort hvilke journalister som er til å stole på, som virkelig er profesjonelle. Det gjelder selvsagt også lokalpressen, der mange lesere kan kontrollere innholdet gjennom kjennskap til en sak.

Journalister engasjerer seg mye mer personlig enn før. De tilstreber ikke distanse til omstridte samfunnsspørsmål. De har en agenda, ja, de valgte kanskje nettopp å jobbe i medier for å fremme sine personlige synsinger.

Dagsavisen fortsatt best

Jeg må si at - selv om den ideologiske plattformen er soleklar og legitim - så er Dagsavisen ("Arbeiderbladet") og Vårt Land fortsatt aviser som tilstreber en viss balanse, som lar oppslagene veie for og imot, som tar imot andre synspunkter på fremtredende plass. Det gir tillit. Den desidert verste i nyere tid, er Aftenposten, som man absolutt ikke kan stole på, uansett hvor flotte faktabokser som settes opp. Før sa man at avisen "ga solid grunnlag for egne meninger". Det er lenge siden.

Lesere, lyttere og seere kan ikke verge seg mot ensidige reportasjer og propagandapregede oppslag annet enn å søke andre kilder parallelt med at man tar imot oppslagene i "main stream media". Nettaviser, de store organisasjonenes og partienes hjemmesider, interesseorganisasjonenes uttalelser og analyser fra nøytrale analytikere og faktaprodusenter fyller ut bildet. Kommunenes nettsteder er ofte langt mer nøkterne og korrekte i innhold enn hva lokalavisa velger å skrive om. Det siste gjelder ikke SSB i samme grad som tidligere. Prokuratorknepet med å endre formuesbegrepet i økonomisk statistikk slik at man skulle få inntrykk av mer ulikhet og de rike på fremmarsj i Norge, var opplagt motivert av enkeltmedarbeideres ønske om å påvirke samfunnsdebatten. Heldigvis har de fått faglig motbør så det holder.

Slåss for sine kommersielle interesser

Jeg har skrevet det før: Norske medier slåss i dag for sine kommersielle interesser, de vil først og fremst vekke oppmerksomhet, og da er det ikke så nøye med midlene og metodene, bare det blir mange "klikk". Antall "klikk", altså tallet på lesere som har valgt å kaste øynene på et oppslag, brukes i forhandlinger med annonsører. Derfor tyr man til titler og artikkelinnhold som vekker sterke følelser og reaksjoner. Mye av stoffet er typisk "ukebladstoff" som vi sa i gamle dager. Ord som krig, kamp, krise og katastrofe glir inn i tittelspråket også der de ikke hører hjemme. Det er utrolig hvor mye folk "frykter". Språket er forflatet og oversvømmet av klisjeer.

Det er ingen lystelig utvikling. Det eneste som hjelper, er at lesere får nok og sier opp abonnementet. Det er ikke sikkert savnet vil bli så stort.

2 kommentarer:

  1. Dette er jeg helt enig i og jeg har selv påpekt dette over flere år. Tidligere, dengang jeg sluttet på Gymnaset og begynte å studere tidlig på 1970 tallet, var det høye krav for å komme inn på Journalisthøyskolen, det tror jeg ikke det er i dag. Dessuten, de fleste som kaller seg journalister er ikke dette men mer aktivister og talerør for egne meninger. Jeg leser fremdeles Aftenposten og synes at avisen har bedret seg den senere tid, Sandefjords Blad abonnerer vi på kun fordi fruen i huset vil ha kryssord på fredag så det blir en dyr kryssordopplevelse.

    SvarSlett
  2. God artikkel, Bjørn. Men jeg stusser over at du brått kommer med en meget bastant påstand om at "Den desidert verste i nyere tid, er Aftenposten, som man absolutt ikke kan stole på, uansett hvor flotte faktabokser som settes opp." Dette underbygger du ikke på noe vis. Her hadde det vært greit med i alle fall ett eksempel.

    Jeg er selv enig i at Aftenposten ikke helt er på nivå med slik den var tidligere, men den er da på et langt høyere nivå enn de tabloide dagsavisene som f.eks. VG og Dagbladet.

    Jeg synes forøvrig DN er meget bra på fredager og lørdager. De går ofte i dybden og har gode saker. DN på mandag til torsdag blir for ensidig rettet mot økonomi for min smak :-)

    - Thomas

    SvarSlett